Norge kan lære av nye nordmenn med terrorerfaringer

– Usikkerheten biter seg fast

0Shares

Trusler og frykt blir til slutt noe hverdagslig når man vokser opp i krig. Som han selv sier:

– Til slutt merker man ikke så mye til terroren, bombene, kidnappingene eller drapene, det er heller usikkerheten som biter seg fast.

Flukten
– Vi var nødt til å flykte fra Irak fordi vi ble truet, vi var aldri trygge. De truet oss fordi de trodde faren min jobbet for amerikanerne. Mange ganger fikk vi brev lagt i poser på døren, med beskjeder om at neste gang er det vår tur. Da vi fikk et brev med en kule inni, måtte vi til slutt bare pakke sammen og dra, sier han.

Terror: Brukes for å spre frykt. Nå må Norge tenke gjennom hvordan landet skal kjempe mot frykter, mener Fahad Alsaad, som selv har vokst opp med terror som en del av hverdagen.
Foto : Janet Ohemeng

Da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, kjente jeg et stikk i hjertet som førte meg tilbake til Irak.

De mistet hus, bil og alt de eide. Men, det har liten verdi når det er liv som står på spill.

– Gjenstander betyr så lite når man lever i usikkerhet og mangler livsnødvendige ting. Vi hadde ikke rent vann. Ingen elektrisitet. Vi sov på taket noen ganger for å slippe den uutholdelige varmen. Selv om man visste at det gikk bilbomber i luften i nabolaget, var det den delen som var verst, sier han.

Ikke frykte
Fahad Alsaad mener det viktigste for Norge nå er å motsette seg den frykten Anders Behring Breivik har ønsket å spre blant det norske folk. Han mener den innsatsen folket og regjeringen har gjort, er beundringsverdig.

Tid for forandring: Sevda Clark mener det er tid for å omfavne hverandre.
Foto : UIO/JUS

– Ingen vil glemme det som har skjedd. Nå er det viktig at man ser på hva som er grunnen til at dette har skjedd, eller kunne skje. Spesielt fordi det er gjort av en intelligent mann som visste hva han gjorde. Vi må se på den aggresjonen og lære noe av det. Sette oss sammen og diskutere, istedenfor å synse eller skylde på hverandre, sier han.

Krigene
Etter krigen i Irak offisielt tok slutt i 2004, og makten ble overlevert til irakiske myndigheter, har det fortsatt vært mye uroligheter i landet. I Basra har urolighetene spesielt vært mellom sjiamuslimene, som er dominerende i området, og militsgrupper som kjemper om ressursene i provinsen.

Året er 2007. Alsaad og familien er omgitt av krig og usikkerhet. Det foregår kamper mellom ulike sjiafraksjoner og militsgrupper i landet. Folk blir truet, drept, kidnappet og lyden av bilbomber skremmer ikke lenger.

– Vi hørte bomber hver dag. Noen ganger rammet det folk vi kjente. En gang ble en gruppe britiske styrker angrepet rett foran skolen til broren min. Jeg husker at jeg løp barfotet til stedet, uten noen tanker i hodet. Det viktigste var å komme dit så fort som mulig, beskriver han.

Alsaad forklarer at det er vanskelig å si noe om følelser i slike situasjoner. Man kjenner noe, men den følelsen kan ikke beskrives. Men, han snakker mye om usikkerhet. Om det å vite at neste gang, så var det kanskje en selv eller en av ens egne som ble rammet.

Og til slutt var altså situasjonen blitt så uholdbar, og truslene mot familien så alvorlige, at de ikke hadde noe valg. De måtte flykte. Veien deres førte over Egypt til Norge, og her fikk familien asyl.

Oslo 22. juli. 2011
Noen år senere befinner han seg på Holbergs plass i nærheten av Oslo sentrum sammen med kjæresten. Plutselig hører de at det smeller. Ingen reaksjon. Det var noe gjenkjennelig med den lyden, men det kunne umulig være, tenkte han.

– Det gikk ikke opp for meg at det var noe så alvorlig som hadde skjedd før jeg hørte politibiler og ambulanser. Da kjente jeg et stikk i hjertet som førte meg tilbake til Irak. Jeg ble så trist, fordi jeg følte at vi alle var så trygge her. Det føltes som et svik, fordi det ikke skal skje sånt her. Her er det fredelig, sier han.

Blanke minutter

Tjuetreåringen forteller at han i minuttene etter å ha kommet seg, følte en trang til å dra til åstedet.

– Jeg ville dra dit for å hjelpe til. Vi er vant til det, å løpe ut og hjelpe når det smeller. Vi hjelper hverandre. Men så tenkte jeg at hvis det var islamister, så kunne folk reagere med å true oss. Og det forstår jeg jo, fordi folk blir redde, sier han. 

Derfor bestemte han seg for å at han måtte komme seg vekk. Venner og familie begynte å ringe. Han hørte bekymringen i morens stemme, men forsikret henne om at alt var bra. I de tre timene på bussen på vei til moren og resten av familien, kunne han ikke tenke på annet enn å ta det innover seg at terroren også var kommet til Norge. Det virkelige sjokket kom da han hørte om Utøya og innså hvem som sto bak.

– Det her er kanskje litt dumt å si, men jeg var lettet, og det kommer av at min status som flyktning, min trygghet her i Norge – sikkert hadde forandret seg kraftig om dette var et angrep gjort i Islams navn. Og tro meg, ingen av oss som har lest Koranen, har noe til overs for terrorister, sier han.

– Vi må lære av islamfrykten
Flere muslimer har stått frem og fortalt om sinte reaksjoner fra nordmenn i tidsrommet før man visste hvem som sto bak angrepene. Sevda Clark, forsker ved Norsk Senter for Menneskerettigheter ved Universitet i Oslo, mener man har mye å lære av dette.

– Ingen samfunn er immune mot uvitenhet. Til tross for at det er frihet, gode verdier og økonomisk stabilitet i Norge, er man fortsatt sårbare. Det minner oss om at vi må forstå hverandre bedre, også utenom politikken, sier hun.  

Forskeren viser til hvordan man ved å hele tiden fokusere på en gruppe kan føre til misoppfatninger som igjen tar fokuset et annet sted.

– Det er viktig å beskytte folk og deres hjem, men like fullt må man også være påpasselig med å danne stereotyper slik at noen føler seg fremmedgjort. Det trengs bare én person å motbevise en stereotype, og tragedien 22. juli viser oss nettopp dette, sier Clark.