Våre barn – vårt felles ansvar

I den siste tiden har vi igjen hatt mange oppsalg og mye debatt om ungdommer med minoritetsbakgrunn som dessverre er aktive i kriminelle miljøer. Ungdommer vi gjerne skulle se som gode, kritiske, lovende og skapende samfunnsborgere driver dessverre med kriminell virksomhet, skyter rundt seg, velter statuer, plager sine jevnaldrende, skaper utrygghet i sine nærmiljøer og sender sjokkbølger i hele byen. Det er ikke mange personer det er snakk om. Kanskje færre enn 30 stykker, de er en brøkdel av ”innvandrerermiljøet”, men de klarer likevel å skape en uhyggelig stemning i byen. Vi vil ikke risikere å bli skutt på når vi spaserer på Aker Brygge. I Norge vil vi verken ha gjengoppgjør, NOKAS-ran eller Orderud-saker.

Foreldrenes ansvar
Først og fremst er barn og unge foreldrenes ansvar. Foreldre må ta dette ansvaret på alvor. Vår tilnærming til dette er at det er ikke mulig at guttungen plutselig en dag melder seg inn i A-gjengen, eller at jentungen flipper ut og begynner å bruke hasj. Det må være en lengre prosess i forkant. En prosess som både foreldre og skolen må ha vært vitne til. For at guttungen skal ha gjort en kriminell karriere og ha vært rekruttert av et kriminelt miljø må være registrert av foreldrene. Noen har enten sett gjennom fingrene, sovet i timen eller følt seg maktesløs.
Dette er ikke noe sesam sesam, men et møysommelig og hverdagslig arbeid som må til for at barn skal føle seg hjemme på skolen og mestre skolehverdagen. Begge kronikkforfatterne har merket på sine 9-10 åringer at det går i bølger. De driver for tiden for eksempel med matte i 4. klasse. Det blir tungt av og til. Vi har funnet ut at det ikke er matte som er problemet, det er den grunnleggende følelsen av å mestre. En følelse av mestring vil gi dem glede og trivsel i mattetimen. Mangler den, er det fare på ferde.
Det er ikke til å komme fra at en god del foreldre med minoritetsbakgrunn dessverre er analfabeter eller har et fjernt forhold til norsk skolepensum. De klarer verken å følge med eller gi sine barn faglig drahjelp. Det er imidlertid ingen krav at vi alle skal kunne alt. Noen kan matte, andre kan geografi bedre, og noen er bedre til å organisere. Vi som har barn som sliter på skolen – og de fleste barn sliter på noen felter – må samarbeide om dette. Vi må bruke klassekontaktene våre aktivt, danne foreldregrupper hvor vi samler våre ressurser og gir barna støtte. I tillegg er det viktig at barna opplever at vi bryr oss om dem, at de ser oss på skolekonferansene og foreldremøtene; at vi er med på idrett- og musikkaktiviteten. Barna vil vite og oppleve at foreldre følger med og støtter dem. For dem er det mindre viktig om mor og far forstår alt som blir sagt i møtene eller om de strekker til faglig eller ei.
Foreldre må se viktigheten av å sende sine barn på barnehage tidligst mulig. I barnehagen lærer barna både sosialiseringsmetoder, men ikke minst språket i naturlige omgivelser. Det kan ikke stresses nok på at det er ytterst viktig at minoritetsbarn kan godt norsk når de begynner på skolen.

Skolens ansvar
Skolen må også ta sin del av ansvaret. Vi vet at mange skoler gjør mye. De bruker alle de ressursene de råder over på en optimal måte. Det er imidlertid alltid noe som kan gjøes bedre.
Etter vår erfaring kan skolen legge opp til et bedre system for å få klassekontaktene til å fungere. Men dette er selvfølgelig også foreldrenes ansvar. På samme måte som foreldrene, må skolen også ha merket noe uønsket før guttungen – eller jentungen for den saks skyld – skaffer seg sitt første skytevåpen. Dersom barna opplever maktesløshet, oppgitthet og følelsen av ikke å strekke til, er det fare på ferde.
Alt dette fordrer tiltak først og fremst fra skolen. Vi må stille spørsmål som: fungerer opplegget mot mobbing tilfredsstillende? Fungerer ordningen med sosiallærer? Venter man for lenge med å sette inn skikkelige ressurser mot vedvarende disiplinære problemer? Venter man for lenge med å ta kontakt med barnevernet, eller for den saks skyld politiet? (som ofte gjør en utmerket jobb i rene informasjonsopplegg). Skolen må leve opp til det ansvar de er pålagt.
Skolen må gi barna tilpasset opplæring. Morsmål må benyttes i fagundervisning dersom barnet ikke har tilstrekkelig kompetanse i norsk, og helst være et fast innslag uansett. SV har alltid ment at morsmål har en egenverdi. Et fast grep om eget morsmål gir barnet en selvtillitt som gjør henne i stand til å kunne lære både norsk og tilegne seg fag mer generelt.

