Etter voldtekten er jeg redd for å gå ut alene, skriver "Jente, 17 år" i dette innlegget. Illustrasjonsbilde.
Foto: Creative Commons
Leserinnlegg

Voldtatt og undersøkt – så begynte det verste

De sier det finnes rettferdighet, men gjør det virkelig det? Jeg er 17 år. Jeg ble voldtatt.

Utrop nr. 5/2015 (29.01.2015)

Jeg ble voldtatt av en jeg så på som min storebror. En som gikk i klassen min. En jeg så opp til. En jeg virkelig likte å være sammen med. En som ga meg gode råd om alt. En som var der for meg når jeg trengte han.

Men jeg tok feil av alt. Han voldtok meg når jeg var på mitt svakeste. Når jeg var maktesløs og forsvarsløs. Når jeg ikke hadde muligheten til å forsvare meg. Jeg ble voldtatt med flere av vennene mine noen meter unna.

Hjelpeløs
Det begynte med en fin dag i skogen. Vi skulle kose oss med drikke og grilling, akkurat som andre ungdommer gjør før sommerferien. Vi hørte på musikk og koste oss. Alle var i topp humør, selv om været ikke var på vår side. Dette ble en dag jeg sent skulle få glemme.

Jeg koste meg veldig, men jeg tok én for mye. Før jeg visste ordet av det, lå jeg i en busk med han over meg. Jeg ble kastet på ryggen over greiner som lå på bakken. Plutselig skjedde det. Jeg ble tvunget til å gjøre ting jeg ikke visste hva var. Det gjorde utrolig vondt. Jeg hadde aldri følt en slik smerte der nede før. Jeg hadde aldri trodd det skulle skje med meg før jeg var gift, og hvert fall ikke med han, og heller ikke den dagen ute i skogen. Jeg hadde fått i meg for mye, og var ikke i stand til å gjøre motstand. Jeg ble liggende som et hjelpeløst barn. Etter at han var ferdig med meg, klarte jeg bare så vidt å komme meg på beina. Jeg sjanglet tilbake til de andre, og sa til jentene at jeg måtte vekk herfra. De skjønte at noe hadde skjedd, og ble med meg. På veien tilbake ringte jeg en person jeg stoler mye på. Han skjønte at noe var galt, og kom med én gang. Han tok meg med rett til legevakten, hvor jeg ble over natten.

Stolte på politiet
Neste dag våknet jeg og skjønte at det virkelig hadde skjedd. Det føltes først uvirkelig, men så kom virkeligheten til meg. Etter at jeg hadde våknet, kom to politidamer og snakket om det som hadde skjedd. De ville vite alt, og det detaljert. Jeg syntes det var veldig ekkelt å snakke om det, men jeg måtte. Jeg måtte sørge for at han som hadde latt meg gå gjennom dette, fikk sin straff. Politidamene fortalte meg at han hadde blitt anholdt. Jeg følte en liten seier. Allerede da trodde jeg at systemet var på min side. De hadde klart å ta han som gjorde dette mot meg i løpet av kort tid, men det var naivt av meg når jeg tenker på det nå. Etter undersøkelsene på legevakten følte jeg bare for å dra hjem og gråte. Jeg ville ikke møte mennesker. Det føltes som det største tapet i livet mitt. Det skulle ikke skje før jeg var gift, og det visste han veldig godt. Han var som storebroren min. En jeg så opp til og fikk gode råd fra. Hvordan kunne han gjøre det mot meg? Også mens det forferdelige skjedde, sa jeg til han at han var som en bror for meg, men det stoppet han heller ikke.

Telefonavhør
Etter kort tid fikk jeg bistandsadvokat. Jeg var sikker på at hun ville få rettferdigheten til å seire. Hun skulle kjempe på vegne av meg. Det viste seg å være feil. Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Dette var fordi vitnene som hadde vært på stedet med meg, de jeg så på som søstrene mine, hadde sagt at det kanskje var frivillig. Dette ble sagt under telefonavhør som politiet hadde med dem. Ingen av dem ble innkalt til personlig avhør, og da er det nok lettere å si ting på telefonen som gjør at man slipper å ha noe med det å gjøre. Det virket som om venninnene mine ikke skjønte hva de skulle svare, og at de ble redde, men hvordan kunne de si at jeg kanskje var med på det når de vet hva jeg mener om sex? At jeg ikke skulle ha det før ekteskapet. De trodde ikke på meg, selv om de visste hva jeg stod for og hva moralen min var. Jeg fikk advokaten min til å klage, men også denne gangen ble saken henlagt. Det hadde blitt ord mot ord i rettssaken. ”Grunnen” var at vitnene hadde sagt at det kunne vært frivillig.

