- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
Kanskje skulle vi ha hatt en ny konsertserie med Live 8 også i år? Flere av G8s sine medlemmer har nemlig ikke ennå gjennomført vedtekter som går hele veien tilbake til Agenda 21 og Rio de Janeiro-møtet i 1992. I vel 15 år har man prøvd å diskutere seg frem og tilbake. Og i bakgrunnen lurer yrkesdemonstrantene, hvis ene hensikt i livet ser ut til å være å konkurrere om å ødelegge flest Burger King-butikker og sette fyr på flest biler.
G8 burde revurdere det grove utnyttelsesforholdet til Afrika. I det hele tatt forholdet til seg selv. Ingen av de sterkeste økonomier i Sør, land som f. eks Sør-Afrika, Kina, India eller Brasil er på noe som helst måte representert. Dette gjør organisasjonen til en slags ”Gutteklubben Grei” for de aller rikeste vestlige landene, pluss Russlands og Japans sterkt eksotiske innslag fra øst.
Hvordan har et afrikansk land noe som helst sjanse i en slik setting og økonomisk realitet? Kaffebonden fra Etiopia får knapt noen øre igjen av hele kroneprofitten som Starbucks stikker av med. Kjøttfarmeren fra Botswana innser at kjøttet hans ikke bør sendes til EU eller USA, for da må han betale tollavgifter og eksportavgifter som utgjør et par månedslønner. Transnasjonale selskaper på profittjakt velger ut en elite som får i oppgave å holde brød og sirkus med jerngrep. Liker du ikke lønnen, og protesterer for bedre arbeidsforhold, risikerer du å få i beste fall å få bank.
For øvrig har ikke afrikanske lønninger steget i forhold til prisene, og i hvert fall ikke for vanlige folk. Og prisen? Jo, den er det de utenlandske selskapene som bestemmer. Samme folk som sørger for at billigere eksportvarer fra Afrika selges til en skammelig pris i G8 og andre markeder. Landene i Afrika ender opp i en slags ondartet stålring som de ikke kan komme seg ut av.
Gjeldssanering, og en ordentlig sjanse i det internasjonale handelsmarkedet, er i følge undertegnede Afrikas sjanse til å komme seg ut av uføret de er i nå. En større andel av verdens handelsprofitt vil tvinge de utenlandske selskapene til å respektere de vedtatte universale kodene for forhold i arbeidslivet, samt jevnere fordeling av godene. Enten du er fra Addis Abeba eller Kinshasa.
Veien blir imidlertid ikke lett. Kontinentets lokale eliter vil tviholde på sine egne privilegier. IMF og Verdensbanken (som ikke engang har sitt eget hus i orden) vil prøve å melke den afrikanske kuen for alt hva den er verdt. Og her oppe i Nord dominerer liberalistiske økonomer debatten. Blant dem er det opplest og vedtatt at ”det egentlig ikke er rettferdig at vanlige folk i Vesten skal beskattes for å avlaste Afrikas gjeldstrøbbel”.
Regjeringene handler utifra denne vedtatte sannheten, noe som gjør at det finnes alt fra svært liten til nedslående minimal politiske vilje i gjeldssaneringsspørsmålet.
Her handler det altså ikke om almisser eller om å synes synd på noen”stakkars svarte folk”. Her handler det om like muligheter til å vise seg frem, og hva man har å bidra med. Er du glad i etiopisk kaffe, kongolesisk gull eller angolsk olje, så burde det koste hva det egentlig skal koste.
Altså til en konkurransedyktig pris hvor profitten tilfaller bonden, kollektivet eller den lokale småbedriften. Konkurrere på like vilkår, gjøre profitt eller gå konkurs, på samme måte som firmaer her hjemme.
Og G8-landenes statshoder fortsetter å preke. Kanskje burde et gambisk cateringfirma få førsteprioritet til å fore Merkel, Brown og Bush når de om ett år møtes i japanske Hokkaido? Vi får håpe at afrikansk kjøtt fremfor sushi er på menyen under forsamlingen.
