Vannfeen, Oslofjorden og Atif Aslam

Nesten halve byen sto på Rådhusplassen, og jentene hylte og skrek da Atif Aslam kom på scenen. Rockesangeren fra Pakistan var så populær på Mela at han fikk opptre to ganger.

Atif Aslam er bare 22 år gammel. Debutalbumet hans ble en av de mest solgte platene i Pakistan i 2004, og er fortsatt en storselger. Stemmen hans skaper avhengighet blant publikum, sies det.
Vi treffes like før hans andre konsert i artistteltet bak scenen. Gitaristen øver og de andre musikere i bandet spiller sammen og planlegger det de skal gjøre. Men Atif er helt rolig, smiler og roper på de andre at Utrop må få bilde før det blir for mørkt. Så går de opp og spiller for andre gang på hovedscenen ved Akershus Festning.
– Skal jeg være ærlig, så er dette første gang jeg har vært i Norge og jeg ante ikke at det ville være et slikt publikum, forteller han etter konserten. – Jeg ble forbauset over at folk ga meg en slik varm velkomst. Det kom som en stor overraskelse at vi fikk så hyggelig feedback.
Norge er ikke et stort land sett fra pakistanske øyne, og derfor hadde han ingen forventninger til publikum. – Det er så mange utrolig flotte mennesker her, mener han. – Hvis det stemmer at 90 000 mennesker kom, hva kan jeg si… Hva kan være bedre enn at så mange publikummere har fått høre meg? Det var etter at jeg fikk denne fantastiske responsen at jeg fant ut at jeg ville opptre en gang til. Spesielt når jeg synger “Bheegi yaadein”, det liker publikum og det er hyggelig å se deres reaksjon til sangen.
Det å opptre for andre er noe Atif Aslam alltid har likt. Atif ble født i Wazirabad i Gujranwala og gikk på skole i Lahore og Rawalpindi. Cricket var hans store lidenskap da han gikk på PAF College i Lahore, han er en dyktig spiller og familien mente han ville bli stjerne på det pakistanske landslaget.
Men på det var omtrent på denne tiden der at han oppdaget musikk gjennom sin storebrors platesamling. Han begynte å synge hjemme. Venner på college presset ham til å synge på en collegeforestilling. Dermed var det gjort. Han vant vokalistkonkurransen på skolen sin og fikk platekontrakt. Atif dannet sitt første band, Jal, som betyr “vann”, sammen med gitaristen Gohar Mumtaz. De spilte på sin college og på restauranter i byen.
Sammen spilte de inn sin første single “Aadat”, skrevet og komponert av Atif, ved Mekal Hassans studio. Hassan fikk sangen til å høre proff ut, og den ble populær på flere musikk nettsider i Pakistan og på radio stasjoner som FM100 og FM105. Det ble en hit med en gang. Musikkvideoen til “Aadat” ble spilt inn på en dag på et varehus i Karachi.
Atif Aslam ble øyeblikkelig et “hett” navn i Pakistan og India. Alle ville ha tak i ham til konserter, TV-show, fotosesjoner og intervjuer. Suksessen kom akkurat da han holdt på med eksamener på universitetet i Punjab og det ble en ganske hektisk tid for den unge sangeren. I september 2004 fikk han spilt inn sin andre video, til sangen “Mahi Ve”. Også den ble en stor suksess.
I 2004 ble bandet Jal oppløst, og de gikk gjennom en lang og ganske skitten prosess for å skille lag. Atif og Gohar og deres fans rakket ned på hverandre for åpen scene. Dette ble fulgt av rettssaker, trusler og mye meningsløs baksnakking. Krangelen mellom ham og Gohar førte til at han måtte gå bort fra navnet Jal.
Gohar klarte å få rettighetene til Jal-navnet før Atif og det ble sagt at Atif skyndte seg med å gi ut sitt neste album “Jal Pari”.
– Året 2004 var det beste som har skjedd meg, sier Atif. – Det at bandet ble oppløst, det var en velsignelse fra Gud. Det ga meg muligheten til å bli kjent med meg selv. Jeg har benyttet meg av denne sjansen til å bli kjent med meg selv, har begynt å gjøre ting selv, komponere musikk.

