- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Navn: Karen O`Brien
Alder: 43
Fødested: Aachen, Tyskland
Sivilstatus: Gift siden 1994 med sin norske ektemann
Annet: Leder i GECHS´ (Global Environmental Change and Human Security) sitt internasjonale prosjektkontor ved UiO siden 2005. Foreningen har som formål å fremme forståelsen av de globale klimaendringene med sosial utjevning og bærekraftig utvikling som fremste løsningsalternativ.
“Så fint dere kunne komme, skal du kanskje ha en kopp kaffe?” spør hun med typisk amerikansk “servicemindedness”. Klesstilen er forholdvis avslappet, øynene brune og konsentrerte. Jeg avslår høflig kaffekoppen, men takker ja til et glass vann. Luften er nokså tett og varmt i rom 215 på Harriet Holters Hus på Blindern, hvor vår kjære amerikanske klimaprofessor holder til.
– Godt og varmt, ganske varmt for denne tiden av året, konstaterer hun i det jeg bryter inn og forklarer langtidsvarselet som viser klart nedadgående temperaturer.
– Hmm, nok et bevis for det jeg har prøvd å forklare i årevis. Ustabilt vær er kommet for å bli, og selv vi her i det rike Norge kan ikke snu oss og si det ikke er vårt problem, eller at konsekvensene ikke angår oss.
Oppveksten har i hvert fall ikke manglet på multikulturelle opplevelser for O`Brien. Født i Aachen som resultatet på et amerikansk-tysk ekteskap, vokste hun opp bl.a i Thailand, når faren jobbet som forretningsmann i det asiatiske landet. Resten av tiden tilbrakte hun for det meste i Connecticut, hvor hun som ung interesserte seg tidlig for samfunns- og politiske fag.
– Målet var å få jobb i Washington for den amerikanske utenrikstjenesten og gjerne helst ende opp som diplomat.
Imidlertid tok hun en jobb i National Geographic Society hvor hun lærte mye om miljø. Senere tok hun mastergrad i miljøvitenskap og etterpå en doktorgrad i geografi. Så i 1988, som en del av miljøvitenskapsstudiene gjennomførte jeg en tese om klima, miljø og sosiale forhold. Akkurat dette året kom miljødebatten i et sterkt søkelys i USA, og fra å være genuint interessert ble jeg veldig engasjert. Såpass til at jeg valgte å gjøre en karriere ut av det.
Semesteremner og doktorgrader, seminarer, kurser og avhandlinger, og til slutt stillingen i Norge som forsker ved CICERO Senter for Klimaforskning og etter hvert som førsteamanuensis ved det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Universitet i Oslo. Karen innrømmer at hennes virksomhet i takt med årene og ikke minst via ledervervet i GECHS´ sitt Oslokontor på Blindern har fått et nytt fokus:
– Som nyutdannet var jeg langt mer opptatt av det vitenskapelige, men etter hvert ble jeg mer spesialisert og interessert i forholdet mellom klima og miljø fra et mer samfunnsmessig synspunkt, forklarer hun.
“Vi må ikke tro vi kan lure oss unna konsekvensene”
Hun ser utenfor vinduet og merker det er ganske varmt for årstiden, noe som gjør henne ganske bekymret. Værfenomenene i de siste årene kommer som følge av drivhusgassene vi har sluppet ut i atmosfæren, det er hun skråsikker på.
– Bevismaterialet hoper seg opp, selv om vi ennå ikke rent vitenskapelig har klart å bevise sammenhengen.
Noe som bekymrer henne enda mer er imidlertid de sosiale implikasjonene av en eventuell fremtidig miljøkrise. O´Brien vil ikke være overpessimistisk, men hun hevder vi allerede de siste 5-10 årene har sett konturene av som kan bli en realitet hvis markedskreftene og globaliseringen fortsetter å tære på ressursene.
– Vi i Norge, selv med levestandarden og miljøpolitikken vår, skal ikke legge hodet i sanden. Konsekvensene i klimaendringene er globale, de stopper ikke ved landegrensene. Ofte hører vi fra land i Vest-Europa og USA om at “man kan tilpasse seg nye klimaforhold”. Selv vil jeg advare mot en slik mentalitet, vi kommer til å få de samme miljøkonsekvensene her, som i Afrika, som i Sør-Amerika eller araberlandene.
