Norsk som andrespråk

0Shares

Du skal bare skrive hva morsmålet mitt er. Du kan ikke endre skjemaet jeg har med fra skolen som du vil.

– Jeg har ikke endret skjemaet, Atoosa. Jeg har føyd til en ekstra opplysning.

– Du skal alltid gjøre rare ting. Hvorfor kan ikke du være litt normal, som alle andre foreldre?

– Mener du at engasjerte mødre er unormale?

– Du er i alle fall det. Det er alltid du som må si alle de rare tingene på foreldremøter og i konferansetimer. Hvorfor kan du ikke bare skrive morsmål: persisk?

– Hvis jeg skriver morsmål persisk vil det leses slik at du behersker persisk bedre enn norsk og det gjør du dessverre ikke. Norsken din kan ikke sammenlignes med persisken din.

– Hva har det å si? Bare fyll ut skjemaet som du er blitt bedt om så er vi ferdig med det.

– Det kan jeg ikke. Husker du da du gikk i fjerde klasse og vi oppdaget at du fikk undervisning i ”norsk 2”? Husker du at du hadde fått denne undervisningen i over to år før pappa og jeg ble oppmerksomme på det? Vi har to typer norskundervisning i grunnskolen i dag. Norsktimer som du får nå, og ”norsk 2”. Den siste er basert på at elevene har et morsmål de behersker bedre enn norsk. Undervisningsmetoden skal bygge på det. Du og mange andre har ikke dette grunnlaget. Da blir undervisningen helt feil. Husker du det fra fjerde klasse?

– Ja da, jeg husker det. Vi hadde hun som ikke var norsk som ”norsk 2” lærer. Ha ha ha. Jeg husker vi ertet henne masse. Særlig i friminuttene. Hun klarte ikke å uttale vokalene og snakket av og til litt feil.
– Nettopp. Det var derfor vi klaget til rektor og viste vi bl a til grunnskolens innmeldingsskjema hvor vi hadde skrevet førstespråk: norsk. Likevel hadde de klart å bestemme seg for at du skulle få ”norsk 2” og det uten samtykke fra oss. Din rektor innrømmet at det var på grunn av pengene de kunne få overført til skolen. Noe vi syntes var helt feil. Forstår du, frøken? Men hvorfor vil du ikke at jeg skal skrive at ditt første språk er norsk?

– Maman? Veit du hvor teit du er nå? For det første forventer alle at jeg som en utlending prater et annet språk bedre enn norsk. Tenk hvis vennene mine få greie på at jeg ikke snakker ren persisk. Og ja, noen ganger ljuger jeg og later som jeg kan mer persisk enn jeg egentlig kan. For alle lærere spør, Atoosa, hvor er du fra? Hva skal jeg si da? At jeg er fra Iran født i Norge og prater dårlig persisk? Da vil alle le av meg, maman.

– Det er jo ikke sånn det er. Dine foreldre er fra Iran. Du er født på Aker sykehus, og det er ingen skam å ikke kunne snakke rent persisk når du er født her.

– Det er det i min verden. For da vil ingen forstå hvem jeg er. Sammen med utlendingene på skolen må jeg si jeg kan persisk. Det forventer læreren og alle norske på skolen. Det er lissom kult å kunne snakke et hemmelig språk. Dere gamlinger forstår vel ikke…

– Frøken! Jeg vil fylle skjemaet slik jeg mener er riktig. Det er ikke mer å si om den saken.

– Jeg visste det. Det hjelper ikke å prate med deg. Ordet mamma burde hatt undertittelen diktator.