Store mørketall
Hva var vitsen med å anmelde i det hele tatt? Var det kun for å få han i fengsel en kort stund, eller var det fordi han virkelig hadde gjort en kriminell handling som han faktisk kan fortsette å gjøre mot andre jenter og som han fortjener en straff for? Hvis han er i stand til å gjøre det mot meg, er han i stand til å gjøre det mot andre jenter som også er i en posisjon hvor de er maktesløse. Statistikken over henlagte saker og mørketall viser at rettssystemet ikke fungerer, og at vi som betaler skattepenger burde kunne forlange en endring av praksis som gjør at slike saker blir prioritert i mye større grad.

Tror de det er behagelig for voldtektsofre som meg å snakke om det i det hele tatt, og så føle at man ikke blir tatt på alvor? Tenker de på at det jeg ville, var å få rettferdighet og prøve å bidra til at det ikke skjer igjen? Systemet skal beskytte samfunnet og sette overgripere i fengsel og sørge for at de får straffen sin. De skal ikke gå fri og voldta den neste fulle jenta de ser. Det skal de ikke.

Sviktet
Jeg blir så lei av samfunnet som skylder på ofrene. Gjerningsmann er gjerningsmann, men hvorfor forstår de det ikke? Hvorfor er man ikke det i alles øyne? For jeg trodde ingen fornuftige mennesker ville støtte en voldtektsmann. Det representerer alt som er galt i denne verden – og han gjør som han vil.

Etter at saken ble henlagt, har jeg prøvd å se etter grunner til at jeg ble sviktet på denne måten. Flere jeg har snakket med, sier det kan være fordi jeg ikke er etnisk norsk, og noen sier at politiet ikke ønsker å bruke tid eller ressurser på slike saker. Hadde saken endt annerledes dersom jeg hadde etnisk norske foreldre og het Pia Jensen?

Sluttet å gå ut
Nå lever overgriperen et godt liv, mens jeg er redd for å bevege meg ute i det offentlige rom. Jeg tør ikke gå ut uten følge, tør ikke ta buss eller t-bane. Jeg tør heller ikke dra til byen eller butikker lenger. Jeg sitter inne på rommet mitt og føler at livet mitt er tatt fra meg. Han har blitt en del av livet mitt. Han er med meg overalt. Jeg må se meg godt rundt hvor enn jeg er i frykt for å møte han. Bare tanken gjør meg dårlig. Jeg har virkelig blitt mye dårligere etter det. Før var jeg en sosial jente med en stor omgangskrets rundt meg. Jeg var mye ute og hadde en fin ungdomstid. Jeg spilte fotball og trivdes godt med gutter rundt meg. Nå takler jeg ikke at gutter klemmer meg, eller ser på meg engang. Jeg føler meg hjelpeløs i denne kampen. Jeg trodde virkelig på at dette ikke skulle skje meg, men det skjedde, og hvor ble det av rettssystemet som skulle beskytte meg og holde den skyldige ansvarlig? Nå har jeg en lang og tøff kamp å kjempe alene. Jeg har mistet følelsen av trygghet, mens han sitter med en følelse av uovervinnelighet og kan fortelle vennene sine om at jeg løy og at han ble uskyldig anklaget. Eller han kan si at voldtektssaker ikke blir prioritert av politiet, og at han kan fortsette med det uten å bli tatt. Han kan holde hodet hevet, nettopp fordi han ikke ble dømt.

Et nytt slag
Dersom en jente kommer og spør meg om hun skal anmelde en voldtekt, ville jeg ikke oppfordret henne til det. Jeg vet selvfølgelig man ikke får dømt noen dersom man ikke anmelder, men selv med bevis ble saken min henlagt! Når jeg ser hvor lite ressurser politiet og rettssystemet er villige til å bruke, føles en henleggelse som et nytt slag. Hvorfor vil de ikke hjelpe meg, men heller la en voldtektsmann gå fri? Er jeg ikke verdt tiden deres?