Upopulær klimasynder på sjarmtur
USAs leder George W. Bush var nylig på offisiell tur til land hvor hans popularitet er på bunnivå. Brasil var første etappe på hans “sjarmtur” over hele kontinentet, hvor han bl.a. også var innom Uruguay og Chile. Sjarmen lot foreløpig vente på seg: brasilianerne stengte av store deler av luftrommet i redsel for mulige terrorangrep, og gatene i Sao Paulo i nærheten av presidentens hotellrom ble stengt etter store demonstrasjoner mot hans besøk i landet.
Klima og miljø er et av de aller viktigste temaområdene for Bush-administrasjonens tur til Brasil, ispedd et lite hakk diplomati. Lula da Silva og hans sentrum-venstre koalisjon har store interesser i å ha et godt forhold til amerikanerne, ettersom dette gagner landets økonomi (Brasil er USAs tredje viktigste handelspartner på kontinentet etter Canada og Mexico; tall fra US Census Bureau for 2007). Pragmatikeren Lula sees på som en slags brobygger i en verdensdel som i stadig økende grad har blitt mer uvennlig i forhold til de nåværende makthaverne i Washington.
Likevel har også brasilianerne mye ugjort med George W. Bush og hans kollegaer. Et viktig punkt vil bli å oppnå enighet når det gjelder en eventuell ny kurs i USAs miljøpolitikk. Bush-administrasjonens Kyoto-nekt i 2001 huskes fortsatt med stor vrede, og når amerikanerne er det landet som per innbygger slipper ut mest karbongass, samtidig som forbruket av fossile forekomster som olje og kull fortsatt ligger høyt i forhold til andre OECD- og høyt utviklede land, vil man klart mangle offensive forhandlingskort. Hvis man eventuelt ikke vil gå til hardtslående diplomati eller klar maktbruk, noe som er meget usannsynlig. Til det er Brasils stilling for privilegert i forhold til f. eks Cuba og Venezuela, eller andre såkalte ”rogue states”, slik det Hvite hus vil kalle dem.
Bush søker Brasils etanol
Lula spiller også helt klart på det nasjonale kortet. Landet er for tiden en av verdens mest ekspansive økonomier, samtidig som man de siste årene har innsett at man må ha en klarere miljøprofil og fokus i vekstfasen. Brasil, tross sine 189 millioner (tall fra folketellingen i 2006), enorme byer og store industrielle og private forbruk, er unntaket fra regelen. Landet går på vannkraft og fornybar etanol der hvor USA er grovt avhengige av olje- og kullforekomster. Washington har kommet i den posisjonen at de vil være nødt til å lære av land som Brasil, og ikke bare for å kunne balansere eget forbruk med mindre utslipp av klimagasser, men også for å kunne frigjøre seg fra “det svarte gullet”, og slippe å måtte handle med oljerike “uvenner” som Iran og Venezuela.
USA vil altså viderekommersialisere brasilianernes etanolidé. Her stiller Brasil imidlertid ganske klare krav, og et av de viktigste punktene vil være å oppheve eller skjæres kraftig ned på amerikanernes korntariff. Ifølge Lula og hans regjering, har tariffene vært rett ut demotiverende for Brasil, og nærmest virket som et hinder for en videreutvikling av produktet. Der hvor amerikanerne trenger mer korn til etanolen sin, har Brasil en bedre og mer raffinert råvare, som gjør at sistnevnte etanol er mer ettertraktet på verdensbasis
– Vi gjør vår del. Nå er det opp til de store industrialiserte og rikeste landene at de også stiller opp. For det er de som sørger for 70 % av verdens CO2-utslipp, og jeg synes det vil være et ganske rettmessig krav at de også gjør noe, uttalte Brasils statsoverhode til Reuters News Service.
Venezuela: gass til folket!
Oljerike Venezuela bygger sin nåværende utjevningspolitikk og statlige sosiale programmer på det fondet som er igjen etter mange års oljeutvinning; altså hva forgjengerne i regjeringskvartalene i Caracas ikke fikk ut av landet.
