- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
I følge HRS rr det 95 % av 2. generasjons innvandrere som giftet seg med en som har samme opprinnelse som seg selv, og at 75 % giftet seg med en i opprinnelseslandet. Det er korrekt at 95 % av personene som giftet seg innenfor de utvalgte gruppene giftet seg med en person av samme nasjonal opprinnelse. Men å gå fra den observasjonen til å hevde at integreringen dermed er feilslått, er ikke direkte uproblematisk.
I innledningen, på side 7 i rapporten, finner vi et avsnitt hvor HRS forklarer hvorfor vi trenger en ekteskapsstatistikk, og hva den viser:
“Statistikken over ekteskapsinngåelser gir sentral informasjon om graden av integrering av nye grupper borgere i Norge. Dersom ulike etniske og religiøse grupper har felles møteplasser i arbeidslivet og det sosiale livet, og også har en felles verdiplattform basert på demokratiets bærebjelker, vil giftermål på tvers av etnisk/nasjonal/kaste-, stamme- eller klanbakgrunn og religiøs bakgrunn, være et både utbredt og naturlig fenomen. Med andre ord er ekteskapsmønsteret en sentral variabel for å måle graden av integrering av nye grupper borgere.”
Uten å ta stilling til om jeg er enig i prinsippet om at et slikt ekteskapsmønster kan brukes som en integrasjonsvariabel, legger jeg først merke til at hovedstatistikken i rapporten kun omhandler ekteskap på tvers av landbakgrunn (inklusive opprinnelseslandet) til ektefellene. Statistikken måler altså ikke ekteskap begått på tvers av etnisk- kaste-, stamme-, klanbakgrunn eller religiøs bakgrunn. Hva som er HRS’ grunnlag for kun å måle denne ene variabelen (nasjonal bakgrunn), opplyses det ikke noe om. Ei heller forklares det hvorfor akkurat denne variabelen ansees for å være så vesentlig at den alene kan brukes til å bedømme hvorvidt integreringen er vellykket eller ikke.
Det at HRS utelukker de ungdommer som velger en annen “parform” enn ekteskap, gjør at HRS sin virkelighetsbeskrivelse av integrering ved hjelp av ekteskapsmønster ikke blir korrekt. Hvis ekteskap med en person av samme opprinnelse i opprinnelseslandet kan tyde på dårlig integrasjon, og at ekteskap med noen i Norge tyder på bedre integrasjon, ja så må det være enda bedre integrasjon om en med innvandringsbakgrunn lever i et samboerskap. I tillegg kan man jo selvsagt utelukke tvangsekteskap i denne “parformen.”
Som en følge av dette møter hovedstatistikken et stort problem, nemlig at ekteskapsstatistikken til HRS er en ekteskapsstatistikk, den omhandler ikke samboerskap i det hele tatt. Dermed får ingen “veldig godt integrerte” mennesker i samboerskap være med å påvirke denne sentrale integreringsvariabelen som HRS har pekt seg ut.
I HRS sin sammenheng er det både snakk om at de gjemmer bort det faktum at mennesker med innvandringsbakgrunn bosatt i Norge også gifter seg i andre land enn sine opprinnelsesland, men også at det er mennesker som velger å bli samboere enten en lengre eller kortere periode av livet. Dette er faktorer som spiller inn, hvis en skal prøve å måle integrasjonen ene og alene ut i fra en slik snever statistikk. Disse faktorene er borte, ikke bare fra statistikken, men også i diskusjonen, noe som jeg mener er uholdbart.
La oss gjøre noen få enkle, uvitenskapelig beregninger for å se hvordan noen justeringer av tall slår ut i den dystre integreringsstatistikken som HRS presenterer.
SSB gav ut rapporten Ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge i 2004. På side 28 står det om andelen av blant annet samboende personer over 20 år i forhold til landbakgrunn. Det er selvsagt en korrekt observasjon at det er veldig få med innvandringsbakgrunn som lever i samboerskap, men det er en annen diskusjon. Tallene for Pakistan, Marokko, India og Tyrkia, de fire landene HRS behandler ekteskapstall for annen generasjon, viser at henholdsvis 112, 122, 109 og 183 personer levde i et samboerskap 3. november 2001. Totalt utgjør dette 526 personer. Hvis vi gjør et forsiktig anslag, og gjetter at ca halvparten av disse er fra 2. generasjon, tilsier det at 263 mennesker ikke får være med på å påvirke den dystre statistikken til HRS som skulle tilsi at integreringen er mislykket. Her er det også viktig å tenke på at dette samboertallet er et øyeblikksbilde av virkeligheten, mens HRS sin statistikk omhandler tall for en 8 års periode. Det er derfor rimelig å anta at samboertallet vil være høyere om en sjekker samboertallene for den samme 8 års perioden.
