- Palestinsk velvære - 01.10.2008
- Poetisk pilegrimsreise - 19.06.2008
- Jeg er ikke rasist, men - 29.05.2008
Hva er så disse norske verdiene?
Er det evnen til å gå på ski som 2-åring? Ønsket om å sitte på en fjelltopp og nyte ro og stillhet? Eller er det snarere vårt unge, demokratiske styresett? Av en eller annen grunn begynner jeg å klø i hele kroppen når noen trekker frem ”norske verdier”. Hva er det som fører til denne nærmest allergiske reaksjonen?
Som oftest opplever jeg det slik at når noen snakker om ”norske verdier” så tråkker de også på mine verdier. Det er gjerne i debatter om integrering og innvandring at de norske verdiene vektlegges, og det er som oftest i disse tilfellene jeg kjenner denne irriterende kløen. For hvordan er det at norske verdier skiller seg fra palestinske, eller irske verdier? Er det i forhold til mat, natur, religion eller handler det om måten vi møter hverandre som mennesker på?
Når du treffer et annet menneske på gaten tilegner du dem ofte verdier ut i fra din kunnskap, eller manglende kunnskap, om vedkommende. Hvilke verdier tilegnes en dame med hijab eller en ung mann med slitte klær som bommer penger på gaten til å kunne sette seg et skudd? Mitt inntrykk er at når norske verdier blir brukt som argument og hersketeknikk i en debatt er det ut i fra en foruttatt konsensus om at disse verdiene er mer verdt enn andre. Men når en er kjent med flere kulturer kan det være vanskelig å se hva som spesielt skiller de norske verdiene fra andre.
Min mormor vokste opp på en liten gård på Vestlandet i en kristen familie. Hun tok med seg sin bakgrunn i sitt arbeid og hennes møter med andre mennesker. Det jeg har lært av mormor, som jeg vil karakterisere som kristne verdier, er å ha respekt for andre, å være ærlig og å være god og vise gjestfrihet.
Da hun reiste til Palestina og ble kjent med min palestinske farmor fant de to damene fort tonen. De var begge vant med å jobbe hardt, styre tiden sin selv og de mente at de begge trodde på den samme guden. Kristen eller muslim, det finnes bare én Gud. Min farmor sine verdier minner i stor grad om den lærdommen jeg har fra min mormor. Å respektere andre for den de er og å ta vare på familien og dem som står deg nær er verdier jeg har lært av begge mine bestemødre.
Begge snakket de hver sitt språk, men i grunnen er ikke norsk og arabisk mer ulikt enn to damer som har levd et langt liv. Det finnes ikke noen fasit på hva som kjennetegner norske verdier. Min oldemor likte ikke den svarte unggutten hun så ved min mor sin side for 30 år siden og spurte; ”kunne du ikkje finna deg en bedre stokk å støtta deg te ?” Heldigvis fikk ikke hennes skepsis mye gehør hos verken min mor eller hennes foreldre. Og min mor og far holder hverandre fortsatt oppe. Fordi de er verdt det. Det er verdier jeg har lyst til å kalle mine.
