De sitter og tvinner tommeltommer på gjerdet, mens de av og til speider ut mot Oslo østs disete horisont.Hva venter så alle disse menneskene på? Jo, de venter på den store, norske innvandrerromanen. Romanen som skal skyte en innvandrerforfatter opp mot de store, kommersielle høyder.
Hva slags roman skal så denne norske innvandrerromanen være? Og hvem skal så definere det? Gode spørsmål.
Skal romanen være episk hvor linjene går helt tilbake til forfedrenes fattigslige og sult- og krigsherjede kontinent? Eller skal innvandrerromanen tilhøre krimsjangeren – hvor gjenger er en betydelig del av storyen? Eller skal romanen kanskje være fylt med forbudt etnisk romantikk? Av hemmelighetskremmerier og dobbeltspill?
Hva slags type forfatter skal romanen være skrevet av? En debutant i tyveårene kanskje? En annen- eller tredjegenerasjonsinnvandrer? En med pakistansk – eller i alle fall muslimsk bakgrunn? En mørkhudet person med et særs utenlandsk klingende navn? Romanen skal gjerne være skrevet av en frigjort, velutdannet kvinne, sier sikkert noen. Tja. Muligens en partygal eks-muslim for alt jeg vet.
Det har blitt hevdet at kulturnorge aller helst ønsker seg en ’innvandrerroman’ spekket med urbane kultur- og generasjonskonflikter: Hvor forfatteren tar et oppgjør med sin bakgrunn og alskens forstokkede tradisjoner som foreldregenerasjonen visstnok har videreforedlet her i landet. Man ser gjerne for seg at forfatteren i alle fall indirekte tar et oppgjør med alt fra arrangert ekteskap til undertrykking av kvinner – og gammelmodige imamer. Alt i en og samme bok.
En innvandrerroman som vil vise at den vestlige verden på tross av sin kaotiske utilstrekkelighet og betydelige utfordringer går seirende ut av kampen og frelser oppegående innvandrertenåringer fra tradisjonelle verdier importert fra foreldrenes stakkarslige opprinnelsesland. En tidsriktig roman som på finurlig vis vil belyse kulturkonflikter. En roman som kanskje særlig den politiske korrekte, etnisk norske delen av befolkningen kan trykke til sitt bryst og si: ”Dette er vår flerkulturelle, moderne tid.”
Den store innvandrerromanen vil provosere frem ledere og kommentarer fra dagens mer eller mindre profesjonelle rikssynsere og, selvsagt, den sirkusmanesj-jagende delen av landets akademiske status quo. En roman som på tross av sin kommersielle suksess for alltid vil gå ned i den norske litteraturhistorien som en ’kultroman’. En roman for vår tid. Men selvsagt må boken være skrevet med en passe dose kommersialisert underholdningsverdi: Med sex og dop – og gjerne litt rock’n roll: Det er å regne som et must.
Det sies at blant annet Storbrittania forlengst har fått sin store innvandrerroman: The Buddha of Suburbia (1990): Bydelsbuddha, av Hanif Kureishi. Bydelsbuddha er en roman hvor hovedpersonen er annengenerasjons, ’innvandrer’ med en uortodoks, spaced-out, indisk
bakgrunn. En ung, musikkdiggende mann som i tillegg til å være på søken etter sin identitet brenner livet i begge ender med stoff og hardcore-festing.
”Englishman I am (though not proud of it), from the South London suburbs and going somewhere” sier hovedpersonen Karim. Et utsagn mange norske ”innvandrere” sikkert kan kjenne seg igjen hvis man bytter ut ”Englishman” med nordmann, vel å merke. Men på tross av Karims følelse av å høre til får leseren likefullt et innblikk i både fordommer – såvel som rasisme som han møter på sin vei.
Bydelsbuddha – Den store, britiske innvandrerromanen – Medfører så denne påstanden riktighet? I Storbritannia brukes meg bekjent ikke betegnelsen ’innvandrerroman’ overhodet. Øyriket har forlengst omfavnet flerkulturelle forfattere med bakgrunn fra alle verdens kanter og akseptert dem som en naturlig del av det mangfoldige, britiske litteraturlandskapet.
Skriveføre britiske kvinner og menn med minoritetsbakgrunn har i flere år oppnådd betydelig internasjonal oppmerksomhet – de vinnerprestisjefylte priser – og selger som hakka møkk.
Så var det tilbake til den store, norske innvandrerromanen da. Den som kulturnorge stadig går og venter på. Hva nå denne ”innvandrerromanen” engang skulle være for noe rart. Men hvem vet? Kanskje den blivende, flerkulturelle bestselgeren for alt vi vet er skrevet allerede: Og i dette øyeblikk ligger i dvale i en eller annen overfylt og hybelkaninbefengte soveromsskuff.
Lek med tanken ’den store, norske innvandrerromanen’. En roman som brått vil være på alles lepper: I alle aviser. På talkshows og store studio, på eteren og på internett.
DEN STORE, NORSKE INNVANDRERROMANEN.
Skrevet av ingen ringere enn…
deg?
Gjøgleren