Ut fra tabell 17 på side 30 og tabell 20 på side 33, kan man så regne ut at HRS har analysert ekteskapsmønsteret for 1231 personer. Om vi inkluderer antallet på 263 til denne mengden, havner vi på 1494 personer. Dette skulle da tilsi at det er rundt 61 % (mot 74 % i følge HRS sin utregning, og 75 % i følge HRS oppsummering) av de i 2. generasjon som bor som par som henter sin partner fra utlandet.
Analogt med dette er det verdt å få med seg at antallet som ikke lever i par. For de samme landene og i samme rekkefølge, er det snakk om 3984, 1358, 1213 og 1792, til sammen 8347 personer. Hvis en gjetter på at 16 % av disse er 2. generasjon (basert på statistikk for 20 – 29 åringer med bakgrunn fra Asia og gjetter at det er den samme andelen som gjelder for Marokko), utgjør det 1336 personer. Inkluderer vi disse i regnskapet også er det snakk om rundt 32 % som har giftet seg i utlandet. Og enda har vi ikke inkludert enslige og samboende som er mellom 18 og 20 år. Vi har heller ikke korrigert tallene for problemene knyttet til opprinnelsesland/utland, ei heller de få som bor i et registrert partnerskap. Dette vil også bidra til å senke prosentandelen. Uansett, dette er som sagt kun ren gjetning, men likefullt så er det gjetning med en viss rot i virkeligheten.
Antallet ekteskap HRS har analysert for 2. generasjon er særdeles lave, fordi det er så få som har giftet seg. For 1. generasjon er tallet 12 524 personer, mens det er snakk om 1231 for 2. generasjon. Det vil si at tallene for 2. generasjon er særdeles “sårbare” for faktorer som ikke medregnes, selv om disse tallene aldri er så små, slik jeg har illustrert over.
24 års regelen
En anselig stor del av HRS sin rapport handler om 24 års regelen som et tiltak for å motvirke tvangsekteskap. For eksempel på side 70 og 71 regner HRS seg frem til at man kanskje kunne ha avverget 69 tvangsekteskap i 2003. Grunnlaget for det er at 689 av ekteskapene for en gruppe ikke-vestlige ville ha blitt rammet av en 24 års avtale. De gjetter at kanskje en av ti av disse kunne vært tvangsekteskap og dermed ville man klart å avverge 69 tvangsekteskap i 2003. Det henvises også til Danmark, hvor tall viser at tilstrømningen av nyetablerte ektefeller sank med nesten 2/3 fra 2001 til 2004.
En 24 års regel og et tilknytningskrav vil selvsagt føre til lavere innvandringstall gjennom ekteskap, noe som også var en av hensiktene til danskene, men om det i vesentlig grad reduserer tvang og tvangsekteskap er jeg likevel ikke helt enig i.
I samtale med flere av mine danske kontakter med pakistansk bakgrunn har jeg lært at de nye reglene selvsagt har vært til fordel for noen, men at det er altfor enkelt å oversette slike synkende tall i statistikken med at det har blitt tilsvarende mindre tvangsekteskap i Danmark. De forteller at flere av “tvangselementene” har flyttet seg fra Pakistan til Danmark.
De forteller om at det for eksempel er blitt mye vanskeligere å gifte seg med noen utenfor den kasten de tilhører. De forteller at behovet til foreldregenerasjonen for å søke sammen til “sine egne” er blitt mye sterkere som en følge av at det danske “integreringsklimaet” har blitt betraktelig mer aggressivt, noe som også er blitt forsterket av de nye reglene. Og de søker primært ikke sammen til sine “med-muslimer” eller “med-pakistanere”, men de som tilhører samme kaste, da de mener at de er de som er dem aller nærmest. Dermed strammes disse båndene, og ungdom føler et mye større press til å måtte gifte seg innad i kasten, og valgmuligheten blir ditto færre. Dette er også med på å dele de forskjellige miljøene opp i enda mindre segregeringer, altså flere mindre og segregerte grupperinger dannes innefor de pakistanske miljøene. Dette er altså stikk i strid med det HRS ønsker å oppnå da de mener at dette er et problem i forhold til “Demokratiets bærekraft”. I tillegg fører dette til flere ekteskap innenfor den samme kasten, og det er også negativ integrering i følge HRS’ sentrale integreringsvariabel.
