Ritualer, religion, språk og mat var viktige elementer for å trives i et sykehjem. Dette viser en kartlegging av eldre innvandrere i Oslo foretatt av Kirkens Bymisjon og Norsk Folkehjelp.
Flere eldre som deltok i undersøkelsen forteller at de reiser mye til hjemlandet og oppholder seg der over lengre tid. Den dagen de blir hjelpetrengende ønsker de å bosette seg for godt i Norge, fordi her møter de et godt utbygget helsevesen, ofte i motsetning til hjemlandet.
De pakistanske mennene sier i undersøkelsen at deres største ønske er “et sted å være”. De kan godt ha et værested sammen med de norske, men av hensyn til de norske, tror de det vil være best å være “alene”. Blant annet nevner de at de diskuterer og konverserer mer høylytt enn det de norske aksepterer, og at dette er et argument for å “være for seg selv”. Men dette kan også ha med følelsen av å være annerledes å gjøre. Nå som man er blitt gammel ønsker man å skjerme seg.
De pakistanske mennene ønsker seg de samme tilbudene som på et norsk eldresenter. De har lyst til å reise på handletur til Sverige og de vil gjerne bli med ut i skog og mark for å fiske og få mosjon. Fordi de lider av mange helseplager som diabetes, hjerte- og karsykdommer og høyt blodtrykk, ønsker de seg rutinemessig helsesjekk på eldresenteret. De ønsker seg også informasjon om kosthold og helse.
De somaliske kvinnene formidler at de føler seg glemt av det norske samfunn. – Det er bare de unge somalierne som får oppmerksomhet her i Norge, forteller en annen somalisk kvinne.
De eldste tamilene i rapporten treffes på deres ukentlig eldretreff ved Tamilsk Ressurs- og veiledningssenter (TRVS), har kommet til Norge på familiegjenforening i høy alder. De sier de er takknemlig for å være sammen med familien i et trygt land, men ytrer samtidig forsiktig at det ikke er så enkelt å være gammel i et nytt og ukjent land.
De eldre fra Sri Lanka trives godt på sitt eldretreff der de gjør yoga, håndarbeid, lærer norsk og spiser mat sammen. Men de skulle gjerne hatt flere ukentlige treff, for det er viktig for dem å være sammen med andre. De ville gjerne gått på et norsk eldresenter, sier de, “men ingen har invitert oss dit og vi vet ikke hvor det er”. For å komme seg noe sted er de avhengig av at deres barn bringer dem frem og tilbake. De er derfor usikre på om de får til å dra på dagtid, når barna er på arbeid.
– Da vi kom hit, gikk vi i gjørma og så har vi bare kommet lengre og lengre ned i gjørma. Uansett hvor lenge vi har bodd her er vi fremmede og vi vil alltid være det, og samtidig er vi fremmede i vårt eget hjemland, sier en beboer på eldrehjem.
– Mange uttaler at de har tapt sin identitet og at de aldri har sluttet å føle seg annerledes. De føler seg ikke hjemme verken i Norge eller i sitt opprinnelige hjemland. De aller fleste ønsker en møteplass hvor de kan være sammen med “sine egne” for å delta i aktiviteter og få informasjon. De mener at møteplasser er viktige for å komme ut av isolasjon. Dette gjelder spesielt for de som er kommet til Norge som flyktninger i høy alder og uten familie. Her finner vi en høy grad av ensomhet og det de benevner som hjelpeløshet, forteller Gro Magnussen i Kirkens Bymisjon. Hun er en av forskerne bak rapporten.
Tidligere studier viser at mange eldre innvandrere er ensomme. Dette kan skyldes mangel på tilhørighet og det kan skyldes svekkede familiebånd eller brutte tradisjonelle forventninger om at de yngre tar vare på de eldre. Isolasjon og psykiske problemer kommer dermed i tillegg til problemer med å sette seg inn i norske velferdsordninger.
Flere tror at en “besøksvenn” kan være et positivt bidrag for å hindre ensomhet. Den kvinnelige ressursgruppa mener at det er viktig å involvere frivillige fra egen kultur i omsorgsarbeidet.
– Både beboere og ansatte vi snakket med gir uttrykk for hvor vanskelig det er når språket hindrer for kommunikasjon. For de som sjelden eller aldri får besøk av sine pårørende blir oppholdet på institusjon svært vanskelig uten mulighet til å kunne gi uttrykk for sorg, smerte, gleder og behov. Selv for de som får besøk av pårørende, er det mange timer å være alene når de ikke kan gi uttrykk for sine behov. I følge ansatte kan språkproblemene føre til at de ikke får de hjelpen de trenger, sier Inger Sylvia Johannesson i Norsk Folkehjep.
