Foto: lidlday.blogspot.se

Bør vi tillate ekstrem-kunst?

Hovedbiblioteket på Deichmans legger opp til kontrovers ved å la Lars Vilks komme med et forsvar av den høyreradikale kunstneren Dan Park. Spørsmålet her er hvor langt man i et liberalt demokrati er villig til å gå for å tillate kunst som et flertall vil mene er historisk støtende.

Utrop nr. 39/2014 (16.10.2014)

Nettstedet Radikal Portal var blant de første til å skrive om polemikken. Gatekunstneren, som til daglig heter Dan Fredrik Appelblad, er en av Sveriges mest kontroversielle.

Grunnen er enkel: Park er to ganger blitt straffedømt for hets mot folkegrupper etter flere kunstverk som kan tolkes som rasistiske, og hvor blant annet afrikanere, jøder og rom-folk settes i et svært dårlig lys. Han har gjort seg fortjent til manges avsky gjennom flere smakløse opptredener. Vinteren 2009 plasserte han en boks med innskrivningen Zyklon-B (gassen som ble brukt i tyske konsentrasjonsleirer under jødeutryddelsen under annen verdenskrig) og et hakekors utenfor Judiska församlingen i Malmø. To år senere satte han opp plakater med bilde av en representant fra Afrosvenskarnas Riksförbund iført en nakkesjakkel med teksten "Vår negerslave er løpsk".

Park har også tatt terrordømte Anders Behring Breivik, med knyttet hånd og teksten "Fight the Power", samt Sveriges avgående statsminister Fredrik Reinfeldt i våpensikte inn i kunsten sin. Et av hans siste stunt var å lage en plakat med budskapet "Zigenarbrott är något gott".

"Nazismeapologeti"
Kunstneren selv skal ikke til Oslo når et foredrag om han kunst skal holdes neste uke på Deichmanske bibliotek. Radikal Portal går imdlertid hardt til verks overfor kunstkrikeren Lars Vilks, som angivelig skal holde en forsvarstale for ekstrem-kunstneren. Vilks beskrives som en "nazismeapologet", og nettstedet oppfordrer til at arrangementet skal avlyses.

Nettstedet document.no, som arrangerer foredraget, mener selv det hele handler om at det historisk har gått dårlig når dommere gir seg til å vurdere kunst. 

Forsvarstale?
Her har vi altså to svært ulike måter å vurdere kontroversiell og usmakelig kunst på. En trenger ikke å ha et minstemål av historisk forståelse for at grumset, som Park selv nekter å se på som noe med et snev av politisk agenda, (i enkelte tilfeller) er straffbart.

Mange av "kunstverkene" som Vilks vil vise frem under foredraget kommer til å skape kvalme. Park beveger seg i landskapet mellom kitsch, virkelighetsfjern absurdisme og bevisst politisk provokasjon (se under). Men ved å vise og forsvare disse, vil det gjøre Vilks til en "nazismeapologet"? Nei, det vil gjøre ham til en forsvarer av usmakelig kunst og en kunstners selvpålagte rett til å bruke ekstreme virkemidler. Vilks, tross sine mange kontroverser i form av ulike Muhammedtegninger, kan ikke sees på som en ideologiforsvarer, og "nazismeapologet"-betegnelsen kommer ikke til sin rett her.

Kontrær stemme
For et nettsted som document.no er arrangementet som skal avholdes neste uke et tveegget sverd. I løpet av de seneste årene har man tatt på seg rollen som seriøse innvandringskritikere, samtidig som man skal fortsette å være en kontrær stemme, med en menighet hvis føtter er godt plantet på ytre høyre. 

Viktigst av alt er å se hvor langt ytringsfrihetens grenser i et liberalt demokrati kan tøyes. Hvor grensene går mellom stygt og ekkelt, tillatt/ikke tillatt og direkte straffbart. Ville vi i dagens Norge kunne være like rause overfor folk som gjennom kunst hadde hyllet IS herjinger i Syria og Irak eller pedofili?

Hvor går altså grensen for ekstreme politiske kunstprovokatører som Park? Jeg tenker at grumset han lager, må sees på som kunst i seg selv. En må kunne analysere, selv med brekningsfornemmelsene i spiserøret. Selv godt vitende om hetsen som misbrukes i kunstens navn. Tilsvaret og kritikken må uansett komme. Både følelsesmessig, faglig og kunstnerisk.