Jal pari
Folk trodde at bruddet markerte begynnelsen på slutten av karrierene til Atif og Gohar. Bandets medlemmer klarte å spille på egen hånd likevel og ga ut noen nye sanger. Debutalbumet Atif ga ut som soloartist, som kom i juli 2004, fikk navnet Jal Pari (“Vannfeen”). Navnet vekker assosiasjoner til bandet og det er også tydelig på coveret av CD’en at albumet spøkes av Jal. Det finnes to versjoner av bandets debutsang “Aadat” på denne CD’en.
“Ab to Aadat Si Hai,” standard versjonen av “Aadat”, spilles mye på de fleste radiostasjoner i Pakistan. Sangen får frem Aslams sterke stemme – melodien, lyrikken og god musikk får det hele til å bli den store hiten som så mange elsker. Ikke alle er like begeistret for den andre versjonen av sangen “Deep Blue Version”.
“Aadat Deep Blue Version” er en saktere versjon av sangen. Det virker som om man ville legge mer sjel i sangen og fremheve Atifs sang og stemme. Kritikere mener at ved å klusse med sangen har man drept den, sangen mister fart og styrke og får ingen patos ved å sette ned farten. Både sangen og gitarspillet her er for klart og lyst for den mer tungsindige versjonen. Atif er ikke uttrykksfull nok for dette arrangementet, har kritikere sagt. De mener at Atif hadde det for travelt da han satte sammen resten av albumet.
– Det stemmer ikke at jeg ble tvunget til å lage musikken i all hast, påstår Atif. – Alle spor på denne CD’en har forskjellige tema, alle sanger har forskjelllig vinkel, alle er om temaer som jeg hadde lyst til å følge opp. Da jeg laget Jal Pari husker jeg at jeg satt ved sjøen, og det var tanken på sjøen som fikk meg til å tenke på vannfeen, jal pari.
Det er flere gode sanger på dette albumet, den beste må være “Mahi Ve”, som enkelte har sammenlignet med Nooris “Dobara Phir Se”. Den starter som en sakte akustisk gitarballade, men driver opp tempoet etter første strofe. Man kan se hvordan trommer kan live opp en sang. “Mahi Ve” kommer rett etter den sakte versjonen av “Aadat”, der det ikke er trommespill. “Mahi Ve” har både glede og spenning til tross for at det handler om ulykkelig kjærlighet.
Tittelsangen “Jal Pari,” er sannsynligvis den mest ambisiøse sangen på albumet. Den starter lunefullt, med sakte gitarspill. Så kommer den stemningsfulle røsten til Atif. Da begynner trommene, med litt smakfullt gitarspill, og sangen tar av. Farhad Humayun er stjernen her, man kan høre at Pappu Saeens trommer har vært en inspirasjon for Farhad på dette nummeret. Sangen er blitt kritisert fordi den ender for plutselig. “Ehsaas” er en vellykket sang, ryddig produsert, handler om mer enn bare kjærlighet.
“Dil Haray” eller “Ankhon Se”, som den heter på dette albumet, er en sang Atif har ofte sunget live. Den ligger litt for nær Jals produksjon, Gohars Jal har en “Dil Haray” versjon også.
“Tehzeeb” har bra tekst, bedre lyrikk enn de fleste andre på dette albumet, høres mer ut som en ghazal.
Sangene på dette albumet slutter plutselig, som om bandet ikke visste hva de skulle gjøre. Det skjer på “Jal Pari” og på “Bheegi yaadein”. For ikke å snakke om “Gall Sun Ja”, der sangen er på vei mot en crescendo, men så stopper den helt plutselig.
“Zindagi” er mer funk-rock inspirert, mens “Yaqeen” høres ut som en standard Jal låt. Hovedtemaet i “Jal Pari” er kjærlighet og mer sagnaktig kjærlighet. Lyrikken er til tider meget poetisk, som i “Tehzeeb” og “Aadat”, mens det kan også være preget av klisjer om kjærlighet som er dypere enn havet, som på “Bheegi yaadein” der Atif synger “Wo barsaatein, wo bheegi bheegi yaadein, sagar ki in lehero se gehra hai mera pyaar…”.
– Jal pari har ti spor og det er all slags musikk i den, sier Atif. – I Pakistan er det et stort marked for rock og pop, markedet er meget godt utviklet. Alle sangene på dette albumet er blitt skrevet ut fra et spesielt formål.

Atif i Bollywood
I fjor fikk Atif tilbud om å synge “Bheegi yaadein” eller “Wo lamhey”, for en hindi film der Mahesh Bhatt skrev manus og Mukesh Bhatt sto for produksjonen. Filmen het “Zeher”, ble regissert av 23 årige Mohit Suri, og Udita Goswami, Emraan Hashmi og Shamita Shetty spilte hovedrollene. Filmen ble satt opp i Bombay og Goa.
– Da Mahesh Bhatt hørte sangen “Bheegi yaadein” fra dette albumet, snakket han med Najam Sheraz, forteller Atif, og jeg evig takknemlig til Najam fordi han anbefalte meg. Atif is the right guy and you should take Atif for your movie singing and every thing, so I really would like to thank Najam Sheraz for this, yeah.
– Det var særlig etter denne suksessen, det at sangen min ble brukt i filmen “Zeher”, at jeg følte at alt var bra igjen. Jeg er meget takknemlig for det at de likte sangen min så mye, spesielt publikum i India og i Pakistan. Jeg liker alle typer mennesker og håper at jeg kan gi dem slike sanger.
Det å få synge i Bollywood oppleves som en ære for Atif. Rock er meget populært i Pakistan, der band som Junoon, Strings, EP og Vital Signs har holdt på en stund. Junoon blandet sufi musikk med rock. Men har ikke Pakistan også en filmindustri der de har behov for god musikk?
– Vi er på etterskudd når det gjelder filmmusikk, mens vår rock scene og pop scene vokser for hver dag, mener Atif Aslam. Alle i Pakistan som har hørt på vestlig pop, som hører på vestlig musikk i dag, har ikke klart å få en smak for filmmusikken. Det er derfor popmusikk blir viktigere i Pakistan i dag. Er det talent i Pakistan så er det marked i India. Derfor foretrekker mange indiske regissører pakistanske sangere nå for tiden.