Nei til å tvangsteste alle asylsøkere for psykiske lidelser

I et oppslag i Dagbladet 12. februar om psykiatri tegnet avdelingsoverlege Bjørn Østberg et svært misvisende bilde av vilkårene for og praktiseringen av tvungent psykisk helsevern.

Han påsto at de som er pasienter i psykiatrien mot sin egen vilje må være dokumentert farlige for seg selv eller andre. Dette kan ikke stå uimotsagt.

Saken er at disse utgjør et ganske lite mindretall av alle personer som underkastes tvang fra psykiatrien. Det store flertallet av vedtak om tvungent psykisk helsevern begrunnes i det omstridte behandlingskriteriet (alene). Ifølge en Sintef-rapport gjaldt dette i 2003 hele 83 prosent av tilfellene. 17 prosent av dem som var under tvang var altså farlige for seg selv eller andre. 3,3 prosent av alle innlagte pasienter i psykiatrien var vurdert som farlige for andre mennesker.

Det såkalte behandlingskriteriet er blitt kritisert av landets største brukerorganisasjon, Mental Helse. Stortingets helse- og omsorgskomite ba etter innspill fra foreningen i fjor Helse- og omsorgsdepartementet om å vurdere om dette kriteriet for tvangsinnleggelse kunne fjernes. Norsk Psykologforening mente det burde utarbeides en NOU blant annet med tanke på vurdering av om behandlingskriteriet kan fjernes. I Tidsskrift for Den norske lægeforening 22/06 sier dessuten psykiater Øyvind Ekeberg at det foreligger “ingen kontrollerte studier som viser at tvangsinnleggelse forhindrer selvmord”.

Lederen i Helse- og omsorgskomiteen, Harald T. Nesvik (FrP), har ifølge Nettavisen 9. januar foreslått å tvangsteste alle asylsøkere for psykiske lidelser. Dette er et særdeles hårreisende forslag så lenge man har et lovverk som tillater frihetsberøvelse av mennesker som ikke er til fare for andre.

I en rapport fra Sosial- og helsedirektoratet i fjor slås det fast at man i dag vet lite om hvilken effekt tvungen innleggelse eller tvangsmidler og tvangsbehandling har på utfallet av behandlingen. Man har lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkeltpersoner, for eksempel dem som har en traumatisk historie, vil kunne være direkte skadelig. En kvinne som hadde vært tvangsinnlagt i psykiatrien skrev i fjor i tidsskriftet til Støttesenter mot incest-Oslo: “For meg har det vært en endeløs rekke av nye overgrep… Alt minner om overgrepene fra jeg var liten.”

Norges fremste ekspert på tvang i psykiatrien, professor Georg Høyer, framholder også at det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon på at tvang virker. For to år siden fortalte han om sitt doktorgradsarbeid til bladet Psykisk helse. Han hadde intervjuet en rekke pasienter få dager etter at de var tvangsinnlagt. Hans klare inntrykk var at selv om pasientene hadde psykotiske episoder, så var alle sammen i stand til å se at de trengte hjelp. De var imidlertid ofte uenige med helsepersonellet om hva slags hjelp de trengte.

Professoren sier at en psykiatri uten tvang ville tvinge behandlerne til å møte pasientene på deres egne premisser. Kunne noe være bedre enn dét?