![27573](https://i0.wp.com/img.utrop.no/wp-content/uploads/2015/04/27573.jpeg?resize=696%2C520&ssl=1)
- Lærer å bli leder - 31.07.2016
- På jobb da det smalt - 22.07.2016
- Et liv som uføretrygdet: kampen for tilværelsen - 29.02.2016
Det er helg, vårsola skinner og folk nyter kaffe og øl tett i tett på en fullpakket kafé. Typisk Günerløkka, lørdag formiddag. Jeg sitter med to venninner og prater livet og ingenting, ferieplaner til sommeren og lettere klær, og plutselig — før jeg vet ordet av det — er vi inne på tema bikinisesong. Én utbryter at hun har satt i gang det programmet og er klar for sommerkroppen 2015. — Hæ? utbryter jeg litt for høyt og merker at noen ser på meg. Det blåser jeg i, og spør veninnen min om hvordan i all verden en “sommerkropp” skal se ut. Det blir en lang diskusjon.
VG Helg hadde i utgaven jeg kjøpte, avsluttet serien “Kroppen min”, en protest mot kroppspress fra det norske folk. Mer mangfold og variasjon med naturlig kropp er mantraet, og folk viser villig frem sine ulike kroppsfasonger. De er lei av retusjering og uekte glansbildefremstilling av mennesker.
En rask titt på programledere på TV, modeller og artister i Latin-Amerika viser at idealet også der er lys hud og blondt hår.
Problematisk ordvalg
Det er befriende å se mennesker slik de skal se ut. Vi senker skuldrene når vi oppdager at vi ligner på folk flest. Samtidig tror jeg også at språk er makt. I artikkelen fra 28. mars står det at “å vise hud ikke lenger er forbeholdt de slanke og perfekte”. Førsteamanuensis ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo, Ingela Lundin Kvalem, sier også til VG at hun tror mange synes det er slitsomt å hele tiden utsettes for kravet om å være perfekt.
Jeg grøsser, streker opp spørsmålstegn og piler i avisen. Hva er dette fenomenet “perfekt” og hvorfor settes det opp mot “normal”?
Den ukritiske bruken av ordet “perfekt” lurer oss inn i en evig runddans med skjønnhetstyrannen som partner. Vi kan
Hudbleking og blondering
Mennesker vil alltid være opptatt av estetikk og mene kropp og utseende er viktig. Det er fordi vi er biologiske vesener som reagerer på fysiske tiltrekninger rundt oss. Vi reflekteres i andre, men hva skjer når bildet er endimensjonalt?
I store deler av verden dominerer den vestlige kulturen og kommer til uttrykk i mange former. Mens operasjoner av øyelokk er blitt en trend i Asia, bruker et alarmerende antall svarte amerikanere kjemikaler for å rette ut krøller og bleke huden. I Latin-Amerika og Midtøsten gir lange blonde lokker og diverse plastiske operasjoner status. I en ikke-hvit verden er altså “hvithet” idealet.
Vi er medskyldige
Så på den ene siden har vi et skjønnhetsproblem forbundet med kroppsstørrelse, mens på den andre siden, og et langt alvorligere problem vil jeg påstå, et skjønnhetsideal basert på 1/7 del av jordas befolkning (Nord-Amerika, Russland, Europa og Australia). Er det ikke på tide å snakke om hvem som skal få sitte med definisjonsmakten?
Dersom vi ønsker oss et samfunn uten skjønnhetstyranni, bør vi først ta et oppgjør med hva som betraktes som skjønnhet.