- Selvkritikk mot vold og tvang - 13.11.2008
La meg først skissere hva jeg legger i de tre begrepene.
Assimilering innebærer for meg det å bli som alle andre, å forsvinne i mengden og gi avkall på sine særegenheter, altså alt som er unikt ved en. Etter min mening er dette intet tegn på sunnhet, men heller på at en har et forvirret bilde av seg selv.
Segregering er også like søkt for meg. Å leve i sin egen lille verden, som er løsrevet fra hvor man rent geografisk befinner seg, er ikke ønskelig sett fra et samfunnsmessig ståsted. Jeg er for sosial til å ikke bry meg om hva mannen i gata tenker om meg, og det holder derfor ikke å ha overbevist en liten gjeng.
Integrering har en langt mer positiv klang. Å forsøke å integrere den norske lov, kultur og verdier inn i min forståelse av verden. Å bli en del av et samfunn, men likevel få muligheten til å sette mitt preg på det. Å finne en stil jeg selv trives i, som er i samsvar med samfunnet for øvrig, men uten at det bryter med min tro, kultur og verdier. Heldigvis er det integrering som er den løsningen representanter fra storsamfunnet og minoritetsmiljøene ender opp med å forsvare. For det er jo det vi alle vil. Vi ønsker å samarbeide med hverandre på best mulig måte, slik at konflikter kan unngås.
Problemer overses
Det er noen områder jeg mener lider spesielt når dialogen mellom minoritetsmiljøene og storsamfunnet svikter. Et slikt eksempel er bruken av tvang, som er svært utbredt som virkemiddel i oppdragelsen i enkelte innvandrermiljøer, og som vi som lever i slike miljøer lukker øynene for, rett og slett fordi vi har blitt vant til å se det. Det mest omtalte eksempelet her er tvangsekteskap, men det finnes utallige former for tvang når man legger til grunn at man får en person til å gjøre noe imot sin vilje. Det gjelder de store valgene, som valg av utdanning og religiøs praksis, og det gjelder de små valgene, som valg av klesstil, venner, mat og fritidsaktiviteter.
Vold og makt
Et annet eksempel er bruk av vold. Bruk av vold i oppdragelsesøyemed; som virkemiddel for å irettesette og disiplinere barn, er svært utbredt i enkelte ikke-vestlige miljøer, som i Pakistan, Irak, Afghanistan og Somalia. I mange hjem blir denne formen for vold brukt hyppig og uten at folk rundt setter spørsmålstegn ved det. Bruken av vold henger også sammen med den ujevne maktfordelingen mellom kvinner, menn og barn, hvor mannen har mest makt, så kommer kvinnen, så barna – fordelt etter alder.
Den vanligste voldsformen er mannens bruk av fysisk vold mot kvinnen. Dette er heldigvis mer tabubelagt, men i mange ikke-vestlige hjem er det fremdeles slik at kvinnen blir sett på som den underdanige, og derfor den som må bøye seg for mannens ønsker.
Reagerer med forsvar
Dette er eksempler på tre store onder som rammer mange personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og det er områder som vi fra innvandrermiljøene må bli flinkere til å snakke om og motarbeide. Felles for alle er at handlingene blir utført av den sterke part (som oftest mannen/den voksne) som utøver en autoritær handling for å oppnå kontroll mot en svakere part (som oftest kvinnen/barnet). Og felles for de som utsettes for det, er at de opplever avmakt og frustrasjon, og tar skade av det i form av blant annet lav selvfølelse og manglende livslyst. I enkelte ikke-vestlige innvandrermiljøer er bruken av vold, tvang og undertrykking så utbredt at folk rundt har sluttet å reagere på det. Rett og slett fordi de ser på det som normalt. Når vi slutter å reagere på et urettferdig system, blir vi en del av det. Og da står vi i fare for å i neste omgang være de som forsvarer de samme verdiene, tradisjonene og holdningene for kommende generasjoner.
