Foto: Ole-Christian Bjarkøy

Etter Paris..

"Dette handler ikke bare om karikaturer og ytringsfrihet", skriver sosialantropolog Sindre Bangstad, på en blogg publisert på forskning.no.

Utrop nr. 12/2015 (19.03.2015)

Den 7. januar 2015 stormet to bevæpnede menn av fransk-algerisk opprinnelse, Saïd (34) og Chérif (31) Kouachi inn i lokalene til det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 11. arrondissement i Paris bevæpnet med AK-47 geværer. Inne i lokalene drepte de elleve redaksjonsmedlemmer i Charlie Hebdo, inklusive satiremagasinets redaktør Stéphane Chabdonnier (aka ‘Chabd’).

På vei fra åstedet drepte de i tillegg en fransk politimann av fransk-algerisk opprinnelse på gaten. Etter å ha forskanset seg i fabrikklokaler nær Charles de Gaulle-flyplassen i Paris ble de to brødrene – som på forhånd hadde erklært i samtaler med fransk radio at de ønsket å bli ‘martyrer’ for sin sak - drept i skuddveksling med fransk politi den 9. januar. Samme dag stormet en bevæpnet Amédy Coulibaly (32), av fransk-malisk opprinnelse inn i et fransk-jødisk kosher supermarked i Port de Vincennes i Paris, hvor han tok femten kunder og ansatte som gisler. Under fransk sikkerhetspolitis storming av butikken ble fire franske jøder samt Coulibaly selv drept. Coulibaly antas å ha skutt en fransk politikvinne av fransk-martinikansk opprinnelse et annet sted i Paris dagen før.

I etterkant av disse terrorhandlingene tok AQIP (al-Qaida in The Arab Peninsula) på seg ansvaret for Kouachi-brødrenes terrorangrep, mens ISIL (Den Islamske Staten i Syria og Levanten) tok på seg ansvaret for Coulibalys antisemittiske terrorangrep. Brødrene Kouachi og Amédy Colybaly hadde alle bakgrunn som kriminelle av-og-på muslimer med en problematisk barndom og oppvekst. De hadde tilknytning til det samme salafi-jihadistiske nettverket.   I en kontekst av opptøyene i de franske forstedene (les banlieues) i 2005 erklærte daværende president Nicholas Sarkozy at «å forklare er allerede å unnskylde.» Nå er det imidlertid slik at terror og vold – uansett hvor brutal og meningsløs den er – er menneskelige fenomener forankret i tid og rom – og derfor noe en samfunnsforsker med full rett kan interessere seg for.

Her er følgelig mine fem teser om Paris-terroren.

Terrorisme har ikke én, men flere årsaker. Like lite som vi kan si at ‘årsaken’ til Anders Behring Breiviks terrorangrep 22.juli 2011 var ‘en vanskelig barndom’ og/eller sosialpatologiske trekk ved hans personlighet, kan vi trolig si at ‘årsaken’ til brødrene Saïd og Chérif Koauchi og Amédy Coulibalys terrorangrep 7. og 9. januar ene og alene var ‘radikal islamisme’. I begge tilfeller gjelder det imidlertid at vi ikke kan se bort i fra de ideologiske sidene ved deres verdensbilde – i Behring Breiviks tilfelle høyreekstreme, konspiratoriske, islamofobe og rasistiske ideer om islam og muslimer, i Kouachi og Coulibalys tilfelle deres tiltrekning til salafi-jihadismens konspiratoriske, manikeiske, anti-vestlige og antisemittiske verdensbilde. I begge tilfeller finner vi også en opplevelse av egen samfunnsmessig, økonomisk og politisk marginalisering, som nokså mange menn, hvorvidt de er hvite eller med minoritetsbakgrunn, opplever i et Europa i rask endring, med skarp og tiltakende sosio-økonomisk ulikhet og et nyliberalt hegemoni som utfordrer samfunnslimet i mange europeiske stater. Fremveksten av voldelig islamisme er et sammensatt fenomen, men kan blant annet se på som et radikalt symptom på langvarige sosiale, politiske, økonomiske og intellektuelle kriser i ‘den muslimske verden,’ globaliseringen og eksporten av salafisme i regi av saudi-arabiske myndigheter siden 1973, opplevelsen av marginalisering og diskriminering blant mange muslimske minoriteter i europeiske samfunn de siste tiårene, fremveksten av en transnasjonal muslimsk offentlig sfære sterkere koblet sammen av ‘nye’ sosiale medier enn før, og filtreringen av vestlige militære intervensjoner i den arabiske verden etter 2001.   

