En peruansk kvinneorganisasjon blir til

Kvinnene bestemte seg for å stifte en kvinnegruppe for distriktet, som var et av de fattigste i Peru. Organisasjonen skulle bli en av største i sitt slag i Latin-Amerika.

Kvinnetiltaket og oppstarten på det som senere skulle bli FEPOMUVES kom i en tid hvor man hadde fornyet i håp i Peru. Etter 12 års militærstyre, fra 1968 til 1980, kom demokratiet tilbake. Og med folkestyret også troen på at kvinner kunne komme til orde, først gjennom ulike grasrotbevegelser i de offentlige fora, som så ville resultere i en sterk, forent kraft på distriktsnivå.

Dette skulle etter hvert bli hovedidéen hos de mange kvinnene som organiserte seg. Små foreninger som hadde nær kontakt med folkemassene, og deres sosiale behov, ville så gå sammen og bli sterke nok til å bli en aktør med sosial innflytelse i både Villa El Salvador, og hvorfor ikke, også på nasjonalt nivå.

Et av de sentrale aspektene ved denne nye typen organisasjon var selve navnet. “Kvinnegrupper” og “kvinneorganisasjoner” var noe som ikke ble så godt ansett i Peru. Opprinnelig skulle foreningene hete “mødreklubber”, men man valgte altså å fokusere på kvinnerollen. Her var det snakk om kvinneforeninger som tok opp saker som angikk kvinner og forsvarte kvinners rettigheter i et likestillingsperspektiv. Dette skulle vise seg å være en sterk kvalitativ endring, som gjorde kvinnene bevisste på sin rolle som samfunnsborgere, og ikke bare som mødre.

Så i januar 1984, etter tre-fire års hardt arbeid med å bygge opp og styrke de mindre grasrotforeningene, kunne man kalle inn til den første distriktskonvensjonen i Villa El Salvador. Her kom ca 300 representanter fra 70 ulike småforeninger, først og fremst fra kvinneklubber.

Hovedformålet som ble satt frem som kanon for stiftelsen av FEPOMUVES var at organisasjonen skulle forsvare vanlige folk, samtidig som den skulle kjempe for at kvinners stemme skulle bli hørt. Man ble også enige om at
FEPOMUVES skulle “forsvare de demokratiske verdiene” og “verne kvinner mot alle slags former for utnyttelse”.

Som en av FEPOMUVES’ mange kampsaker ble man enstemmig enige om “kvinnenes frigjøring fra mannsjåvinistisk undertrykkelse under en likestillingsplattform, hvor både kvinner og menn blir bevisstgjort om hva som er deres retter og plikter”. FEPOMUVES skulle motivere kvinnene til å komme seg ut av kjøkkenet og inn på arbeidsmarkedet.

Det å ha såpass mange vedtekter som var så klart innrettet på kamp om likestilling i arbeidslivet, og når det gjaldt utdanning, var i seg selv sett på som noe ganske avansert i det sterkt mannsjåvinistiske Peru.

Konferansen i 1984 endte med statuttenes og det endelige kampprogrammets godkjenning. Man valgte også det første styret, et styre som i de kommende årene skulle lede en av landets fremste kvinneorganisasjoner. Erlinda Muñoz, som i lang tid hadde stått frem som lederemne og hatt et godt samarbeide med de andre medlemmene, ble valgt til FEPOMUVES’ første president.
Nå som organisasjonsprosessen var på et konsolideringsstadium var FEPOMUVES klare til å sette en lang rekke ulike tiltak ut i livet. Ett av disse var de egnefinansierte felleskjøkkenene i organisasjonens lokaler. I et intervju i 1984 fortalte Erlinda Muñoz:

– Vi skapte felleskjøkkenene med hensikten å ikke bare avhjelpe de trengendes privatøkonomi (ved å gi folk et billigere måltid), men også for å hjelpe kvinnene. Hjelpe dem til sosial deltagelse (f .eks gi dem sjansen til å jobbe og studere), ettersom kvinner i Peru den dag i dag opplever en dobbel undertrykkelse, fra samfunnssystemet og fra ektemannen.
Dette skjer ikke fordi menn på noen som helst måte er lik staten eller samfunnet, men fordi vi av systemet er blitt oppdratt til å tenke husarbeid og barneoppdragelse som et rent kvinnedoméne, når det egentlig burde være slik at vi sammen, mann og kvinne, deler oppgavene. Husmødre gjør en svært viktig innsats for samfunnet, men får ikke den anerkjennelsen de skal ha.

Hun forteller videre:
– Jeg tror problemet også ligger i hvordan vi som kvinner har fått innprentet en rolle. Vi har blitt oppdratt til å være lydige koner og mødre. Her i Villa El Salvador har Fepomuves satt seg som mål å samle alle kvinner i nærområdet, organisere grasrotorganisasjonene og fremme kvinnenes og deres familiers velstand. Dette vil vi gjøre ved å utvikle en solidarisk tankegang både på individ- og gruppenivå.
FEPOMUVES skal også opprette et kvinneforum hvor det finnes en åpen diskusjon i saker som angår lokalmiljøet, noe som etter min mening gjør at kvinner involverer og utvikler seg som hele mennesker. Vi har bl a foreslått gratis frivillig adgang til familieplanleggingsprogrammer, og fra før av hatt familiekurs med særlig vekt på det seksuelle aspektet i parforhold, abort og lignende.

FEPOMUVES direkte arbeidsmetoder med konkrete tiltak for den fattige befolkningen spredte seg etter hvert til hele Peru. Fra 1970-tallet og framover gikk urbaniseringen svært fort og det dannet seg store slummer rundt de store byene. Behovet for samarbeid og organisering var stort. Fra landsbyene i fjellene tok innflytterne med seg tradisjonelle kjønnsrolletenkning, men også en egen form for solidarisk praksis, som er typisk for de andinske folkene.

I dag driver FEPOMUVES utalllige tiltak i bydelen Villa el Salvador, som har nådd et folketall på nesten 400 000. Her finnes en selvdreven kvinneklinikk, en egen radio, samt store mengder av de opprinnelige tiltakene som felleskjøkken, barnepass, dyrking av nødvendige matvarer og politiske fora, hvor kvinnene får en reell sjanse til deltakelse.
Kampen for like rettigheter og muligheter fortsetter i et land som fremdeles preges av en sterkt mannsjåvinistisk mentalitet.