Symposiet ”Norske Framtider; Norge 2105” ble avholdt 11. juni i ”Frosken” på Tullinløkka. Flere av landets fremste hjerner ble invitert til å legge fram sine spådommer og analyser over et Norge 100 år fra nå.
Integrering og innvandring var blant annet temaene i symposiet. Innleder Thomas Hylland Eriksen la premissene klare for debatten ved at man ikke overfokusere på islam:
– Flerkultur og mangfold er mer enn en viss gruppe, slik som muslimene. Her i Norge finner vi mange andre kulturelle minoriteter.
Når integreringsekspert Knut Kjelstadli fikk ordet, la ham fram fem ulike scenarier for hvordan framtidens Norge kunne se ut. Han startet med å legge ut ”skrekkscenariet” hvor en slags nasjonal nyromatikk vant fram fra og med 2050-60. Folk samler seg om det spesifikt norske og intensiverer det lokale, hvor utviklingen senere går i retning av utviklet provinsialisme. Kjelstadli kaller denne særegne norske samfunnsutviklingen for ”erosion of communities”. Innvandrings- og integreringspolitikken preges av et assimileringsformål, hvor også innvandringsbremsing og en fornorskingspolitikk man ikke hadde sett siden over 100 tilbake tid, står høyt i kurs.
Utviklingen, i takt med Kristelig Fremskrittspartis idealer, så mye som økonomisk som politisk går ut på å ha fokus på det norske. Fra og med 2060 og fremover er det imidlertid mye som begynner å gå galt. Assimileringspolitikken mislykkes og minoritetene bryter med storsamfunnet, noe som fører til at man nesten når en tilstand av såkalte ”parallell communities”. Innad i mange minoritetsmiljøer begynner man å få et sterkt skille mellom troende og ikke-troende. Dette skillet forsterkes ytterligere ved at Norge går til krig mot muslimske land, og norske muslimer må velge mellom lojaliteten til fødelandet eller lojaliteten til foreldrenes- og besteforeldrenes opprinnelige kultur.
Et konstrasterende scenario beskrives av Kjelstadli hvor integreringen har ført til mye mer harmonisk samfunnsutvikling enn hva som var beskrevet øverst. Her er nasjonen ikke etnisk basert, og en ny samfunnsmoral har vokst frem, solidaritet for fellesskap. Samfunnsutviklingen preges av mangfold i enhet, hvor nye impulser bidrar til å skape og gjenskape i fremtidens Norge. Religiøs tilhørighet er intet problem. Fundamentalisme unngås ettersom folk har lært å skille mellom statlige kjøreregler og egne meninger. Her har vi Norge anno 2050-2100 hvor vi får for første gang får en statsminister som har minoritetsbakgrunn. For Bjørn Abdi har veien til statsministerstolen vært lang og kronglete. Kampen for mangfoldssamfunnet har ikke vært lett: mange hindre i form av politisk motbør og sabotasje fra integrerings-uvennlig hold har tæret på kreftene. Denne politiske bevegelsen klarer i disse årene å overbevise folk at alle skal ha rett til deltagelse, i arbeidslivet som i det sosiale som i det politiske. Skillelinjene sees på som økonomiske, og ikke etniske.
Kjelstadli avsluttet med å hevde at en slik utvikling kan godt bli mulig spesielt hvis man i minoritetsmiljøene tar tak i og involverer seg i samfunnsprossesene.
Språkforsker og forfatter Helene Uri spår det norske språkets overlevelse i 2105, og at flere ville bli tospråklige. Engelsk vil dominere som forretnings-arbeids- og studiespråk. Etterhvert som minoritetene blir mer synlige vil også deres ulike språk i mer eller mindre grad påvirke norsk:
-Innvandringen har allerede gitt det norske språket flere låneord, og utviklingen vil fortsette i tiden fremover. Fenomenet vi kjenner som kebabnorsk vil øke i omfang.
Uri mener at språkutviklingen blant norske minoriteter kommer til å preges av alderen, hvor femte- og sjettegenerasjonen kommer til å snakke annerledes enn nåtidens tredjegenerasjon.
