Foto: Frank Michaelsen
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
Det var en sensommerkveld i 1989. Skyene og regnskyllene som hadde preget Oslo de siste dagene, var i ferd med å gi seg, og kvikksølvet i gradestokken stoppet på 19-tallet. Nawas Mohammed skulle feire sin 28-årsdag sammen med sine nærmeste venner. Med seg hadde han sin ti år yngre bror Elyas. Mat og drikke kom på bordet. Vennegjengen mimret over tidligere festlige lag, og delte fremtidsdrømmer og planer. Livet hadde såvidt startet for den unge kokkesjefen fra Vålerenga.
– Da vi var på vei ut, støtte vi på en gjeng med tre nordmenn og en polakk. De dultet bort i oss. Vi prøvde å vise dem at vi ikke var ute etter bråk, men de ville ikke gi seg. Da den ene av dem trakk en kniv, skjønte jeg at vi var i fare.
Slik beskriver Elyas Mohammed det skjebnesvangre møtet med den voldelige Jacek Stocki, som knivstakk og drepte Nawas og kompisen Ali Shah Gulzanfar natt til 29. juli 1989.
Når massemedia portretter ungdomsgjenger som skumle og hensynsløse, gjør dette noe med identiteten deres.
– Vold er ikke vår stil. Stikk herifra, skrek storebroen til Elyas mens han tok imot de dødelige knivstikkene fra Stocki i Universitetsgata i Oslo sentrum.
Høster priser
Nå, over 22 år senere, forteller miljøarbeideren at det var disse ordene som ble vendepunktet i livet hans.
– Det var da jeg bestemte meg for at jeg ville vie mitt liv til å bekjempe vold og rasisme, sier han lavmælt over bordet.
Vi møter Elyas på Mortensrudsenteret i hjertet av det flerkulturelle Oslo, og snakker med en av de fremste forkjemperne for ungdom i Norge. Elyas Mohammed har i en årrekke figurert i mediene og talt ungdommens sak. Mannen som i sin tid startet opp ungdomskultursenteret X-ray er mye er på reisefot for å holde foredrag og inspirere ungdom til en positiv livsstil. I løpet av sin lange yrkeskarriere har han også vært initiativtaker til utallige prosjekter rettet mot ungdom og vunnet en rekke gjeve priser. Et av høydepunktene var da Norges Røde Kors ga ham Torstein Dales minnepris (Dale var president i Norges Røde Kors fra 1966 til 1975, red. anm.) for noen år siden. Antivoldforkjemperen har vært med på det meste når det gjelder ungdomsarbeid.
– Men det er jo ikke for å få priser at jeg gjør dette. For meg er gleden av å hjelp ungdom større enn alt annet, smiler 41-åringen, mens han tar en slurk av latten.
Det er travelt på senteret denne kvelden, folk er travelt opptatt med innkjøp til helga. Likevel tar flere seg tid til å hilse på miljøarbeideren som sitter overfor oss. Felles for dem er deres unge alder og flerkulturelle bakgrunn. Elyas sier han kjenner seg igjen i mange av dem.
– Det er viktig å vise ungdom at de blir sett og hørt. Ofte er det nok med et smil og en hei. Den oppmerksomheten betyr utrolig mye, sier han.
Spenning i sentrum
Fram til tenårene var Elyas en helt vanlig gutt fra Vålerenga. Han hadde norske venner, var interessert i sport og beveget seg sjeldent utenfor nabolaget. Så kom puberteten. Byens pulserende liv virket plutselig så mye mer spennende enn den søvnige bydelen.
– Vi var en gjeng på rundt 15-20 pakistanere, av og til flere. Du fant oss overalt på Karl Johan. Fra Oslo S til Nasjonalteateret. En av hovedbasene våre var Spikersuppa, hvor vi blant annet hadde tagget en av statuene med påskriften «Tilhører Young Guns», ler han. – Du kan godt si at vi eide sentrum, fortsetter han.
