Partileder Knut Arild Hareide (Krf) var en av flere norske politikere som lånte bort sin stemme under Syria markeringen.
Foto: Skjermdump, VGTV.
Bokomtale:

Det som betyr noe – Et KrF for vår tid?

Nesten samtidig som Hareide nå sier at han vil gå til Ap og Sp, gir han også ut boken «Det som betyr noe». Hvorfor?

Utrop nr. 41/2018 (25.10.2018)

Denne høsten kom det som et lyn fra en nesten klar himmel at Knut Arild Hareide vil søke et samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet for å se på mulighetene for å danne regjering, eller kanskje aller helst felle den sittende regjeringen og erstatte de blå-blå-grønne med de gul-grønne-rød. Uansett blir det rare fargebetegnelser og jeg vil anbefale kommentatorer å droppe fargene.

Nå har det jo helt siden Regjeringen Solberg først inntok regjeringskontorene i 2013 vært et tidvis turbulent forhold mellom Kristelig Folkeparti på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre siden. De første fire årene (2013-2017) hadde KrF en skriftlig samarbeidsavtale sammen med Venstre som da også var utenfor regjeringen. Men etter valget i 2017 bestemte KrF seg for å ikke ha en slik samarbeidsavtale og heller være et opposisjonsparti, men samtidig ikke helt det heller. Den beste analogien jeg kan komme på i farten er at KrF er/har vært i et av/på-forhold hvor regjeringen ringer etter behov, det noen vil kalle booty-call. Det har åpenbart ikke fungert for KrF da oppslutningen på meningsmålingene har vært dalende og sperregrensen har hjemsøkt KrF-huset.

Situasjonen nå kan vel karakteriseres som at Knut Arild Hareide ikke vil akseptere flere booty-calls fra regjeringen (som i dag består av Høyre, Frp og Venstre), og har bestemt seg for å gjøre det slutt. Nesten samtidig som Hareide nå sier at han vil gå til Ap og Sp, gir han også ut boken «Det som betyr noe». Boken er et langt resonnement rundt hvorfor KrF bør søke seg til venstresiden i norsk politikk, og med det kan man med rimelig sikkerhet si at sentrum i norsk politkk, med litt aktiv dødshjelp, snart vandrer hinsides. Venstre har jo allerede forlatt sentrum da de gikk inn i regjeringen sammen med Høyre og Frp.

Skjebnen forsegles 2. november da KrF skal ha ekstraordinært landsmøte som skal ta stilling til hvilken vei partiet skal gå. Blir det til høyre eller til venstre? Enn så lenge ser det ut til at partiet er splittet, og det kan bli et drama uten like. Tilfeldighetene skal også ha det til at siste sesong av House of Cards har premiere 2. november. Det blir et tøft valg, HoC eller KrF-landsmøte. Uansett hva man velger tror jeg det vil bli ganske spennende.

Hvis vi ser på innholdet i boken til Hareide er det i grunn ikke noe nytt. For de av oss som har fulgt norsk politikk over tid vil raskt se at Hareide skriver om de typiske KrF-sakene, om å bygge samfunn på kristen-humanistiske verdier, respekt for mennesker og menneskeverdet, familien, barna og selvfølgelig kristendommen. Hareide forteller også om sin vei inn i politikken, litt om oppveksten på Bømlo, og forholdet til Jon Lilletun, såvidt jeg kan huske en populær og folkelig KrF-politiker.

Men selv om politikken har kristne verdier som grunnmur, formidler Hareide sine visjoner for samfunnet i en retorikk som kan være spiselig også for de som ikke er spesielt kristne eller religiøse. Det humanistiske i kristen-humanismen kommer tydeligst frem, samtidig som en del temaer konservative kristne er særlig opptatt av, for eksempel forholdet til Israel, er utelatt.

Og slik, med åpen skjortekrage, rutete folkelig skjorte, blå himmel i horisonten, et sikkert og trygt smil, er Knut Arild Hareide klar for å gå til venstre. Så spørs det om resten av partiet vil følge ham.

Opprinnelig publisert i Assad Nasir sin blogg, republisert med forfatterens tillatelse.