Per Sandberg, leder justiskomiteen på Stortinget
Foto: Utrop / FrP
Innlegg:

Sandbergs heroiske forsvar

Utrop nr. 35/2018 (13.09.2018)

Uken i månedsskiftet juli/august i år vil mange huske en stund, spesielt de som har sans for spionromaner og den slags. Det var den uken da det stormet som verst rundt daværende fiskeriminister Per Sandberg og kjæresten hans, Bahareh Letnes. Og det var den uken da alle forsto at det ikke var noen ulempe å være fra Skogn. 

Jeg, som de fleste, kjenner saken bare fra media, men det holder, det! Saken har to svært forskjellige aspekter, så forskjellig at det er ellers bare i spionromanene de kokes sammen. Det ene er kjærligheten, det andre er sikkerheten. I virkelighetens verden vil det ene utelukke det andre, bare ikke i denne saken.

Kjærligheten
Det er mulig jeg er like naiv som Sandberg. Jeg ville i hvert fall, som han, valgt å ikke si noe til statsministeren om reisen. Hele reisen kunne jo gått i vasken. Det er grunn til å tro at kanskje hele opplegget innerst inne var planlagt. Da kunne de vel ikke planlegge på annen måte. Innerst inne visste de nok, kanskje lenge før reisen, hvordan dette ville gå, og at det bare var et tidsspørsmål hvor lenge han kunne være fiskeriminister. 

Det er noe heroisk over måten Per har forsvart sin kvinne på i ettertid. Det får meg til å tenke på sagnet om Sigvat Leirholar, som i sin tid gjorde «Ridderspranget». Han hoppet over det kokende fossejuvet med kvinnen i armene, og stoppet dermed forfølgerne. Hva gjør man ikke? 

Sikkerheten
Stormen har naturlig nok dreid seg om sikkerheten. Sikkerhet for hvem? Og sikkerhet mot hva? Politikere og sikkerhetseksperter, den ene etter den andre, har snakket om denne telefonen, mon tro om den er brukt, mon tro om den er tappet, mon tro om iranerne har fått vite noe de ikke skulle vite. Hva kunne det vel være? Saksbehandlersystem? Kanskje iranerne har noe å lære der?

Kan det være galt å foreta en reise til et annet land, selv om man er politiker, og selv om det er et såkalt «høyrisikoland»? Hva ligger til grunn for definisjonen, og hvem har laget den? Er det ikke slike land vi bør reise til, spesielt politikere?

Det var naivt, slo politikere og media unisont fast. Men ministeren er i godt selskap, for det fortelles om hellige Frans av Assisi (Engelstad: «Frans fra Assisi» 1948), at i året 1219 slo han seg sammen med pavens korstog mot Egypt. De hadde slått leir utenfor byen Damiette. Han visste at inne i byen ventet sultan Malik al Kamil med sin hær. Dette var soldater med blanke våpen, så man kan trygt si at for Frans var dette et høyrisikoland av verste skuffe. Situasjonen gjorde ham mektig frustrert, og utålmodig som han var, bestemte han seg for å gå alene og fullstendig tomhendt over til fiendens leir. Kunne det bli mer naivt? Det var den visse død, og korsfarerne ristet på hodet. Inne i byen ba han om å få snakke med sultanen. Det fikk han. De hadde lange samtaler, og Frans ble hos «fienden» i flere dager. De ble ikke enige, men begge hadde fått forståelse for hverandres syn, Det var ikke noe å slåss om, og Frans reiste hjem i fred. 

Jordens salt
Storspionen Stig Wennerstrøm hevdet at han arbeidet i avspenningens tjeneste, og skal i ettertid ha uttalt at han var dum nok til å ha villet gjøre det samme om igjen. Var han naiv? Hvordan skulle verden sett ut uten de naive, uten spionene, varslerne, og de som bare reiser? Kanskje som en askehaug. De naive er jordens salt.

Per Sandberg fikk altså valget mellom å oppgi Bahareh eller å gå av. Han valgte kjærligheten framfor politikken. Naiv, eller ikke naiv, han kunne vel neppe ha valgt annerledes.