Antivoldforkjemperen og miljøarbeideren smiler når han forteller om tiden med vennegjengen. De var respektert på grunn av sitt tøffe image, men også godt likt fordi de ikke var redde for å skille seg ut. Ofte gikk de hånd i hånd for å sjokkere homofobe nordmenn og innvandrere. Klesstilen, med shorts, blazer på bar overkropp og brystet prydet med halskjede ble Young Guns’ varemerke. Det var intense vennskap, nære bånd og lojalitet innad i gruppen.
Voldsspiral
Slutten av 80-tallet var en tid hvor spenning og uskyldig moro regjerte, men årene fremover skulle gi gjengen tøffe utfordringer de aldri kunne forutsett.
– Etterhvert som gjengen vokste, begynte vi å miste kontrollen. Gjengslagsmål ble en del av hverdagen. Ofte på grunn av bagateller og småting. Volden ble hyppigere og råere, forteller han.
Det hele kulminerte en sen novemberdag i 1988 hvor en ung pakistaner i 20-årene ble stukket ned og drept på Romsås i Oslo.
– Det var ikke meningen å drepe ham. Han skulle bare skremmes, forteller Elyas Mohammed, som ikke selv var tilstede da tragedien inntraff.
Totalt ble 13 personer dømt i rettssaken som fulgte. To ble dømt for drap og fikk henholdsvis fire år og elleve år og seks måneder. Ifølge Elyas ble medienes oppmerksomhet rundt saken en like stor påkjenning som selve straffen.
– Når massemedia portretterer ungdomsgjenger som skumle og hensynsløse, gjør dette noe med identiteten deres. De begynner å tro de på bildet media tegner av dem. Når man slipper ut av fengselet, merker man at dører åpnes. Flere vil ha deg med på kriminalitet fordi du er blitt fremstilt som både «skummel» og «farlig», og du vil selv leve opp til de samme beskrivelsene, forklarer Elyas engasjert.
Etterhvert ble flere av vennene involvert i stadig tyngre og hardere miljøer.
Gjengmentalitet i Norge
Ungdom på jakt etter spenning og med behov for respekt tiltrekkes av gjengmentaliteten, forklarer han.
– Å være gjengmedlem anses for å være noe kult og hipt. Det begynner som nokså uskyldig tidsfordriv, men utvikler ofte seg til noe tøft og statusgivende. Rappere og actionhelter blir forbilder.
Gjengmedlemmene lever etter hvert i sin egen fantasiverden.
– Men virkeligheten i Norge er langt ifra andre land. Vi gikk med våpen for skape oss et røft ytre, for å virke kule og å skaffe damer. I harde gjengmiljøer i utlandet knivstikker de for å få mat i magen og dreper for å overleve selv.
Vil leve opp til brorens ord
I rollen som ungdomsarbeider har han sett hvordan konfliktene i de norsk-pakistanske gjengmiljøet utviklet seg gjennom 90-tallet og 2000-årene. Elyas selv valgte en annen vei enn mange av sine tidligere nære venner.
– Broren min pleide å si: «De vennene du har, må du ta vare på. Vær ærlig med dem og få dem på rett kjøl hvis de er på vei ut på skråplanet. Det er det som kjennetegner en ekte venn».
Det er nettopp disse ordene Elyas prøver å leve opp til når han jobber med ungdom.
– Mye av den livsfilosofien min har jeg fra broren min. Jeg ville nok vært ungdomsarbeider hvis han ikke hadde gått bort, men jeg ville neppe ha vært så lidenskapelig opptatt av jobben som jeg er i dag.
Elyas Mohammed (41)
Foredragsholder for ungdom, antivoldsforkjemper og miljøarbeider.
Var sentral i oppstarten av kulturhuset for ungdom X-ray og har vunnet en rekke priser for sitt arbeid med ungdom.
Er ofte sitert i mediene om ungdoms-kriminalitet og har vært med i filmprosjekter som Izzat (2005) og TV-serien Fox Grønland (2001), begge med blikk på Oslos kriminelle underverden.
Ble leder for antivoldorganisasjonen Non-Fighting Generation (NGF) og har vært utekontakt for bydel Grunerløkka/Sofienberg i Oslo.
Siste kulturopplevelse: Filmen “Kongen av Bastøy”
Tre personer levende eller døde ville jeg invitert på middag: Ghandi, Mandela og Thorvald Stoltenberg, og dem ville jeg servert pakistansk mat.