Chávez og hans administrasjons satsing på ”sosial handel” og ”sosial produksjon” kan i det lange løp også få positive konsekvenser for miljøet. For ved at stadig flere storselskaper faller i ”folkekapitalen”, så har vanlige venezuelanere større innflytelse over hva, hvordan og særlig hvor mye som skal produseres. På et kontinent som har vært vant til de flernasjonales råkjør og profittjag er dette et enormt fremskritt.
Kritikere anser likevel at Venezuela fortsatt har ganske mye jobb å gjøre før landet kan slå på miljøstortrommen og sette pekefingeren på andre stater. Caracas er med sine 12 amerikanske cent literen verdens billigste bensinhovedstad og bilsalget florerer takket være lang tids subsidieringspolitikk fra landets myndigheter.
Egentlig er landet i en slags selvmotsigende situasjon. Landets oljeeksport er med på å finansiere vanlige venezuelaneres smør på brødet, samtidig som Chávez i sin søken etter en klarere miljøprofil offisielt har gått ut for å prøve å overtale sine landsmenn til å bruke bilen mindre. Deretter har han oppfordret rikere OECD-land til å kjøpe mindre eksportolje.
– Venezuela er et av de landene som forurenser minst. Likevel vil vi fortsette å være et eksempel for andre, og vise at vi kan lede en internasjonal front når det gjelder miljøspørsmål, sa den omstridte statslederen til AP under en pressekonferanse tidligere i vinter i Caracas.
Også i miljøbevegelsen i Sør-Amerika er Chávez´ siste utspill tatt med sterke forbehold. Venezuelas planer om flere tusen mil lange gasslinjer til Argentina og Bolivia er ikke populære, og også europeiske og nordamerikanske miljøvernere har uttalt sin skepsis. Gasslinjen vil måtte bygges gjennom store deler av Amazonas-jungelen på venezuelansk, brasiliansk og boliviansk side, og byggingen vil ifølge flere skape en sterk økologisk ubalanse og ødelegge det vestlige Amazonas, som hittil har blitt spart for avskogningen og industrialiseringen den nord- og østlige delen har blitt utsatt for de siste tiårene.
Chile: lenge eksemplet til ikke-etterfølgelse, men..
Etter mange års høyreorientert og profittorientert styre står landet i en situasjon hvor man virkelig har måttet ta miljøpolitikken på alvor. Santiago er Latin-Amerikas nest mest forurensede hovedstad etter Mexico City, den globale oppvarmingen har ført til en nedising av isbreene i Andesfjellene og ekstremvær også i denne delen av verden. Verdifulle områder i sør, Chiles grønne lunge, med store fjord- og skogområder som kan minne mye om flott skandinavisk natur, blitt herset med og forurenset av store transnasjonale eller deres innenlandske datterselskap. Dette har skjedd uten noen som helst respekt verken for innflyttere som kom til området eller urbefolkningen.
Ting har også skjedd i Chile, og i 1994 ble CONAMA stiftet, en slags statlig miljøvern-kommisjon. CONAMA skal bl. a evaluere de ulike regionenes innsats i miljøspørsmål, overvåke beskyttelsen av utpekte ”naturområder”, utforme miljøvern som skolefag i samarbeid med statlige utdanningsmyndigheter og administrere over øremerkede statsmidler til feltarbeidet. I tillegg til å stifte denne kommisjonen, signerte også landets daværende president, Ricardo Lagos, Kyotoprotokollen i 2002.
CONAMA-sjef Ana Lya Urarte har absolutt grunn til å være fornøyd med hva man har oppnådd hittil. Flere års hardt arbeide resulterte i at kommisjonen i fjor publiserte en nasjonal handlingsplan for miljøstrategier og en egen lov for begrensning av ozonutslipp. Fram til nå har CONAMA under FNs miljø- og utviklingsprogram fått godkjent arbeidet med 32 ulike prosjekter, og ventes å presentere forarbeidet til 90 nye under miljømessen CarboExpo i Tyskland senere til våren.