O´Brien ser for seg en dramatiske endringer i det norske værkartet i de kommende årene:
– Norge vil oppleve en markant økning av temperaturen, først og fremst i de nordlige områdene og områdene nord for polarsirkelen. Vintrene kommer til å bli mildere, og på Vestlandet kommer man til å oppleve en enda våtere værtype, og flere stormer. Østlandet og innlandsområdene i lavlandet vil oppleve til tider hetebølger om sommeren, med temperaturer opptil eller over 30 grader i visse perioder.
Hun presiserer at dette imidlertid er en prognose:
– Vi vet at det allerede foregår endringer i temperaturer, og dette pluss andre faktorer påvirker fram en klimaendring. Hvordan klimaendringene konkret sett kommer til å bli vet vi som jobber med dette lite eller ingenting om
foreløpig.
Klimaendringer ikke
et nord-sør tema
Fenomenet må analyseres i et sosialt fremfor nasjonalt eller kontinental kontekst, ifølge O´Brien. For selv om det finnes et større tilpasningspotensiale i de rikere landene, og man oftest ender opp med å gi mer hjelp til de fattigste, vil flere i verden møte de samme konsekvensene.
– Dette er et internasjonalt og globalt anliggende, som må først og fremst analyseres ut fra en sosial vinkel, argumenterer hun.
O´Brien vil gå såpass langt og si at klimaendringenes sosiale konsekvenser kan ses på som et rettsikkerhetsproblem, på lik linje med f. eks AIDS eller terrorisme.
– Her er det livsgrunnlaget vårt det er snakk om, som vi skal gi videre til neste generasjon.
Globaliseringen har endret kraftig premissene i miljødebatten, mener hun. Og dette vil ifølge hennes mening bevege problemstillingen fra den vanlige nord-sør aksen som man har basert seg på i årevis:
– Veksten i mange av verdens såkalte “nye økonomier”, som f. eks Kina, India eller Russland og ellers i mange andre land i den sørlige halvkulen har også ført til større forbruk og forurensing derfra. Spesielt Kina har innsett at de vil i fremtiden bli nødt til å satse på alternative energiformer hvis de skal kunne fortsette å tilfredsstille behovet til sitt milliardstort kraftmarked. Forbruket hos enkelte velstående grupper i flere u-land er nå like stort som gjennomsnittet i G14-landene. Så problematikken er nok mer komplekst enn det svart-hvite bildet vi har dannet oss, både i akademia, mediene og den offentlige debatten.
Karen sukker dypt og tenker også på situasjonen i sitt hjemland. Siden klima og miljø ikke har vært et politisk interessant tema i det høyakademiske etablissementet i lengre tid, så får ikke klimaforskere den anerkjennelsen de skulle gjerne hatt. I tillegg er den amerikanske regjerende politiske klassen for nært knyttet til olje- og energiselskapene for at et normalt miljødebatt skal finne sted.
– Bush-adminstrasjonens tette forhold til spesielt oljeselskapene har ført til at man på regjeringsnivå ikke anser miljø eller klimaendringer som noe særlig viktig i sin politiske agenda. Hadde Gore vært president nå, ville vi hatt en helt annen situasjon. Han har alltid hatt klimaendringer som et viktig tema.
– Her er det også viktig å poengtere at USA alltid har vært massebilismens land i etterkrigstiden. Stort sett alle byene er lagt til rette for bilen og bensinbruk ses fortsatt på som hovedforutsetning for USAs vekst og opprettholdelse av landets høye økonomiske status.
Imidlertid er hun glad over innsatsen som skjer på grasrotnivå, særlig i de lokale administrasjonene.
– Byråder og lokale samfunn har begynt å ta affære hvor de føderale myndighetene har sviktet. Her har man skjønt, særlig i lys av Katrina-tragedien at man må tak i denne spørsmålsstillingen ut fra et sosialt synsvinkel, for å kunne takle dette og finne fram til en løsning.
