Somalia – et land i uvisshet

Etter 15 år med politisk kaos og usikkerhet kunne man unne Somalia en stabil regjering og ro i landet. Det ser ut til å ta tid.
Da Siyad Barre og hans regjering falt i 1991, klarte man ikke å bli enige om hvem som skulle styre, og resultatet var at Somalia, som eneste land i verden, har vært uten fungerende regjering siden.

Da en overgangsregjering ble innsatt i oktober 2004, etter to års forhandlinger i Kenya, støttet av FN, EU og andre, hadde mange et håp om at Somalia igjen kunne bli en fungerende stat.
President er Abdullahi Yusuf Ahmed, en tidligere oberst og klanleder på over sytti år, fra Darod-klanen, og statsminister er Ali Mohamed Ghedi, en veterinær uten tidligere politisk erfaring, fra den store og rivaliserende Hawiye-klanen.
Regjeringen ble innsatt basert på klanfordeling av representantene, og mange av ministrene var tidligere mektige krigsherrer, som man av en eller annen grunn håpet ville snu om og vise ansvar for landet som helhet, i stedet for å berike seg selv.

Den har fra første stund vært preget av intern strid, har ikke hatt folkets støtte og tillit og har ikke vært beslutningsdyktig. To ganger har det vært store utskiftninger, uten at dette har ført til mer handling.

Abdullahi Yusuf har i løpet av to år besøkt mange land, men har ikke kunnet reise til hovedstaden Mogadishu, og da statsminister Ghedi var der ble han forsøkt drept. Noen av regjeringsmedlemmene, fremdeles krigsherrer, insisterte på å bli i Mogadishu, mens regjeringen etablerte seg i Jowhar, ikke langt unna, til de måtte flytte derfra til Baidoa (Der de nå for øvrig også er uønsket etter at regjeringsstyrker nylig angrep flyplassen og drepte 12 lokale vakter).

Presidenten og statsministeren blir støttet, noen sier også manipulert, av Etiopias Meles Zenawi. Etiopia er ansett som en fiende av de fleste Somaliere, og selv om det benektes fra etiopisk hold, er deres styrker inne i Somalia. Etiopia er ikke interessert i å ha et sterkt muslimsk styre i Somalia, og har gitt sin støtte til USAs bekjempelse av Al Qaida, som de, amerikanerne, mistenker er i Somalia. Krigsherrene som inntil nylig herjet i Mogadishu, fikk også amerikansk backing for å bekjempe terrorister. At de selv terroriserte befolkningen på det groveste, ble oversett.

I løpet av de senere år har det vokst fram en bevegelse som har etablert muslimske domstoler i flere bydeler i Mogadishu, og Islamic Courts Union (ICU) ble etablert i 1998. De har gradvis klart å skape en form for ro og orden. Somalierne er nesten hundre prosent muslimer, og det er naturlig at mange ønsket domstolene velkommen. Da de i juni i år overraskende klarte det ingen andre hadde oppnådd, nemlig å jage de gjenværende krigsherrer fra hovedstaden, som fortsatte å terrorisere befolkningen, økte oppslutningen blant folk. For første gang på lenge var gatene trygge, veisperringer var borte, flyplassen åpnet for første gang på elleve år, okkuperte hus ble tilbakeført til sine eiere. ICU forsikret om at ingen terrorister eller utenlandske krefter var til stede, og at deres eneste mål var å gjøre livet levelig for det somaliske folk.

