Foreldrene er den største ressurs

Debatt
Latest posts by Debatt (see all)

For å få foreldre til å engasjere seg i skolehverdagen, nytter det ikke bare å informere om læreplaner og utbedringer i skolegården. Skolen må gi foreldrene ansvar, myndighet og styrke.

Selv om noen innvandrerforeldre ikke kan norsk og ikke kjenner det norske skolesystemet, elsker de barna sine over alt på jord. De kan risikere liv og lemmer for at barna skal få et godt liv. Dette må den norske skolen anerkjenne og benytte seg av når de forteller foreldrene hvorfor de må møte opp på skolen.

Det er viktig at foreldre deltar på møter på skolen og er aktive i barnas fritid – ingen nordmenn ville argumentere mot dette. De har tross alt vokst opp i dette samfunnet, så de vet hvor trist og uhørt det er når barnet kommer på sommeravslutningen uten foreldrene, eller at barnet selv må stille opp på dugnaden til fotballaget fordi foreldrene ikke prioriterer det. Mange innvandrerforeldre vet ikke alltid hva som forventes av dem. Hvordan kan man fortelle dette til foreldrene, og få dem til å stille opp, uten å bli moraliserende og støte dem fra skolen? Det nytter i alle fall ikke å komme med følgende argumenter: du må komme, fordi sånn er det i Norge..for alle de andre foreldrene kommer…fordi det er viktig…du må komme for å bli kjent med de andre foreldrene osv.

Disse argumentene kan nok virke overfor noen, men de virker ikke for mange. At alle andre gjør noe er ikke noen god grunn for voksne mennesker. Argumentene virker ikke fordi de forklarer ikke kjernen av hjem-skole-samarbeidet. Til tross for at argumentene er sanne, kan de ikke overtale foreldre som jobber overtid, som lager mat til familien, som passer mindre barn, som ikke forstår norsk, til å prioritere å komme på en samling der de blir oversett og usynliggjort. Alle etnisk norske foreldre vet nemlig at når de kommer på et foreldremøte for første gang og ikke kjenner noen, så hilser ingen på deg. De vet dette fordi de sikkert ikke ville hilst selv. Å komme på et møte der du må sitte passivt og høre noen fortelle om læreplaner og utbedringer av skolegården er liksom ikke øverst på prioriteringslisten når man bor en familie på 6 i en to-roms leilighet. Hva har det med meg å gjøre? Er det ikke skolen som skal lære barnet mitt fagene? Hvorfor må jeg sitte her? Jeg blir ikke kjent med noen likevel.

Erfaringer fra et prosjekt Foreldreutvalget for Grunnskolen (FUG) har hatt, viser at man må argumentere på et helt annet nivå. Man må gi foreldrene ansvar, myndighet og styrke. Deltakelsen får først mening for foreldre når de vet at det står i lovverket at “foreldre har hovedansvar for barnas oppdragelse og derfor MEDANSVAR i skolen”. Det å møte opp får først mening når foreldrene ser at et positivt klasseforeldremiljøet har en effekt på barnas læring og trivsel. At god kontakt med læreren minker frafall på videregående skole og forhindrer skulk. At foreldre som kjenner hverandre gjør at færre elever mobbes i en klasse. Deltakelsen er også et signal til barnet om at foreldrene synes at læring er viktig og at de bryr seg om barnet.

Men samarbeid mellom hjem og skole er mangesidig. Det er ikke bare innvandrerforeldrene som har ansvar for å dukke opp på møter. Etnisk norske foreldre har også et ansvar til ta dem i mot. Lærerne må også organisere møtene på en måte som engasjerer og involverer foreldrene. De må føle at de er en ressurs selv om de ikke kan norsk så godt, eller kan matematikk nok til å hjelpe barnet. Foreldrene er en ressurs fordi de er eksperter på sine barn. Engelsk forskning viser at barn er bare på skolen 15 % av sine liv. Foreldrene er med barna i mye av den resterende tiden og kjenner barna best. De kan fortelle lærerne hvordan barnet lærer best, hva som motiverer barnet, hva det kan fra før, hva det liker og tusen andre ting som er så uendelig viktig for læring. Og sist, men ikke minst er foreldrene en ressurs fordi de er glad i sine barn og prioriterer dem høyest, ofte over sitt eget velvære…