En av mine danske kontakter mener å kunne gå med på at 24 års regelen er til en stor fordel for mange, men samtidig er vedkommende, og mange andre, sterkt i mot regelen, nettopp fordi både argumentasjonen for å innføre den, og debattene i ettertid, demonstrerer majoritetens hegemoni. Unge dansker med pakistansk bakgrunn føler derfor at avstanden til det “danske samfunnet” øker, og at det blir mer “oss” og “dem” tenkning og holdning, både fra ”dansk” hold og fra “innvandrernes” hold. Det er for eksempel mange som ikke makter å se hvorfor mennesker ikke ønsker å gå gjennom mølla med date-, kjæreste- og samboerfasene før man eventuelt ender i et ekteskap, og dermed blir de som velger en annen vei som bryter med dette mønsteret gjerne sett “rart på” eller sett på som undertrykket. Hadde man innført regelen på en ryddigere og verdig måte, så hadde den vært til en større fordel for de det gjaldt og andre hadde ikke blir urettmessig rammet med tanke på deres sosiale hverdag i det danske samfunnet. Men, som min kontakt utdyper, hovedpoenget med regelen var å få stoppet innvandringen gjennom ekteskap, og det er nettopp det Danmark har fått til.
Jeg mener at tvangsekteskap, og kastespesifikke problemer i forbindelse med ekteskap finner sted hovedsakelig på grunn av gitte holdninger og tankesett, og man kan ikke vedta holdningsendringer på politisk hold. Greit, danskene har gjort det vanskeligere å “hente” ektefeller til Danmark (enten det er snakk om tvang eller ikke), men så lenge holdningene er intakte, og kanskje til og med forsterket, så vil denne prosessen ikke stoppe ene og alene på grunn av noen forbud som gjør det vanskeligere å hente ektefelle fra utlandet. Og jo mer aggressiv politikken og de offentlige debattene er i forhold til å tvangsstyre minoritetsmiljøene, desto vanskeligere blir det å få til holdningsendringer innad i miljøene.
Holdningsendringer vil vi få til, om vi skaper et klima med gjensidig respekt for hverandres forskjellighet, der man i fellesskap klarer å definere problemområder og løsninger. I hovedsak er holdningsendringer nødt til å komme innenfra (eventuelt ved 1 til 1 påvirkning, for eksempel ved rådgivning og konfliktløsning), det å presse holdninger på andre tror jeg ikke har noen positiv effekt eller nytteverdi. Derfor mener jeg det er vitalt at myndighetene prøver å initiere og/eller støtte mennesker og organisasjoner som driver med, eller ønsker å opprette, slike holdningsendrende kampanjer. Jeg er sikker på at det er mange foreldre som nå angrer på de beslutningene de tok tidligere i livet, nå når de kanskje opplever at deres døtre er blitt alenemødre, eller at de regelmessig har blitt mishandlet. Et eksempel er faren til “Saima”, som gir uttrykk for slik anger. Men samtidig er det fortsatt mange foreldre som fortsetter i de baner hvor de enten bøyer seg for press fra sine opprinnelsesland, eller at de setter sin stolthet og sine ønsker og krav høyere enn barnas ønsker og meninger når de skal gifte seg. Jeg er sikker på at om de som gjennom tidens løp har følt på kroppen om hvor feil deres tidligere beslutninger var, får mulighet og oppmuntring til å fortelle om sine erfaringer til de som har sine første fødte i “gifteklar alder”, så vil det skape tankeprosesser som kan bidra til å snu de negative tendensene. Foreldregenerasjonen hører gjerne mest på sine jevnaldrende og ”sine egne” i slike saker, og dermed må også noen av de bli ansett som en alliert, ikke en motstander. Jeg er tilhenger av ideen om at man lærer av sine feil, men at det er bedre om man lærer av andre sine feil. Dette mener jeg er den viktigste måten å endre holdninger til det positive.