Hjelp til foreldrene
Familier som sliter på grunn av rus, psykiatri eller vold må få hjelp snarest mulig. Barn i disse familier er sårbare. De klarer ikke å realisere sine ressurser og drømmer. De er mest utsatt for å havne i uønskede miljøer. Det offentlige må ta tak i dette og gi både foreldre og barna hjelp fortest mulig. Vi må også begynne å snakke om disse tabubelagte temaer i våre miljøer. Disse temaer er dessverre forbundet med skam. Men dersom vi ikke bryter disse barrierene og snakker om dem, får verken foreldrene eller barna hjelp.

Byrådets ansvar.
Bydelene i Oslo har ansvar for å gi barna fritidstilbud. Fritidstiltak er ikke lovpålagte, men ytterst viktige. Fritidstiltak gir barna positiv sysselsetting. Reparasjonstiltak som det offentlige setter i gang etter at barn og unge har havnet på skråplanet koster oss langt mer enn fritidstiltak som virker forebyggende. Det sittende byrådet bestående av Høyre og FrP har som mål å lage en minimumskommune i Oslo. Da prioriterer de skattelettelse fremfor å gi ungdom et godt og skikkelig fritidstilbud. Bydelsøkonomien er kvelt gjennom de årene Høyre sammen med FrP, Venstre og KrF har styrt byen. Mange bydeler går med underskudd hvert år. Bydelspolitikere er tvunget til å kutte i tilbudene. I år kom det friske 364 millioner kroner fra den rødgrønne regjeringen. De gav en liten lettelse i bydelenes økonomi, men det var ikke nok. Behovet er mye større. Oslo må selv omprioritere og gi bydelene de midlene som er nødvendige. Det skjer dessverre ikke før et eventuelt skifte i byen, eller at enten Venstre eller KrF er sitt ansvar bevisst og støtter budsjettforslaget fra SV i inneværende periode.

Politiarbeid
Oslopolitiet har en enorm oppgave når det gjelder å følge opp ungdom som enten er i faresonen eller som alt har havnet på skråplan. De har et begrenset budsjett og prioriteringene de gjør er vanskelige. Politiet har innrømmet at de har latt gjengene i Oslo herje fritt. Dette kan ikke Oslo leve med. Oslopolitiet må sette støtet inn og gjøre både det forebyggende, men ikke minst det etterforskningsmessige arbeidet. De som bryter loven må tas raskest mulig. En rask straffereaksjon vil sette mange på bedre tanker. Samtidig vil det sende advarende signaler til de som måtte være tiltrukket av en kriminell karriere. De domfelte må motiveres til å snu mens de soner. Det må lages forpliktende oppfølgingsplaner for hver enkelt som gir dem utdanning eller arbeidsmuligheter etter endt soning. Det må være noe positiv i den andre enden, ellers vil de vende tilbake til sitt kriminelle miljø igjen.

Konklusjon
Norge er de gode hensikters land. Dette er vi takknemlige for. Man sier også at Norge er verdens beste land å leve i. Men ganske mange har merket seg at vi er flinkere til å vedta målsettinger enn til å gjennomføre dem i praksis. Enkelte studier i økonomisk historie har pekt på alle tilfellene der gode ideer unnfanges i Norge, men settes ut i livet i Sverige. Dette er Espen Askeladd på godt og vondt: sjarmerende, intelligent, munnrapp, oppfinnsom, dyktig til å dra fordel av de ting som tilfeldigvis kommer i hans vei, men vi finner ham ikke så ofte i det langsiktige og møysommelige arbeidet med å gå veien fra visjon til virkeliggjørelse. Dersom vi skal greie å bekjempe kriminalitet og andre samfunnsonder, må vi ta barnas situasjon på alvor. Det er med barna det hele begynner, både fremtidig velstand og fremtidige samfunnsproblemer.