- En magisk verden. Eller? - 15.11.2007
- Hva betyr respekt? - 01.11.2007
- Den lille forskjellen som forsvant - 18.10.2007
Hadde det enda vært så enkelt. Men nei, de er også folk flest, bare litt mer ekstremt folk flest enn andre. De eneste som er ekstremt folk ikke-flest, tror det er normalt å gå på Rimi i bastskjørt.
Det er ganske gjennomsnittlig å tro man er bedre enn gjennomsnittet. Ber man ektepar anslå hvor mye de støvsuger, sier mannen gjerne 65%. Så sier kona kanskje 80 – og enda krangler de så busta fyker, fordi det er hybelkaniner igjen. Og spør du folk flest om å rangere seg selv i forhold til gjennomsnittet på kriteria som utseende, popularitet, kjøre-egenskaper eller intelligens, så stemmer ikke summen av resultatet lenger med den klokkeformede kurven. På mystisk vis flytter den seg, i håpefull retning.
Ikke bare tror folk de er bedre enn andre, de tror også de er enestående. Bertram Forer, psykolog og profesjonell gledesdreper, serverte sine studenter med en rekke spørsmål av den sedvanlige typen personlighetstest. Basert på denne (sa han) fikk hver enkelt sin skreddersydde profil: ”Du har et behov for at andre skal like og beundre deg, likevel er du ofte kritisk overfor deg selv. Selv om du har noen svakheter er du generelt kabapel til å kompensere for dem. Du har mye ubrukt kapasitet i deg, er disiplinert og viser selvkontroll på utsiden, men du er ofte bekymret og usikker på innsiden..”
Og så videre, og så videre. En skadefro Forer ba så studentene bedømme hvor godt de mente profilen passet på dem, på en skala fra 1-5. Gjennomsnittet endte på 4,26. Alle hadde selvfølgelig fått samme profil. Nå er nevnte egenskaper og bekymringer relativt allmennmenneskelige, så slik sett var det jo ikke direkte feil av studentene å kjenne seg igjen. Likevel sier kanskje historien noe om hvorfor det er, mot all formodning, mulig å tjene penger på stjernetyding.
Saken stopper ikke her, verre blir det. For selvfølgelig er det slik at jo dummere du er, jo smartere tror du at du er. De kaller det meta-kognitive evner. I korte trekk innebærer dette at vi har en liten rektor oppi hodet som gir ros når han syns vi har gjort det bra. Uheldigvis er det også slik at han ikke kan være smartere enn summen av vår kapasitet på en bestemt oppgave. Jo mindre vi vet, jo mindre vet vi at vi ikke vet, altså.
Det ser ut til at det vi trenger ikke er mindre jantelov, men mer. Samtidig burde folk flest få leve akkurat som de vil. Men så har vi jo engang innført et system hvor stemmen fra Homer Simpson teller like mye som stemmen fra navnebroren. Ikke for det, jeg er filantrop god som noen jeg. Alternativet har heller ikke vært å foretrekke, historisk sett. Men i blant, når dustenes dårskap blir for tung å bære, finnes god trøst i følgende tese: “Democracy is the theory that the common people know what they want.. and deserve to get it good and hard.”