Når det er sagt, så tror jeg at politiske endringer som en viljeserklæring også kan ha en positiv nytteverdi, og ikke minst en større utbygging av krisesentre og systemet som skal hjelpe de som er i akutt krise, slik for eksempel Ragnar Næss foreslår i en artikkel i Klassekampen.
28 års unntaket
HRS rapporten beskriver et unntak til tilknytningskravet som Danmark innførte i 2003, fordi det var mange etniske danske som protesterte. De hadde nemlig bodd i lengre tid i utlandet pga jobb og studier, og kunne ikke flytte tilbake til Danmark på grunn tilknytningskravet.
Unntaket er beskrevet slik at tilknytningskrav ikke gjøres gjeldene om den “danske part” har hatt dansk statsborgerskap i 28 år, eller bodd 28 år sammenhengende i Danmark. Grunnen til at danskene ikke satte et 24 års eller 25 års krav var fordi “regjeringen anser det som lite sannsynlig at foreldre vil vente til eksempelvis ei jente er 28 år før hun giftes bort”. Denne regelen anbefaler HRS også at blir innført i Norge. Men dette unntaket velter jo hele det systemet som, etter HRS’ mening, skal dempe tvangsekteskapsproblemet og problemet med at barn blir “dumpet” i utlandet. For med dette unntaket er det jo absolutt ingenting som stopper en familie å sende sitt barn som er født med norsk statsborgerskap til et annet land. Der kan barnet vokse opp, eventuelt studere, gifte seg eller bli tvangsektet, og vente til alderen blir 28 år. Og da er det bare til å returnere tilbake til Danmark/Norge uten noe problem.
Jeg skjønner derfor ikke at en 24 års regel med tilknytningskrav og 28 års unntaksregel i det hele tatt skulle kunne fungere. Det er en brist i den logiske følgen av reglene, og gjør, etter min mening, hele forslaget direkte useriøst og det vitner også om at reglene er lite gjennomtenkte.
UNDERSAK
Kommentar fra Human Rights Service:
Ekteskap som integreringsvariabel
Av Rita Karlsen
Selv om Akram gjerne vil påvise at vi lurer med tall, så kan vi berolige han med at det har vi ingen interesse av. Vi er genuint interessert i å fakta på bordet, i den grad slike fakta foreligger. Samtidig kan en jo lure på hvorfor Akram mener dette er så “veldig høye, dramatiske og dystre tall, som kunne tyde på overdrivelse”? Akram har tilkjennegitt at han støtter arrangerte ekteskap, og i notatet nærmest latterliggjør han at ekteskapsmønsteret til innvandrerne i Norge har betydning for integreringen. For eksempel sier han: “HRS anser ekteskap mellom en med innvandrerbakgrunn og en i sitt opprinnelsesland som ’dårlig’ integrasjon, mens ekteskap mellom en med innvandrerbakgrunn og som er bosatt i Norge som bedre integrasjon (men enda bedre om det er en etnisk norsk person).”
HRS mener at ekteskapsmønsteret er én sentral integreringsvariabel. Langt fra den eneste, for eksempel er utdanning og sysselsetting andre sentrale integreringsvariabler, men likevel er ekteskap viktig; ikke minst ut fra at når de fleste herboende innvandrer fra sentrale arrangerte ekteskapsland (hvilket også betyr ikke-vestlige land) henter ektefelle fra opprinnelseslandet, så er det en stadig reproduksjon av førstegenerasjonsinnvandrere. I seg selv hadde det ikke trengt å bety noe, men når vi samtidig vet at langt de fleste (eksempelvis) pakistanere i Norge har sin opprinnelse fra landsbygda i Pakistan, og at ektefellen i de fleste tilfeller hentes derfra, så skal det jo ikke mye fantasi til for å skjønne at den kulturelle og verdimessige avstanden mellom herboende og derboende vil kunne være betydelig. Antakelig vil avstanden være større jo mer integrert (i betydningen deltakende) herboende er i det norske samfunnet.