Når vi som lever i innvandrermiljøer blir konfrontert av representanter fra storsamfunnet på temaer som dette, reagerer vi med å kritisere tilbake. Delvis kan dette skyldes at vi opplever ikke å bli sett, men å bli sett ned på. Men delvis kan dette også skyldes at kritikk av andre er det beste selvforsvar. Da bruker vi alle våre krefter på å forandre den andre så vi slipper å forandre på oss selv. For da lar vi den vanskeligste ballen ligge død en stund til så vi kan leve akkurat som før. Slik blir det verken verre eller bedre enn før, men det kjennes i hvert fall trygt. Og vi kan utsette den truende endringen til morgendagen.
Trenger bekreftelser
Og kanskje er ikke dette så rart. Vi mennesker er ekstremt sosiale av natur. For at vi skal ha det godt, er vi helt avhengige av å føle oss sett, forstått, bekreftet og elsket som vi er. Og det er vel nettopp det som gjør det så vanskelig for oss å være den første til å si ifra hvis vi føler at noe går galt. Det er tryggere å vente på at andre skal tenke og reagere for oss. At andre skal gjøre det lettere å leve for oss. Men da ender det dessverre også med at den andre lever for oss. Mens vi selv står på sidelinjen og ser alt skje uten å se hvordan vi selv kan bidra i utviklingen som vil føre til den sunne og nødvendige endring. I mellomtiden vokser generasjoner på generasjoner med de samme livsforutsetninger. De samme onde sirkler. Vi ser det, men klarer ikke å reagere sterkt nok på det for at endring kan finne sted.
Heldigvis er det nå slik at langt flere personer med ikke-vestlig tar høyere utdanning. Gjennom utdanningen får vi kunnskap som gir våre erfaringer ny mening og hjelper oss med å se nye sammenhenger. Slik sett er kunnskap den medisinen som varer lengst. Men med kunnskap følger ansvar. Ansvar for å spre kunnskap, ansvar for å påvirke andre. Ansvar for å si ifra når noe går galt. For å få bukt med volden, tvangen og kvinneundertrykkelsen, må vi erkjenne at integreringen er vårt felles ansvar, og ikke et ansvar som hviler på innvandrerbefolkningen eller på storsamfunnet alene.
Hever stemmen
Hvis vi ønsker å bygge vår egen og våre barns fremtid i dette landet, må vi ta vår del av ansvaret. Dette innebærer å gi avkall på tradisjoner som ikke lenger gir mening, legge ned forsvaret og gi rom for dialog. Her bør prinsipper om lojalitet til gruppen vike for prinsipper om lojalitet til fellesskapets verdier, spesielt når de går på bekostning av det som er godt og sunt for våre barn. Kodekser knyttet til ære bør ikke være det som styrker og samler oss mot storsamfunnet.
Og vi må ikke undervurdere enkeltindividets makt. Alle endringer i historien har startet med at en person har stått frem med sine meninger. Og endring hadde ikke vært mulig om ikke andre rundt hadde vært enig i det den ene hadde sagt. De modigste og de vi ser opp til er de som tør å bryte stillheten og si det andre tenker på men ikke snakker om. Slik lettes ofte trykket for flere, og onde sirkler kan erstattes med gode.
Om vi velger å tolerere det og bukke under for det, vil våre barn være de neste ofrene for den samme ukulturen. Problemene forsvinner jo ikke av at vi lukker øynene for dem. Vi blir fremdeles formet av dem, men slutter bare å reagere på dem. Derfor er det så viktig bryte tausheten og dele det vi ser og føler. Når vi lar redselen for å bli utstøtt av våre egne være det styrende element ved våre veivalg, omgjør vi oss selv til passive tilskuere i våre egne liv. Hvis vi virkelig ønsker endring, må vi altså starte med å innrømme det urettmessige for oss selv. For det er nemlig den vanskeligste biten.
Resten går av seg selv.