Dette har også med ‘islam å gjøre’. Islam er i likhet med enhver annen religion er en fortolket religion, dvs. en religion som mennesker på ulike tider og ulike steder fortolker i lys av egne erfaringer og sin variable tilgang til religiøse grunnlagstekster. I islamske religiøse grunnlagstekster finnes det også – som i kristne, hinduistiske, sikhistiske grunnlagstekster - tekster som kan brukes og brukes i legitimeringen av vold og terror. Norske salafi-jihadister som uttrykte støtte til terroren mot Charlie Hebdo i Paris (Arfan Bhatti) viste til sitater fra den klassiske islamske Hanbali-skriftlærde ‘ibn Taymiyya (d. 1328). ‘ibn Taymiyya, som er en forløper for ‘ibn al-Wahhab (1703-92) (den ideologiske forfaren til det moderne Saudi Arabias wahhabister), og mye sitert blant så vel fredelige som militante salafister i våre dager, erklærte at hija (satire) rettet mot profeten er en ‘unik forbrytelse’ (jinaya mufrada) som krever dødsstraff. Dette betyr at det er for enkelt å si at dette ikke handler om islam: for det handler også om samtidige fortolkninger av islam (salafisme samt salafi-jihadisme) som strider mot så vel grunnleggende menneskerettigheter, religions-og ytringsfrihet og deres tiltrekningskraft. Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke skal være glade for, og støtte det store flertallet blant europeiske og norske muslimer som mener at ‘islam betyr fred’ og ikke ‘krig.’ Det finnes i islamske grunnlagstekster også betydelige ressurser til fremme av fredelig sameksistens. Den  krisen i ‘den muslimske verden’ som vi ser i vår tid er også en intellektuell krise, men den løses ikke ved å stille hver enkelt muslim personlig ansvarlig for vold og terror utført i ‘islams navn.’

Dette handler ikke bare om karikaturer og ytringsfrihet. Mediefremstillingen etter Paris-terroren har i overveiende grad dreiet seg om dette som et angrep på vestlige liberale begreper om ytringsfrihet. Terroristene er døde og kan således ikke snakke, men vi kan likefullt være nokså sikre på at deres raseri og hat ikke bare handlet om karikaturer av profeten Muhammed. Det handler utvilsomt om dette også: for al-Qaidas ‘intellektuelle’ vet utmerket godt at å angripe Charlie Hebdo var og å angripe det som fremstår som hjertet av liberal og sekulær kultur ikke bare i Frankrike, men også ellers i Europa. I historiens lange lys har fransk-arabiske-nordafrikanske relasjoner siden Frankrike invaderte Algerie i 1830, og også under den algeriske uavhengighetskrigen i 1954-62, samt den algeriske borgerkrigen (1991-2002) vært en historie om ekstrem vold og brutalitet fra alle sider.

Den sosiale, politiske og økonomiske marginaliseringen av franske borgere med nordafrikansk og muslimsk opprinnelse i franske storbyers banliueus og fransk rasisme og diskriminering er veldokumenterte og langvarige fenomener. Paradokset er selvsagt at hvis ‘vårt’ tilsvar er å si at dette handler om en ‘sivilisasjonskrig- eller konflikt’, at vestlige verdier og sivilisasjon ‘står og faller’ med massepublisering av karikaturer som mange fredelige europeiske muslimer med rette eller urette opplever som angrep på dem og deres tro, og å argumentere for at menneskerettighetene og den liberale rettsstatens verdier må kunne ‘settes til side’ i det som fremstilles som sikkerhetsmessige krisetider, så oppfyller vi enhver salafi-jihadistisk terrorists våte drømmer om samfunnsmessig polarisering og generalisert stigmatisering av enhver muslim. Karikaturer av profeten Muhammed er en ‘flytende signifikant’ som både sparker oppover og nedover på samme tid. Det lar seg vanskelig benekte at ‘islam’ med sine 1.2 milliarder tilhengere ikke også skulle representere makt. Samtidig er det et faktum at slike karikaturer med rette eller urette og i høyst variabel grad anses av mange europeiske muslimer i vår tid - som for en stor del representerer en relativt marginalisert og avmektig minoritet i mange europeiske land – å sparke nedover og å ramme dem individuelt.

