Det han nok glemte å tilføye var at de på den andre siden også går på tur, men til puber eller til sosialkontorene. En annen har sagt at innvandrere bør oppdras nesten som barn, eller som hunder, som han forklarende la til. Også han hevdet seg i ettertid feiltolket.
Ikke minst har vi med store øyne, fulle av misunnelse, sett hvordan ordførerne og andre toppledere i Oslo kommune har fått mer en 70 000 kr årlig i lønnsøkning. Uten tegn til blyghet tok de mot den milde gave. Hvilken verden lever de i, må det være lov å spørre. Hvordan forestiller myndighetene seg at de skal kunne representere vanlige folk, i Oslo for eksempel, hvor nesten 20 % av innbyggerne, minoriteter de fleste, har inntekter mindre enn 100 000 kr i året? Ordføreren tjener allerede 7 eller 8 ganger mer enn den dårligst stilte femtedelen av befolkningen. At dette skyldes lover som regjeringen i sin tid innførte, er ille nok, men jeg skulle latt min misunnelse ligge, hvis våre representanter hadde sagt si nei til disse økningene.
Videre har vi vært vitne til at ordførere på vegne av folket har investert milliardbeløp i utenlandske fond, som skulle gi stor avkastning. Dette kunne skje fordi regjeringen hadde endret regelverket for kommunale investeringer.
I denne spalte lar jeg forholdet mellom finanskonsernet som markedsfører seg som «finanshuset for folk fest» og dets eiere, sparebanker i distriktene.
Men det jeg er interessert i å få vite er: Har disse representantene spurt folket om de kunne låne penger på deres vegne og investere i risikable – kanskje til og ned ulovlige – hegdefunds? Ble det holdt et folkemøte der velgerne kunne si sin mening om dette? Hva vil det egentlig si å representere?
Alt dette gjør meg dessverre mistenksom. Og jeg tror mange har det sånn. Hvilke andre investeringer gjøres på vegne av oss alle? Når det gjelder bistand? Oljefond? Tiltak og penger som vi får høre kan og skal brukes til å skape en bedre verden.
Det som i det minste er sikkert er at informasjonen til vanlige folk om disse viktige investeringene, og pengebruken til myndighetene generelt, er for dårlig. Og hvis gjennomsnittsnordmannen ikke har peiling, hva da med minoritetsbefolkningen?
Ser vi tegnene på en begynnende politisk katastrofe? Vi skal ikke overdrive, men dette er dårlige signaler for fremtidens norske demokrati.
Vår bekymring gjelder ikke bare økende forskjeller i lønnsnivå, men den voksende avstanden mellom folk og myndigheter, hva gjelder makt og medbestemmelse. Her er det store rom for forbedring i mange instanser. Med økt folkelig kontroll minsker mulighetene for moralsk og på andre måter tvilsomme avgjørelser. Vi har riktignok et representativt demokrati, som vi tror det er viktig å beholde, men tiden er nå inne for å innføre noen elementer av direkte demokrati. Vi har eksempler fra Europa og Latin-Amerika på at direkte folkelig medbestemmelse, for eksempel folkeavstemninger og deltakende budsjettering, har gjort beslutningsprosessene mer effektive, stikk strid med kritikernes spådommer. Slik situasjonen nå er i Norge, er det på høy tid med forandring i retning folkelig medbestemmelse.