Men, kanskje det viktigste, og som Akram beleilig hopper bukk over, er at vi stiller spørsmålstegn ved hvorfor så mange innen de aktuelle innvandrergruppene “velger” en ektefelle som de i praksis knapt kan ha møtt – og motsatt: at så få finner ektefelle i miljøene de daglig vanker? Ville det ikke vært ”naturlig” å forelske seg i noen de for eksempel gikk på skole med? Det er dette som har fått oss til å mene at flere av disse ekteskapene ikke er inngått frivillig – med andre ord tror vi det skjuler seg en rekke tvangsekteskap bak disse tallene. Vi lurer rett og slett på hvilke reelle valgmuligheter som eksisterer? Akram har tidligere (i et leserinnlegg i Aftenposten 25.02.02) påstått at “Det faktisk er slik at mange frivillig ikke vil ha kjæreste og frivillig vil gifte seg arrangert. Det er mange som vil gifte seg med noen i slekten, og det er mange som vil hente sin ektefelle fra sine foreldres hjemland.” Men denne påstanden om disse “mange” belegges ikke med noen form for dokumentasjon.
Vi har for øvrig aldri sagt, slik som Akram påstår, at det er “enda bedre” om en med innvandrerbakgrunn gifter seg med en etnisk norsk. Vi har stilt spørsmål med hvorfor det i så liten grad skjer. Vår erfaring er nettopp knyttet til at mange ”gifteklare” har begrensede valgmuligheter, om valg i det hele tatt. Akram synes heller ikke å være helt uenig med oss i dette, i alle fall sier han i notatet: “Men samtidig er det fortsatt mange foreldre som fortsetter i de baner hvor de enten bøyer av for press fra sine opprinnelsesland, eller at de setter sin stolthet og sine ønsker og krav høyere enn barnas ønsker og meninger når de skal gifte seg.”
HRS vil ikke godta at unge mennesker i dette landet, uansett kjønn eller opprinnelse, ikke får ta del i de rettigheter som vi andre tar for gitt – for eksempel retten til å gifte seg av fri vilje.
Videre er vi av den formening at debatten om tvangsekteskap versus arrangerte ekteskap er mer egnet som tåkelegging, enn av å få frem faktuelle forhold. For de fleste er det revnede likegyldig hvem som eventuelt kan tillegges å ha arrangert et ekteskap, det vil si om ektefellene har funnet hverandre på skolen, en strand, om foreldrene har introdusert dem for hverandre, via internett eller annet. Det sentrale er om ekteskapet er inngått frivillig av begge parter. Et skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er derfor helt uinteressant, det interessante skillet er mellom frivillige og ufrivillige ekteskap, hvilket også er det juridisk riktige.
Samboerskap
Akram kritiserer oss videre for å ikke ha tatt høyde for samboerskap, som han sier “må være et tegn på virkelig god integrasjon, og i slike tilfeller kan jo heller ikke tvangsekteskap heller være med i bildet.” Det er vi helt enig med Akram i – den dagen det er like vanlig for de med innvandrerbakgrunn (fra arrangerte ekteskapsland) å inngå samboerskap i Norge, da lover jeg deg Akram: den dagen legges HRS ned.
Det “begredelige” (?) er derimot at Akram selv vet at det er svært få slike samboerskap i Norge. “Det er selvsagt en korrekt observasjon at det er veldig få med innvandringsbakgrunn som lever i samboerskap, men det er en annen diskusjon”, sier Akram. Her skiller vi nok lag – hvorfor skulle det være “en annen diskusjon”? Er det ikke nettopp samlivsformer – og reelle valgmuligheter for den enkelte – vi burde diskutere?
Men, selv om Akram vet at det er få samboerskap så griper han begjærelig de “få” tallene han finner. Og så gjør han en metodisk brøler; han tar for gitt at i samtlige samboerskap er begge parter i utgangspunktet herboende. Kjenner han til partene i samboerskapet? Hvordan vet han at ikke en av partene er her på forlovelsesvisum? Hvis han ikke kjenner opprinnelsen til partene i samboerskapet, kan han heller ikke legge dem til eller trekke dem fra utvalget for de som har inngått ekteskap. Akram finner det derimot metodisk forsvarlig å påstå at samboerskapene tilsier at det er rundt 61 %, og ikke 74 %, av andregenerasjon som henter ektefelle i opprinnelseslandet. Beklager Akram, jeg henger ikke med! Men derimot vil jeg utfordre deg til selv å innhente statistikk hos SSB, og gi din analyse, av samboerskap, og gjerne følge det opp i årene som kommer. Det hadde ikke bare vært interessant for HRS, men også billigere (statistikk er dessverre forholdsvis dyrt å kjøpe inn).
(Kilde: www.rights.no)
