Finnes det egentlig noen fiender der ute som vi ikke selv har utplassert?, spør artikkelforfatteren.
Foto: Firuz Kutal
Finnes det egentlig noen fiender der ute som vi ikke selv har utplassert?, spør Johan Gåsvatn i dette innlegget. 

Det er en underlig tid – i en underlig verden. Møter jeg noen på fortauet går jeg i en stor bue. Må holde avstand. Kanskje prøver jeg å krysse gaten for sikkerhets skyld. Men så var det noen der også, og jeg må svinge tilbake. Dette blir bare surr.

Redde for det alle andre er redde for

Tenk om det er noen kjente jeg møter og som ser meg. For det kan jeg aldri vite, siden alle har maske. En trøst er det at de heller ikke kjenner meg, for jeg har jo også maske. Ja, men jeg var ikke av de første som begynte å bruke det. Hva er det han er redd for? Hva er det jeg er redd for? Vi er redde for det alle andre bak sine masker er redde for. Noe farlig må det være! 

Jeg føler meg for så vidt ok i min nyeste maske. Av den lyseblå typen, tenker du? Håh-nei, for nå har jeg fått meg en svart moteriktig en, med logo og stillbare stropper. De lyseblå er og blir for allmuen. Hva er det som tuller med meg?

Venter på min tur

Landets myndigheter står på. Regjeringen jobber på spreng, sies det. Helseinstitusjoner jobber på spreng. Ordførere og kommuneansatte jobber på spreng. Alle jobber på spreng og venter på vaksine. I vaksineindustrien jobber de nok også på spreng. Jeg var lenge usikker på om jeg ville ha vaksine. Man kan jo aldri vite – får prøve å ta skjeen i egen hånd, som det heter. Men det var ikke lett. Astrazeneca, Pfizer, Johnsen, og så Sputnik, da. Men – har ikke dette med romfart å gjøre? Vel, så var det ingredienser og effekter av de forskjellige miksturene. Noen måtte ha 70 grader minus, men det var jo vanskelig selv i Norge, så det renonserte man på. Noen passet ikke for de eldre, men så renonserte man på det også. 

Og opp i det hele kom noen muterte varianter både fra England og Sør-Afrika, og – kom det ikke noe til og med fra Brasil? Nei, jeg måtte gi meg. Det var ikke mulig å lese seg opp på dette. Kom samtidig på en historie fra Fosenkaia i Trondheim. En mann fra ytterst i fjorden kom med båten og steg i land. Han spurte den første han traff om veien til Slaktehuset. «Å, berre ta ta de me ro, vent te du bli henta», fikk han til svar. Jeg får vente til jeg får beskjed. Vente på min tur.

Fienden var vår egen frykt

Jeg er vel innrullert i systemet så turen kommer sikkert. Lurer på om jeg er i risikogruppe – underliggende sykdommer? Tja, de fleste over femti har vel det, ett eller annet. Det snakkes om å komme tilbake til det normale, men – vet noen hva som er normalt? Uansett, mitt bidrag til det normale må bli å ta vaksine, det er jo så mange som har jobbet på spreng for å legge til rette for det. Hva er det som tuller med myndighetene?

Det snakkes om å komme tilbake til det normale, men – vet noen hva som er normalt?

Statsledere har snakket om en usynlig fiende. Noen prøver å plassere skyld. Kom den fra Kina? Nei, den kom visst fra USA, det var det siste. Og så kommer variantene fra helt andre himmelstrøk. 

Det er en fiende som ingen kan se, som skifter habitus og beskaffenhet, som dukker snart opp her og snart opp der, og som tilsynelatende bare ler av oss. Den muterer og tuller med oss. Kanskje fienden selv er bare tilsynelatende. 

Jeg husker et kjent sitat, «Vi har møtt fienden, og han var oss». Finnes det egentlig noen fiender der ute som vi ikke selv har utplassert? Jeg tror ikke det. Vi lager fiender, også denne, i våre tanker og sinn, og muterer etter innfall. En slik fiende kjenner ikke nasjonale grenser, like lite som en tanke gjør. Men hvorfor ler den av oss? Kan det være fordi den ser at det er nettopp da vi blir mest redde? «Og fienden var oss», nemlig vår egen frykt.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.