- En ekte voldtekt? - 08.03.2007
“Why did you sit down and get yourself raped”? En kvinne har oppsøkt den lokale klinikken for å få hjelp etter en voldtekt. I det fulle venterommet møter en sykepleier henne med denne kommentaren. For den voldtatte kvinnen er både offentliggjøringen, og antydningen om at hun selv er skyld i det som har skjedd henne, noe nær en katastrofe.
For i Buduburam flyktningleir for liberiske flyktninger i Ghana, der kvinnen lever, er en voldtatt kvinne, som så mange andre steder, uren, brukt og har sannsynligvis bristende moral.
– Det er et stort paradoks. Det er snakk om et samfunn som har opplevd massevoldtekter. Et stort flertall av kvinnene har blitt voldtatt minst en gang. Likevel er seksualisert vold belagt med taushet. Knapt noen snakker om sine voldtektserfaringer, forteller Sæba Bajoghli, som har gjort feltarbeid og intervjuet voldtatte kvinner i Buduburam til sin masteroppgave i tverrfaglige kulturstudier ved NTNU.
Ikke så forskjellig likevel
Bajoghli beskriver sitt første møte med flyktningleiren som et kultursjokk.
– Det slo meg med ufattelig styrke. Alt disse kvinnene hadde opplevd av grusomheter. Fattigdommen, nøden og brutaliteten de fortalte om fra krigen de hadde opplevd ble overveldende, sier Bajoghli.
Men da sjokket hadde lagt seg, begynte hun å se likheter med sitt eget samfunn.
– I løpet av prosessen har det blitt mer og mer klart for meg hvor lite Ghana og Norge skiller seg fra hverandre når det kommer til dette temaet. Det finnes noen underliggende holdninger og forestillinger om kvinner, menn og seksualitet som gjør at voldtatte kvinner møter de samme problemene, om enn i forskjellig grad, sier Bajoghli.
Likhetene er såpass store at Bajoghli i stor grad har kunnet bruke nordisk kjønnsforskning på temaet kjønnsmakt og seksualisert vold til sin analyse av forholdene i Buduburam.
En ekte voldtekt?
Var det egentlig voldtekt? I Norge viste NOVA-forskerne Kari Stefansen og Ingrid Smette seinest i fjor høst at ofre for seksuelle overgrep har vanskelig for å definere det de har blitt utsatt for som voldtekt, med mindre det er snakk om overfall, fremmed gjerningsmann, og de som ofre er helt tilfeldig valgt. Myten om hva en “ekte” voldtekt er, står sterkt også i Buduburam, forteller Bajoghli.
En “ekte” voldtekt begås av en fremmed, og etterlater skader eller merker på kvinnens kropp. Og det finnes legitime og illegitime ofre for voldtekt: Om kvinnen har gjort noe som kan tenkes å ha oppmuntret han, som å kle seg lett eller flørte, er det ikke egentlig voldtekt.
Bajoghli forteller om en informant som midt under intervjuet gikk hjem for å hente beviser: Blodige truser og en planke med to spikre som sto ut, slagvåpenet voldtektsmannen hadde brukt mot henne.
Slik ville hun overbevise meg om at hun faktisk var blitt voldtatt. Det til tross for at jeg hadde gjort det klart at jeg trodde henne, jeg hadde jo bedt om å få snakke med henne fordi hun var voldtatt. Det virker som om kvinnene er vant til å jobbe utrolig hardt for å bli trodd. Denne erfaringen er det nok mange norske voldtektsofre som gjør seg også. Ofte blir det jo ord mot ord.
Stigma
Bajoghli opplevde ofte at kvinnene selv bidro aktivt til stigmatiseringen av voldtatte kvinner.
– Det er noen rotfaste forestillinger som kvinnene ser ut til å være fastlåst i. Det forbauser meg at disse lever videre i et samfunn der så mange har opplevd seksualisert vold.
Men fordømmelsen av voldtektsofre kom faktisk gjerne fra kvinner som hadde opplevd voldtekt selv.
– For mange handler det nok om å distansere seg fra «de dårlige kvinnene» for å sannsynliggjøre at man selv er et legitimt offer, tror Bajoghli. Og uansett om man har skyld eller ikke, tar en voldtekt fra en verdigheten, slik denne 25 år gamle kvinnen beskriver:
“Jeg vil ikke at noen skal vite om det. (…) De vil forstille seg, si at de synes synd på meg, men bak ryggen min, i husene sine, vil de snakke om meg. Og hvis det kommer misforståelser mellom oss, vil de ta det opp: Å, de voldtok deg! Hva har du du skulle sagt? Du ble jo voldtatt. Du vet, ting som vil få deg til å føle deg dårlig… Jeg kan ikke fortelle det til noen.”
