Faens engler… og korrupsjon

Nå har jeg endelig forstått sammenheng mellom hellighet og ytringsfrihet. Det gikk plutselig opp for meg at hvis en i Norge trykker fotografi av prinsesse Märtha Louise på forsiden av en bok, og som faktisk handler om engler, er det rettsstridig.

Mens når en trykker profeten Muhammed i karikert form, og artikkelen slett ikke handler om han, er det for å diskutere eller teste ut grenser for ytringsfrihet.

Vi må alle forstå at bokomslaget med bilde av kongelig handler om markedsmekanismer og reklame. Fotografi av en selvstendig næringsdrivende prinsesse på bokomslaget er visst nok misbruk av ”vår egen prinsesse” og forlaget mistenkes for å ha andre motiver – å tjene penger. Moralen, eller rettere sagt dobbeltmoralen, i eventyret her er: Prinsessen er hellig og skal ikke tukles med, mens profeten er maktperson og muslimer må finne seg i at deres profet bli herjet med.

Ja, og hvorfor sier vi i Norge ”svarte faen”? Er fanden svart, og hvorfor er engler bestandig hvite? Det gir i alle fall morsomt stoff til en bok. Kanskje noen burde skrive en bok med tittelen; ”faens engler og flygende djevler”, med karikatur av prinsessen på omslaget – ja bare for å diskutere ytringsfrihet… eller for å fortelle et godt eventyr.

Igjen har vi fått en stor korrupsjonssak som gjelder et halvstatlig selskap. Det er avslørt at Hydro har betalt store summer for å få kontrakter i Libya. Saken ble kjent samme dag som Hydro slo seg sammen med et annet statlig selskap. Statoil som i sin tid ble dømt for ulovlig prissamarbeid i Sverige, og tidligere tatt for ulovlig pengetransaksjon i forbindelse med virksomheten sin i Iran. Begge selskapene har altså bedrevet korrupsjon. Kan vi stole på at Hydro og Statoil selv ikke har bedrevet avtalt spill seg i mellom i forbindelse med sammenslåingen?

I konkurransesamfunnet handler det ikke om å delta, men å vinne. Næringslivet handler mer om penger enn heder og ære. Næringslivets kultur er mer eller mindre likt overalt – nasjonalt og globalt. Norsk næringsliv og norske toppledere skiller seg ikke noe særlig ut fra andre. Det som trolig er annerledes i Norge er at vi blir forferdet over hver gang slikt blir avslørt. Selvbildet til flertallet av befolkningen er fortsatt at en er hederlig og ærlig – ”Det er typisk norsk å være god”. Korrupsjon driver en med bare i andre land – ja, i Sør-Europa, Afrika og Asia – langt der nede og borte herfra. Mens folk ”der nede” har ikke så uhemmet tillit, verken til næringslivsledere eller politikere – de har ikke særlig annerledes etikk og moral enn gjennomsnittet.

Næringslivet generelt pleier sine forbindelser innen politikk, pengemakt og media for å oppnå fortrinn. I Norge har vi etter hvert fått en mer eller mindre fast gjeng som møter hverandre i styrerommene. Det er samme personer, og de fleste bytter bare rollene avhengig av hvilke selskaper det gjelder. Styreleder i ett selskap og direktør i et annet, medlem i et tredje og aksjeeier i et fjerde… Slik narres vi til å tro at det utelukkende handler om dyktige og redelige ledere overalt. Men i realiteten kan prosessen med utvelgelser av ledere virke mistenkelig nær kameraderi. Trolig derfor har vi fortsatt så få kvinnelige ledere – de hører ikke med i gjengen.

Det er på tide at vi i Norge slutter å bruke uttrykke
”Å ta en spansk en”…