Ved et veiskille

0Shares

Klima er ikke en statisk størrelse, og derfor har klimaendringer forekommet til alle tider. Økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen som har pågått i de siste 100 årene nå, er imidlertid i all hovedsak menneskeskapt. Det er dette fenomenet vi mener når vi snakker om “den globale oppvarmingen”.

Menneskeskapte klimaendringer
Mennesket har i mange tusen år mange steder påvirket mikroklimaet ved å endre skog og myr til landbruksareal. Gjennom utslipp av drivhusgasser siden begynnelsen av den industrielle revolusjon har mennesket imidlertid også begynt å påvirke verdensklimaet. Økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen – dvs. den globale oppvarmingen som begynte på 1900-tallet og vedvarer (eller akselererer) den dag i dag – skyldes i all hovedsakmenneskelig aktivitet, dvs. utslipp av karbondioksid og andre klimagasser.

Lett å bli pessimist
Den som følger med forhandlingene rundt utslipp av disse klimagassene, kan lett miste motet. Man kan lett gi opp når man leser om klimaendringene, og bedre blir ikke humøret av å se hvordan forhandlingene blir kjørt fast og direkte sabotert av ulike mektige interesser.
Men det er da viktig å huske, vi har nettopp sett at det nytter med internasjonale, felles anstrengelser og avtaler. Ozonlaget har ikke vært tykkere siden jeg ble født, og det sure nedbøret er ikke fullt så surt lenger. Så det nytter å si ifra. Ikke noe av dette hadde skjedd dersom ikke vanlige folk hadde brydd seg og reagert. Uten at politikerne hadde fått både krav og støtte om å skape forpliktende, internasjonale avtaler.

Stange hodet i veggen
Når det gjelder klimavern har man lenge stanget hodet i veggen for å oppnå enhet internasjonal enighet. Men det er da også mye sterkere interesser som står imot. For snart 15 år siden slo FNs Rammekonvensjon om klimaendring fast at de industrialiserte landene skulle gå foran og redusere sine utslipp av klimagasser. Så godt som alle medlemsland i FN er i dag parter til Klimakonvensjonen, inkludert Norge. I 1997 kom man frem til en avtale om kutt i industrilandenes utslipp av klimagasser i et toppmøte i den japanske byen Kyoto. Hvorfor gjelder dette bare industrilandene? Fordi det var så pass opplagt at industrilandene var de som hadde tjent mest på alle tidligere utslipp. Men når dette skulle sette i praksis med klare, tallfestede kuttkrav, startet de virkelige problemene. Spesielt viktig er det at USA som hadde undertegnet Kyoto-avtalen, nektet å ratifisere den etter at Bush-regimet overtok makten i Washington. Ikke bare det, men de saboterte mest mulig alle forsøk på effektiv handling, pluss at de satte i gang omfattende propaganda for å så tvil om klimaendringer. I 2001 trakk USA seg sågar fra avtalen. Et annet viktig land som ikke har undertegnet avtalen er Australia, landet med det høyeste utslippet av klimagasser når man fordeler dette på antall innbyggere.

Motkreftene
I stor grad dreide det seg om benektelse av problemet. Mange i den neokonservative makteliten i USA så på Kyoto-avtalen som en sosialistisk konspirasjon for å fordele verdens ressurser, og for å bremse industriell utvikling. I Norge har vi sett dette i Fremskrittspartiets benektelse av menneskeskapte klimaendringer. Vi kan lese i partiets program at: “Klimaendringer er en naturlig del av jordens utvikling og har pågått til alle tider. Dagens debatt om klimaendringer dreier seg først og fremst om hvorvidt menneskelig aktivitet bidrar til å fremskynde eller forandre klimaendringenes naturlige gang. Dette spørsmålet er svært omdiskutert.” Det meste her er både riktig og greit, bortsett fra det siste utsagnet. Det er ikke riktig at disse faktaene er omdiskutert. Det er riktig at noen få forskere, ansatt av blant andre oljeindustrien, har prøvd å så tvil rundt disse spørsmålene. Bortsett fra dette er det nesten slående hvor enige den vitenskaplige verden er i dette spørsmålet. Dette er imidlertid en velkjent taktikk hvor man snakker om uenighet i fagmiljøene og skaper et inntrykk av delte meninger. Ellers peker man på at menneskene bidrar til en liten prosentandel av for eksempel de globale CO2- utslippene. Dette stemmer også, men igjen ser man bort ifra at de naturlige CO2 utslippene var en del av en naturlig syklus, denne forringes av de små prosentandelene “ekstra” utslipp fra menneskets virksomhet.

Et miniopprør
Ni delstater nordøst i USA, den republikanske guvernøren Arnold Schwarzenegger, og 187 ordførere fra byer i hele landet har lovet å gjennomføre begrensninger på utslipp av drivhusgasser. Det hele er drevet frem av en grasrotbevegelse, hvor studentorganisasjonen “Kyoto now” spiller en viktig rolle. Ikke minst grunnet dette miniopprøret, så har president Bush endret standpunkt vedrørende dette over tid, og har sakte men sikkert akseptert klimaendringer som et problem.
– Men nytter det da, sukker pessimistene. De peker på at Kyoto-protokollen slik den foreligger i dag vil ha svært liten virkning på verdens utslipp av klimagasser i perioden 2008-2012. Men det man da ikke forstår er at regelverket i Kyoto-protokollen er viktig ikke bare for hva man oppnår, men også det grunnlaget som blir lagt for internasjonalt samarbeid som virkelig monner lengre inn i framtiden.

Langsiktig arbeid
FNs klimapanel (IPCC) har laget en rekke scenarier for utviklingen av klimagassutslipp på jorda de neste hundre årene. Scenariene bygger på ulike forventninger om utvikling i folketall, økonomi og teknologi. Felles for alle er at de spår fortsatt økende utslipp de første tiårene. Det er denne langsiktige utviklingen i de globale utslippene som vil avgjøre hvor sterke de menneskeskapte klimaendringene vil bli i løpet av noen generasjoner. Ved siden av befolkningsutviklingen, økonomisk vekst og generell teknologisk utvikling kan spesielle tiltak for å redusere utslippene påvirke hvor lenge utslippene fortsetter å vokse.
Men det er klart at i mange år etter at utslippene har sluttet å vokse, vil virkningene på klimaet fortsette å bli sterkere. Derfor gjelder det å forberede seg på virkningene av klimaendringer samtidig som man vurderer og gjennomfører tiltak mot utslippene.