Gammelmodige mentaliteter og normer er godt kjent i den norsk-pakistanske kulturen, skriver Farhan Shah.
Foto: Kristian Mendoza
Innlegg:

Attiq Sohail tåkelegger faktiske forhold

Kampen for en samordnet innsats mot ukultur er ikke en avsluttet aktivitet. Snarere tvert imot, skriver den muslimske filosofen Farhan Shah i denne kommentaren. 

Utrop nr. 21/2018 (24.05.2018)

Attiq Sohails innlegg Norsk-pakistanere trenger ikke belæring i integrering i Aftenposten 8. mai har skapt furore på Facebook og andre sosiale medier.

Innlegget er en kraftsalve rettet mot Azra Gilani og hennes bok En muslimsk mors kamp. Forfatteren av innlegget hevder at boken er uten aktualitet og at den kommer 20 år for sent. Dette er simpelthen en konklusjon som tåkelegger en del av de faktiske forhold.

Anerkjennelse 
Azra Gilanis utfordrende livsopplevelser med sosial kontroll i egne rekker, en forkvaklet ærekodeks og kampen for en integrasjonsprosess i det norske samfunnet som krevde både tid og energi, bør anerkjennes. Boken hennes kan anses som et verdifullt bidrag på noen utfordringer det norskpakistanske miljøet bør kjempe mot. I dette miljøet bør de klartenkte legge all energi i å produsere forhold som gjør at deres barn føler seg sett og verdsatt av sin familie og sitt nære norsk-pakistanske miljø. Dette fordrer mer innsats og kraft i reaksjonene mot dem som tviholder på gammelmodige mentaliteter og normer.

Det er vitterlig kjent at det i en viss utstrekning fortsatt eksisterer underkuende mekanismer i den norsk-pakistanske kulturen, til tross for økt sosial og økonomisk mobilitet i annengenerasjonen. En del av de første pakistanere som innvandret til Norge, må ha opplevd en form for fremmedgjøring, hvor den norske livsformen ble oppfattet og opplevd som noe utenfor dem selv, og ikke noe som de var en integrert del av.

Når mennesker ikke utvikler en naturlig lojalitet til det samfunnet de er en del av, finner de et surrogat i en ukritisk lojalitet til sin opprinnelige kultur (bestående av ulike normer, sedvaner og praksiser) som videreføres mellom generasjonene, og således også bidrar til å opprettholde og reprodusere den opprinnelige kulturens enkelte former som har en hemmende effekt overfor menneskets individualitet og dens kreative utfoldelse. Dette ukritiske båndet ble med tiden videreført til den oppvoksende generasjonen av norsk-pakistanere, som i visse former var i strid med den nokså individ-orienterte og kjønnslikestilte majoritetskulturen.

Misnøye med enkelte kulturelementer har blitt gjenstand for berettiget kritikk fra den nye, frimodige norsk-pakistanske generasjonen, som har bestrebet seg og fortsatt bestreber seg på å tilpasse seg det norske samfunnet på en positiv måte gjennom åpenhet for nye holdningsmønstre og forståelsesformer. Det har de i stor utstrekning lyktes med.

Ikke avsluttet kamp
Kritisk innstilling til egne rekker handler nødvendigvis ikke om å foreta et radikalt brudd med foreldrenes opprinnelige kultur, men snarere å utvikle nye måter å leve sammen på, som er bedre egnet for å fremme menneskets verdighet. En viktig forutsetning for å fremme den enkeltes verdighet og frihet er ikke å unngå å forskjønne styggedommer og strutseatferd, men heller innta en realistisk holdning til tankemønstre og praksiser som innskrenker menneskets muligheter for eksistensiell selvrealisering.

Kampen for en målrettet samordnet innsats mot ukultur er ikke en avsluttet aktivitet. Snarere tvert imot.

Realitetens kompleksitet
Jeg vil formane både Azra Gilani og Attiq Sohail til å være varsomme med å frambringe brede generaliseringer av den norskpakistanske minoriteten, for slike generaliseringer medvirker til å underkjenne den kompleksiteten som preger menneskets liv og tilværelse. Vi må være bevisste over at den menneskelige realiteten er mangefasettert, rikt og rotete - og mennesker evner kun å fange enkelte aspekter ved den, ikke dens totalitet. Derfor bør vi utøve toleranse overfor synspunkter og perspektiver som står i opposisjon til ens egne, såfremt disse ikke ledsages av intoleranse og ringeakt.

Prinsippet om velvillighet 
I filosofien knyttes denne formen for toleranse opp mot prinsippet om velvillighet (the principle of charity). I all korthet innebærer dette prinsippet en norm om å forholde seg til motstridende perspektiver og fortolkninger i sin mest overbevisende form. Denne normen innebærer blant annet å forsvare det motstridende perspektiv/standpunkt mot stråmannsargumentasjoner som overforenkler motpartens standpunkter eller tillegger personen meninger som han/hun ikke står for.

Veien mot sannhet 
En må behandle andres synspunkter og perspektiver slik man ønsker at ens egne meninger skal behandles. Dette innebærer simpelthen å innta en mental posisjon preget av overbærenhet og respekt for de synspunkter en i siste instans vil forkaste eller i alle fall ønske å falsifisere. Veien mot sannhet og bredere forstand fordrer følgelig å behandle divergerende og motstridende synspunkter med respekt og toleranse. Her svikter Attiq Sohails tilnærming, etter mitt syn. I et offentlig debattklima preget av mistenkeliggjøring, invektiver og stråmannsargumentasjon, er en holdning basert på gjensidig respekt og toleranse en tvingende nødvendighet.