Europa står oppe i vedvarende og antakeligvis langvarige kriser i politisk og demokratisk legitimitet som bla. kan knyttes til: (a) Politikkens ‘teknokratisering’: avstanden blir større mellom styrende og styrte. (b) Globalisering, ‘nyliberalisme’ – økende sosial og økonomisk ulikhet i en rekke land – og en situasjon hvor en betydelig andel av befolkningen, og da særlig menn med arbeiderklasse/serviceklassebakgrunn av ulik bakgrunn og opprinnelse med rette eller urette opplever seg som marginaliserte sosialt, økonomisk og politisk. (c) ‘Les extremes se touchent’: Dette uttrykker seg blant annet i økt tilslutning til bevegelser på de politiske ytterkantene: høyreekstremister og salafi-jihadister. Faren er selvsagt at ytterkantene på ulike sider får anledning til å definere rammene for samfunn og politikk som helhet: Europa har som vi alle vet en mørk fortid knyttet til systematiserte overgrep mot minoriteter fra statlig side utløst av vedvarende sosiale og økonomiske kriser, den liberale rettsstatens sammenbrudd og de politiske ytterkantenes erobring av stats- og samfunnsmessig makt. Dersom ytringsfriheten absolutteres og sakraliseres og det blir et allment akseptert dogme at den står over alle andre rettigheter og beskyttelser, er vi på god vei til å la ytterkantene definere rammene for våre felles liv. Verken salafi-jihadister eller høyreekstremister har lest så mye Habermas – det er ikke dialog, men konflikt de ønsker seg – og de ser begge vide rammer for hatspråk og hatretorikk som en viktig strategi i sin kamp for samfunnsmessig og politisk makt og innflytelse. For Norges del er det imidlertid viktig å understreke at det i alt overveiende grad er høyreekstremister som har utført terrorhandlinger.

Norge har et bedre utgangspunkt for mobilisering mot ekstremisme og terrorisme enn mange sammenliknbare land. Vi har relativt lav (men økende) grad av sosio-økonomisk ulikhet og samfunnsmessig marginalisering. Men vi har i lengre tid hatt mektige politiske aktører som snakker ekskluderingens språk overfor bestemte minoriteter og som fører en politikk som øker den sosio-økonomiske ulikheten. Norske medieredaktører har i det store og hele valgt pragmatisme snarere enn konfrontasjon mht. ‘karikaturstridene’ – så også nå: Forbeholdt seg den formelle retten til å publisere karikaturer i fremtiden, men understreket at dette må ha en konkret hensikt utover det å ‘krenke for krenkelsens skyld’. De har forstått at å rope enkle slagord om ytringsfrihet og karikaturer i libertarianske megafoner ikke er et bidrag til en løsning av de fundamentale langsiktige spørsmål knyttet til hvordan vi skal leve sammen i et Europa som i økende grad er og vil være flerkulturelt- og fler-religiøst. Norsk ‘blasfemi’-lovgivning er død: Loven i en liberal og sekulær rettsstat er til for å beskytte individer, ikke grupper, og mennesker, ikke deres guder. ‘Blasfemi’-lovgivning, som i Frankrike ble avskaffet alt i 1880, og som i Norge ikke har vært brukt siden 1930-tallet, er en usedvanlig dårlig idé i et liberalt, demokratisk og sekulært samfunn. ‘There is no such thing as free speech, and it’s a good thing too’ – skrev Stanley Fish. Ytringsfriheten er ikke absolutt i noe eksisterende samfunn. En absolutt ytringsfrihet på sikt og i pakt med Hans Skjervheims ‘Det Liberale Dilemma’ (1968) ville undergrave liberale samfunn, forstått som samfunn som ivaretar individers rett til å leve liv i verdighet og med formelt like sivile og politiske rettigheter, uavhengig av tro- og bakgrunn. Lovgivning mot rasistiske-og/eller diskriminerende ytringer (Straffelovens § 135 (a) i Norge) er generelt sett ikke en trussel mot verken ytringsfrihet eller legitim religionskritikk: At det er individer, ikke deres religion, som er beskyttet av 135 (a) ble slått fast av Norsk Høyesterett alt i Vivi Krogh-dommen i 1981. 

Link til illustrasjonsbildet.

Sindre Bangstad er sosialantropolog og forsker ved Teologisk Fakultet (TF) på Universitetet i Oslo (UiO).

Universitetet i Oslo inviterer til foredrags- og debattserien «Etter Paris», der forskere og fagfolk fra ulike fagmiljøer vil bidra med sine forklaringer om hva som skjedde og hvordan det er mulig å komme videre. Innleggene blir publisert i ulike formater på denne bloggen på forskning.no.

Artikkelen er gjengitt i sin helhet på utrop.no med forskning.nos og Bangstads tillatelse.