Farhan Shah
Når vi forklarer kriminalitet primært sett gjennom kulturell bakgrunn eller innvandrerstatus, gjenoppstås en logikk som historisk har legitimert kolonialisme og rasisme.
Etter mitt syn er det noe dypt forstyrrende ved måten vi har lært oss å tenke om kriminalitet på.
det som utspiller seg i Palestina, er et speil som reflekterer tilbake noe fundamentalt ved hvordan vi som individer og samfunn beskytter oss mot sannheter som truer våre mest grunnleggende fantasier om hvem vi er.
Det er en påfallende ironi at en selvstendig forskningsinstitusjon som vier seg til en av historiens mørkeste kapitler, synes å mangle faglig troverdighet.
Ønsket om å flytte til foreldrenes hjemland eller til mer pluralistiske og kosmopolitiske samfunn i Gulfen, forstås som et forsøk på psykologisk restitusjon, og kan være fantasier om å leve på et vis hvor man ikke alltid må forklare eller dempe seg selv for å bli tålt og anerkjent.
Forsker Olav Elgvin skriver interessant om menneskets unike evne til unnlatelse. Til hvordan vi, ofte tilsynelatende umerkelig, holder informasjon og opplysninger som vekker et...
Når vi utraderer barnas frihet til å være et menneske; rastløst, kreativt, uforutsigbart og grenseoverskridende, og i stedet former det til en funksjonell og lydig borger tuftet på bedriftsøkonomiske prinsipper, ja, så risikerer vi ikke kun å legge til rette for mistrivsel, vi uthuler også selve muligheten for et samfunn tuftet på empati, frihet og pluralitet.
Israels brutalitet mot det palestinske folket har utviklet seg til et fullblods folkemord, hvor liv systematisk utslettes, infrastruktur jevnes med jorden, og en hel befolkning fratas sine grunnleggende rettigheter i kraft av sin menneskelighet.
Ved inngangen til det nye året hjemsøkes vi av visjoner som ikke bare er dystre, men direkte marerittaktige. Blant dem står folkemordet i Palestina som et brennende sår på verdenssamvittigheten.
I møte med menneskets dødsønsker og vår selvdestruktive evne, er det klokt å ta avstand fra å trekke hurtige slutninger.