Bruker 130 millioner mot tvang

I 2007 satte Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) tvangsekteskap høyt på dagsordenen. Satsingen er en del av likestillings- og inkluderingspolitikken. Planen er å bruke 130 millioner kroner på arbeidet i løpet av ni år. Arbeidet kostet i perioden fra 2008 til 2012 70 millioner kroner.

40 videreførte og nye tiltak ble opprettet av BLD og sju andre departementer i startfasen. Samarbeidet, med BLD i spissen, resulterte i Handlingsplan mot tvangsekteskap 2008-2011. Regjeringen bevilget 70 millioner kroner til gjennomføring av tiltakene i planen.

Handlingsplan ble videreført til året etter og skulle kun gjelde for 2012. Denne inkluderte forebygging av kjønnslemlestelse. Den økonomiske rammen for den første handlingsplanen skulle dekke gjennomføring av tiltaktsendringene for 2012.

Ekstrem kontroll må fanges opp tidlig. Det er veldig viktig for å lykkes.

Siden kom en ny handlingsplan for perioden 2013-2016, som inkluderte bekjempelse av kjønnslemlestelse og alvorlig begrensning av unges frihet. Den inneholder 41 tiltak og har en økonomisk ramme på 60 millioner kroner.

Må fanges opp tidlig
Ifølge straffelovens paragraf 222 er det forbudt å tvinge noen til å inngå ekteskap. Solveig Horne, statsråd i BLD, understreker overfor Utrop viktigheten av å spre kunnskap om at tvangsekteskap er en straffbar handling.

– Unge mennesker skal ha rett til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv. Jeg vil arbeide iherdig for å bekjempe tvangsekteskap. Dette handler om retten til å ta frie og selvstendige valg, sier BLD-ministeren.

I den nye handlingsplanen er det bestemt at man skal begynne bekjempelsen så tidlig som mulig.

– Ekstrem kontroll må fanges opp tidlig. Det er veldig viktig for å lykkes, sier statsråden.

IMDi har derfor utplassert minoritetsrådgivere på 27 ungdoms- og videregående skoler i åtte fylker. Det er først i år at det finnes rådgivere også på ungdomsskoler. De aktuelle skolene har høy andel elever med minoritetsbakgrunn. Horne forklarer at det er rådgivernes jobb å snakke med de unge og med deres familier om vanskelige tema.

Flest i fjor
Siden 2008 har de tre instansene som jobber på feltet, minoritetsrådgivere, integreringsrådgivere og kompetanseteamet, registrert totalt 3879 saker som angår ett eller flere av problemområdene. IMDIs statistikk tyder på en topp ble nådd i 2012. I år er noe færre saker registrert. IMDi mener årsaken kan være at det har vært færre minoritetsrådgivere på skolene grunnet sykdomsfravær og permisjon.

80 prosent av tilfellene angår jenter. I sakene minoritets- og integreringsrådgiverne har registrert, er en overvekt mindreårige, mens kompetanseteamet har flere over 18 år blant sine saker.

Tverrfaglig team
Kompetanseteamet avdekket 45 prosent av alle sakene. I dette tverrfaglige teamet sitter representanter fra Politidirektoratet (POD), Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Utlendingsdirektoratet (UDI), Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV), Helsedirektoratet og IMDi. IMDi er koordinator for teamet. Horne forteller at deres arbeid er å veilede førstelinjetjenesten om hvordan de kan håndtere enkeltsaker.

Ofrene ber ikke om hjelp
Minoritetsrådgivernes avdekket 41 prosent av sakene, mens Integreringsrådgiverne sto for 14 prosent. Sistnevnte er stasjonert i utlandet og arbeider mot tvangsekteskap i land der problemet er mest utbredt. De fire fungerende rådgiverne holder til i ambassadene i Jordan, Kenya, Pakistan og Tyrkia.

Merete Munch er en av fire spesialutsendinger fra IMDI. Hun jobber i ambassaden i Amman. I en kronikk publisert i Aftenposten forteller hun at de bistår norske borgere som utsettes for overgrep i utlandet og gir råd til hjelpeinstanser i Norge.

I kronikken deler hun sin erfaringer fra møter med noen av de unge tvangs-utsatte jentene:

– Noen av de unge norske kvinnene som henvender seg til ambassaden ber ikke om hjelp. De ble tatt ut av skolen i Norge før de begynte på ungdomsskolen – etterlatt hos slektninger og giftet bort som 12-13-åringer i opprinnelseslandet. Når de noen år senere som 17-18-åringer henvender seg til ambassaden, viser det seg at de ble giftet bort som barn. Det de ber om hjelp til er ikke å komme ut av et tvangsekteskap, men om å få norsk pass til egne barn født i utlandet.

Det viser seg at mange av dem ikke har bevissthet eller kunnskap om at det er begått overgrep mot dem. Munch skriver at hun ikke syns det er så rart med tanke på at jentene ble tatt ut av skolen før de kom i puberteten.

Tvang er norm
– I land der IMDIs medarbeidere holder til, og i nabolandene, er arrangert ekteskap vanlig praksis, forklarer professor og islamekspert Knut S. Vikør.

Han er ansatt ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap på Universitetet i Bergen (UiB). Om man kan snakke om arrangert ekteskap eller tvangsekteskap, avhenger av hvorvidt foreldrene og deres sønn eller datter kommer til enighet om valg av ektemake.

– På landsbygda forekommer arrangert ekteskap oftere enn tvangsekteskap. Forklaringen er at i disse samfunnene er slik praksis mer vanlig enn ellers i landet.

Det blir tvangsekteskap når barna gjør motstand. Professoren mener at motstanden er vanligere i moderne samfunn. Det kommer av at man i moderne samfunn har tilgang til kunnskap om egne rettigheter, forklarer han.

FAKTA:
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har siden 2008 utarbeidet tre handlingsplaner mot tvang, kjønnlemlestelse og ekstrem kontroll. Tilsammen har regjeringen satt av 130 millioner kroner til arbeidet i perioden 2008-2016. Pengene brukes på fire tiltak, som er IMDis ansvar:

• 30 minoritetsrådgivere på 27 ulike ungdoms- og videregående skoler
   
• Fire  interegringsrådgivere i ved ambassadene i Amman i Jordan, Ankara i Tyrkia, Islamabad i Pakistan og Naiobi i Kenya. 
   
• Midler til frivillige organisasjoner. 10 millioner kroner. I år fikk 31 organisasjoner støtte til 35 prosjekter.
   
• Kompetanseteamet, som består av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Politidirektoratet (POD), Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (Bufdir), Utlendingsdirektoratet (UDI), Helsedirektoratet (Hdir) og Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV). Opprettet i 2004, fast ordning fra 2007. I 2012 hadde teamet ni medlemmer.