Rundt tre tusen sudanesere, kvinner barn og menn, startet for tre måneder siden en “sit in”-aksjon i Mohandeseen, et av Kairos mest fasjonable områder, der blant annet UNHCR har lokaler. Her bodde familiene dag ut og dag inn i hele tre måneder. Hvorfor denne plutselige aksjonen, når sudanesere i et par tiår har oppholdt seg i Egypt uten nevneverdige problemer?
Ønsker drømmen
tilbake
Kanskje fordi deres verden raste sammen og drømmene smuldret opp! Flesteparten av demonstrantene kommer fra det kristne Sør-Sudan, men også muslimer deltok i demonstrasjonen. De fleste av sudaneserne klarer seg ved å ta seg lavstatus yrker, og holder såvidt hode over vann i likhet med mange millioner egyptere i et land der fattigdom og arbeidsledighet preger hverdagen for svært mange mennesker.
Enkelte sudanesere klarte imidlertid ikke å leve med tanken på at de ikke skulle til Europa eller USA. De fikk revet bort sin drøm om et liv i den rike vesten. De demonstrerte for bedre levevilkår i Egypt, men først og fremst demonstrerte de i håp om å vinne drømme tilbake – Vi trodde vi skulle kunne få et verdig liv i Vesten. Men nå er vi overlatt til oss selv, sier Mary Avelino (45). Hun og mannen er på vei til en av Kairos katolske kirker for å forsøke å skaffe mat til parets tre barn i alderen fire til fjorten år. De var med i “sit in”-aksjonen, men tok med ungene og forlot demonstrasjonen da politiet ba dem forlate plassen. Nå bor de midlertidig sammen med et par andre familier hos venner. – “Sit in”-aksjonen vår var et nødrop til UNHCR. Vi trenger hjelp til å klare hverdagen, og vi vil flyttes til det endelige flyktningmottakerlandet slik vi tidligere er blitt lovet, forklarer hennes mann, Gino Tcheza (45). Ekteparet kom til Egypt fra Sør-Sudan i begynnelsen av 2004. – I to år har vi forsøkt å få UNHCR til å behandle vår asylsøknad, men ikke tale om. Vi sendes bort hver gang og får hele tiden utsatt time for intervjuet. Slikt blir du sliten av, uttaler Avelino. Begge to ser slitne ut, håpløsheten ligger dypt inn i de svarte øynene i det de ser tomt fremfor seg.
”Sudan fortsatt
krigsherjet”
Avelino mener bestemt at Sudan fortsatt er et land med borgerkrig. Hun gestikulerer voldsomt med hendene. – Folk forsvinner fortsatt og kamper pågår enda. Hvor er John Gareng nå? Død! svarer hun. Avelino er overbevist om at Gareng ble drept. – Derfor er vi redde for å flytte tilbake, og her i Egypt mangler vi det meste, sier hun. Tcheza forteller at han har jobbet som sikkerhetsvakt. – Men slike yrker tjener ingen nok penger av.
300 LE (ca. 550 nok) er ikke nok å leve av, nå jeg må ut med 200 for å leie et sted å bo. sier han. Selv om skolen er gratis her, har han ikke råd til skoleutstyr og ingen av barna går derfor på skole. Tcheza vet at det finnes mange egyptere som også lider. – Men vi er flyktninger og burde omplasseres til et land som kan ta seg av oss, uttaler han stille.
Kritikken stilner
Tre måneder etter at “sit in”-aksjonen startet, valgte den egyptiske staten å tvangsevakuere demonstrantene. Flyktningene brukte kjeler, propanbeholdere, tregreiner, knuste flasker, kniv og alt annet de hadde tilgjenglig for å forsøke å holde politiet borte. Politiets tvangsevakuering kostet 27 sudanesere livet, deriblant flere barn, og over 70 ble såret. I politiets rekker var det også et titalls såret. Fortsatt holdes flere hundre sudanesere i arresten. Nesten sju hundre sudansere som ulovlig oppholder seg i landet skal sendes ut om noen dager.
Den øyeblikkelige reaksjonen var krass kritikk fra UNHCRs hovedkontor i Geneva. Uttalelser fra egyptiske myndigheter var like krasse tilbake og en diplomatisk konflikt så ut til å være rett rundt hjørnet. I følge egyptisk politi hadde UNHCR tre ganger selv tatt kontakt med styresmaktene for å be om en oppløsning av demonstrasjonen. De ba dessuten om ekstra politibeskyttelse av frykt for demonstrantene.
Et par dager senere var kritikken imidlertid dempet til en beklagelse for at menneskeliv hadde gått tapt. Astrid Van Genderen Stort, talskvinne for UNHCR uttalte til AFP:
– Demonstrantene var ikke villig til å akseptere noen av våre forslag. De krevde det umulige.
I den arabiske satelittkanalen Dream uttalte Stort dessuten at Egypt i samarbeid med UNHCR hadde forsøkt alt for å ende aksjonen fredfylt. – Jeg kunne ikke se noen fredlig slutt på demonstrasjonen, uttalte hun.
Flere egyptiske menneskerettighetsorganisasjoner, i tillegg til Human Rights Watch krever at en uavhengig granskningskommisjon skal granske hva som skjedde og straffe de skyldige. UNHCR støtter imidlertid ikke dette forslaget. – For øyeblikket kommer vi ikke til å kreve granskning. Vi gir ingen skylden for det som har skjedd, selv om det er beklagelig at mennesker mistet livet, uttalte Stort til AFP, som også bekreftet at UNHCR henvendte seg til egyptisk politi for å få løst opp demonstrasjonen på en fredlig måte.
Nesten normalt
Parken der sudanserne levde var totalt ødelagt. Et par dager etter evakueringen, startet et intensivt arbeid med å rydde området og beplante parken på nytt. Zaki Mohamed (47) jobber i det egyptiske vegvesenet. Han er lei seg for at så mange mennesker mistet livet, men mener imidlertid at politiet var langt snillere med sudaneserne enn de tradisjonelt har vært med egyptere som demonstrerer. – Sudaneserne har alltid bodd sammen med oss. De er våre gjester, men gjester kan jo heller ikke gjøre hva de vil. Mange av oss har forståelse for deres situasjon, sier han, men understreker at flyktninger må følge gjestlandets lover og respektere landets institusjoner, slik også Geneva-konvensjonen slår fast. – Da politiet tre ganger ba dem dra, burde de ha dratt uten motstand. De fikk tilbud om å få oppholdstillatelse i landet, men det var ikke godt nok for dem, sier han og fremhever at de kanskje hadde altfor store drømmer.
Han legger til: – Selv om vi snart er ferdig med å beplante parken igjen slik at den igjen blir like vakker, blir nok aldri denne plassen blir den samme. De fleste vil nok alltid huske at så mange mennesker mistet livet så meningssløst her.