Talsmann og leder for unionen var den 42 år gamle læreren Sheikh Sharif Sheikh Ahmed, beskrevet som en moderat mann, men gradvis ble et annet navn stadig oftere nevnt, Sheikh Hassan Dahir Aweys. Han er den åndelige lederen for organisasjonen, tidligere oberst, og 71 år gammel.
Aweys er på amerikanernes terrorliste, siden han tidligere ledet Al-Ittihad bevegelsen, som de mener hadde forbindelser med Al Qaida. Selv benekter han dette, men er tydelig på at han ønsker en streng islamsk stat i Somalia, med Sharia lov som regel.
Folk har blitt straffet for å se film på utendørs kinoer og for å ha musikk i bryllup med begge kjønn til stede, fotobutikker er stengt osv. Kvinnene, som har deltatt aktivt og fritt i arbeidslivet, frykter at de skal miste mye av sin frihet. Somaliske kvinner, som har kledd seg i fargerike klær og ikke dekket ansiktet, bytter nå til heldekkende svarte kapper, bare øynene synes, som i Saudi-Arabia.
For alvorligere foreteelser som tyveri er straffen streng, nemlig amputering av hånden, og kvinner som har hatt seksuell omgang med andre enn sin mann, skal steines til døde. Dreper du, blir du selv drept. Dette er i alle fall skrekkscenariet. Aweys er bestemt på at vestlig innflytelse er av det onde, og at bare islam kan redde Somalia.
Somaliernes variant av islam er sufisme, en tolerant og åpen lære, som de har praktisert i århundrer og som står i kontrast til wahabismen som nå ser ut til å være på fremmarsj.

Abdullahi Yusuf og Aweys er gamle fiender, fra den tid da de begge var militære ledere, og har også forskjellig syn på hvordan landet skal styres. Selv om skiftende lojalitet ofte forekommer i Somalia, virker det usannsynlig at de to skal kunne samarbeide.

Etter anmodning fra naboland og FN har det vært gjort flere forsøk på fredssamtaler i Khartoum mellom de to partene, men unionen har satt som betingelse at alle etiopiske tropper først må ut av Somalia, noe som ikke har skjedd. I begynnelsen av september ble det likevel et møte, og nå ble det enighet om å danne en felles militær politistyrke. Når dette skulle kunne gjøres, er uvisst, nytt møte er planlagt for 30.oktober.

Abdullahi Yusuf og regjeringen har lenge bedt om internasjonale fredsstyrker i Somalia, men Aweys og unionen er sterkt imot all utenlandsk innblanding. Mens samtaler foregikk i Khartoum, skrev presidenten i Kenya under på en avtale med IGAD, en koalisjon av øst-afrikanske lands regjeringer, om å sende tropper til Somalia. Da Uganda tilbød seg å sende soldater, ble det holdt demonstrasjoner i Mogadishu der tusener deltok, og det mangler ikke på trusler fra islamisthold hvis utlendinger skulle våge seg inn. Soldater fra Siyad Barres tid demonstrerte også, og slår seg nå sammen i beredskap for å forsvare byen og landet. Spesielt Uganda, Kenya og Etiopia er ikke ansett for å ha Somalias beste for øye.

For øvrig må mye falle på plass før styrker utenfra kunne arbeide i Somalia, det har vært forbud mot å importere våpen dit siden 1993, og det ville også være en meget kostbar operasjon.

Hverken regjeringen eller unionen er valgt på demokratisk vis, men det er ikke tvil om at en større del av befolkningen er på islamistenes side, etter at de har fordrevet de forhatte krigsherrene.

Likevel flykter tusenvis til Kenya i frykt for hva som kan skje. Det ryktes om uenighet innen unionens rekker. Mange mener de bare har byttet hatter. Fra å representere klaner – og størstedelen er fra samme klan – bruker de nå religion for å skaffe seg makt.
Aweys har ikke nøyd seg med å ”skape fred” i Mogadishu, hans styrker har vært helt til Galkayo, midt i landet, og det fryktes at han også har planer om å utvide sine aktiviteter til Puntland, Abdullahi Yusufs hjemlige trakter, og endog til Somaliland, som erklærte seg for egen republikk for femten år siden, og som det nå er rolig nok fra før.

I tillegg er det høyst usikkert hva Etiopia vil gjøre. Hvis regjeringen fortsetter å alliere seg med nabolandet, vil det utvilsomt føre til enda større konflikter, og krig kan bli resultatet. Det har ikke Somalia fortjent en gang til.