Uskyldige, men uverdige
Den herskende tankegangen i Buduburam gir kvinner ansvaret for å unngå å bli utsatt for seksualisert vold. Dersom de ikke lykkes med å beskytte seg, kan de nærmest skylde på seg selv, mener mange. Selvforskyldt-diskursen, kaller Bajoghli denne logikken, som hun drar kjensel på fra sitt eget samfunn. Selv om selvforskyldt-diskursen er sterkere og mindre tilslørt i Ghana, kjenner jeg godt igjen denne tankegangen fra Norge. Også her får kvinnene ansvaret for å unngå å bli voldtatt: Vi blir anbefalt å ta taxi hjem fra byen og å unngå farlige situasjoner.
En del av de liberiske kvinnene hadde blitt voldtatt av soldater eller opprørere i forbindelse med konflikten i hjemlandet. Slike krigsvoldtekter blir i mindre grad forstått som selvforskyldt enn andre voldtekter. Men stigmaet som brukte og urene måtte også de krigsvoldtatte kvinnene leve med.
En av Bajoghlis informanter ble gruppevoldtatt mens forloveden så på. Hun forteller med stolthet og takknemlighet om hvordan han ble hos henne, til tross for at vennene hans oppfordret ham til å gå fra henne. Pastoren i menigheten klarte å overbevise forloveden om at den voldtatte kvinnen ikke kan klandres. At han lar seg overbevise og blir hos en ”brukt kvinne”, gjør han til en helt i den voldtatte kvinnens fortelling.
Endringsarbeid
En viktig målsetning for hjelpeorganisasjonene i Buduburam er å endre folks holdninger og forestillinger rundt voldtekt og seksualisert vold. På opplæringsprogrammene til den lokale FN-tilknyttede organisasjonen WISE lærer de som skal bli rådgivere at voldtekt aldri er kvinnens skyld, og at heller ikke ektemenn har rett til å tiltvinge seg sex.
– Men selvforskyldt-diskursen ligger tjukt over det hele, også i hjelpeapparatet, sier Bajoghli. – Det blir ganske slående etter hvert, at det alltid snakkes utelukkende om kvinner når seksualisert vold skal bekjempes. Mennenes rolle og handlinger blir nærmest tatt for gitt. I Buduburam slipper de billig unna.
Det vanlige synet på menns seksualitet i Buduburam er at de ganske enkelt ikke kan styre seg dersom de blir seksuelt tiltrukket av en kvinne. En sterkt seksualisert kultur, der de unge kvinnene viser mye kropp og flørter på bar, blir dermed en gjengs forklaring på at voldtekt er så utbredt, også blant de som skal hjelpe kvinnene.
Menns makt og avmakt
Bajoghli på sin side tror den seksualiserte volden henger sammen med et forrykket maktforhold mellom kjønnene, delvis som følge av flyktningsituasjonen.
– Kvinnene er aktive og geskjeftige, tjener penger og får skikk på ungene. I leiren var det dessuten flere kvinnelige ledere på høyt nivå. Mennene klarer seg jevnt over dårligere, og opplever nok at de mister makt. Den omfattende volden, ikke minst innenfor parforhold, kan tolkes som et forsøk på å gjenvinne noe av det tapte.
Bajoghli henter denne analysen fra den amerikanske forskeren Robert Morell, som hevder at afrikanske menn har mistet så mye makt på de aller fleste arenaer at de kompenserer med å stramme inn den seksuelle kontrollen over kvinner.
Frasepolitikk
Vold mot kvinner har de siste årene fått en høyere plassering på den internasjonale bistandsagendaen, ikke minst i forbindelse med FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Bajoghli er glad for den økte oppmerksomheten, men frykter frasepolitikken.
– “Vold mot kvinner” blir et slags moteord, slengt på for å få inn ressurser Arbeidet som i realiteten gjøres for å ta vare på kvinnene og bekjempe volden, er skremmende utilstrekkelig og til dels dårlig organisert. Flere kvinner jeg møtte sa de hadde vært på kurs og lært at voldtekt ikke er kvinnens skyld, men senere i intervjuet argumenterer de for at det var litt hennes skyld likevel. Det hjelper ikke å arrangerer et kurs i ny og ne, man trenger mer langsiktighet i dette arbeidet.
(Tidligere publisert i KILDEN)
