Via Kabul På Ultimafestivalen 2004

0Shares

Velkommen til Ultima Oslo Contemporary Music Festivals nettsider. Vi kommer nå fortløpende til å legge ut nyheter om høstens festival som finner sted fra 3. til 17. oktober 2004.


PROGRAMMET FOR ULTIMA 2004

Det blir en rekordlang Ultimafestival i år. For første gang vil programmet Dans for Kamera bli arrangert i forkant av festivalen, nemlig i perioden 3.-8.oktober, noe som betyr at publikum vil ha anledning til å få med seg flere av programinnslagene enn det som har vært mulig de senere år. Ultimafestivalen for øvrig finner i år sted mellom 7. og 17.oktober.

Sett av tid til konserter, forestillinger, utstillinger osv. med ensembler og kunstere fra inn- og utland.

KUNSTEN – PÅ JAKT ETTER HISTORISKE ØYEBLIKK?

ULTIMA er her igjen, og presenterer sitt program for 14.år på rad. 14 festivaler, med mer enn tusen verk presentert, med flere hundre bestillinger, mange tusen involverte komponister, kunstnere, produsenter, skribenter, mange hundre bestillingsverk og – ikke minst – et publikum som jevnt over har vokst i alle år fra omlag 10.000 til mer enn 18.000 i 2002. Hva sier dette oss?

Det sier oss først og fremst at kunst er noe som angår mange. Kunst er noe som opptar mange, og moderne kunst er et felt som har stort gjennomslag. Da tenker jeg ikke på i kjendisavisenes stadig tettere omklamring av et stadig mindre antall kjendisers markedsverdi som mål på hvordan man skal selge stadig likere produkter til et stadig større publikum. Heller ikke tenker jeg på de stadig mer markskrikerske kommentatorer til idrettens ustanselige jakt på det ”historiske øyeblikket”. Historisk – for en sportskommentator er det ”historisk”å se et mål bli scoret fra 60 meters hold i fotball, eller se en kvinne slå en lengderekord fra 1968. Det ”historiske” er det som skjer der og da, og som er glemt i neste øyeblikk. Slik sett kunne kunsten også kalt seg historisk hele tiden. Men vi gjør ikke det. Vi forsøker etter fattig evne å skjelne mellom det markskrikerske og det varige, i håp om å sette dagsorden for de uttrykk som kan ha varig betydning. I håp om at tradisjonsbygging faktisk betyr noe. Og det er faktisk mange indikatorer på at dette kan ha noe for seg.

La oss ta en morsom sammenlikning. Å spille bratsj har i mange år vært betraktet som unnselighetens instrument. Bratsjistene var de sikre taperne i orkesteret, de som ikke kunne få det til som solister, ikke bli konsertmestre, ofte heller ikke engang komme inn blant fiolinistene. Men se hva som har skjedd med norske orkestre i dag: Overalt spilles det bratsj på høyt kunstnerisk nivå, og bratsjistene har ingen ting å skamme seg over i forhold til resten av orkestret, selv om de fortsatt er like tilsidesatt som før i offentligheten. Bratsjistene bryr seg bare ikke med det. De er med å løfte kvaliteten på norsk musikkutøvelse til nye høyder, og enkelte av dem har faktisk også fått noe bortimot stjernestatus, uten at de reflekteres i media.

På den annen side utloves det store beløp til den norske kvinne som kan hoppe mer enn 6.56 i lengde, et resultat som fortsatt er nasjonal rekord etter 40 år. Og vedkommende greier å hoppe 6.57 vil kunne regne med evig liv i norsk presse, sikker jobb i et større konsern, og garanterte personlige sponsoravtaler og reklameinntekter. Likevel er det i dag langt flere unge kvinner som studerer bratsj enn som gjør det stort i lengdegropen. Det er faktisk omtrent ingen kvinner som forsøker å hoppe 6.56 eller lengre, men svært mange som forsøker å komme inn i våre fremste orkestre, til et anonymt liv i bratsjrekkene, til tross for totalt fravær av evig liv i norsk presse, ingen sikker jobb i et større konsern, og garantert fravær av personlige sponsoravtaler og reklameinntekter. Hva kan det skyldes? Kan det være noe så enkelt som at bratsjen – og andre deler av kulturlivet – tilbyr en annen mening med alt ens strev? At opplevelsen av deltakelse i kunstneriske prosesser gjennom et langt liv tross alt oppleves som mer meningsfylt enn et enkelt lengdehopp på gamle eller nye Bislett? Og kanskje man instinktivt fornemmer at idretten spiser sine barn, mens kunsten former dem?

I så måte er ULTIMA en dannelse verd. Og Berit Berthelsen (norsk rekordholder i lengde siden 1968) og hennes etterkommere er hjertelig velkommen til å lytte til hva våre utøvere har å fare med – bratsjistene og alle de andre.