Hva opplever somaliske flyktninger på veien til Europa?

Å jage et bedre liv i Europa har blitt en drøm som mange unge i Somalia ønsker å realisere, og det er tusenvis av unge menn og kvinner som forlater sine familier hver dag. De tar en farlig reise gjennom Sahara-ørkenen til Libya eller Egypt og videre over Middelhavet til Italia. De tre siste årene har tusenvis av somaliere omkommet i Sahara-ørkenen eller druknet i Middelhavet. Ifølge Somalias regjering kan 200 eller flere somaliske flyktninger som prøvde å krysse Middelhavet 18. april 2016 ha druknet, da båten de var på kantret etter de forlot den egyptiske kysten, skriver Sunday Morning Herald. Til tross for at mange somaliske flyktninger har mistet livet i Middelhavet, står fortsatt flere tusen på nordafrikansk side og håper å ta den farlige sjøveien til Italia. 

Utrop treffer somaliske Maryan i Drammen, en kvinne rundt 25 år. Hun er flyktning og har bodd på mottak i Norge siden februar 2015. Hun ønsker ikke å få etternavnet sitt eller bilde av seg på trykk. Hun sier at de unge som er i Libya og håper å ta seg til Europa over Middelhavet, ikke har noe annet alternativ enn å ta den turen. Å reise tilbake til Somalia gjennom Sahara-ørkenen er enda farligere og dyrere enn å ta sjøveien til Europa. Dessuten er livet hardt i Libya. Derfor tar mange sjansen på en sjøreise.

En stor del av dem som risikerer livet i små båter som reiser over Middelhavet, finner imidlertid ikke det som de forventet i Europa. Noen av dem ender opp i gatene i Milano, Roma eller Torino eller andre store byer i Europa. Og andre tar veien videre nordover for å søke asyl i andre europeiske land som Tyskland, Sverige, Norge eller Finland.

Maryan er en av de unge kvinnene som har kommet til Europa ved å krysse Sahara-ørkenen og Middelhavet. Da hun kom til Italia, fikk hun beskjed om at hun kunne søke asyl, men fikk ikke husly eller annen hjelp. Derfor kom hun til Norge og søkte asyl. Men asylsøknaden hennes skal ikke behandles her i Norge siden hun hadde avgitt fingeravtrykk og ble registrert i Italia. Dublin-avtalen, et samarbeid mellom EU-landene, Island, Sveits, Liechtenstein og Norge sier at søknadene til asylsøkere som kommer inn i Dublin-landene, skal behandles av det første Dublin-landet de kommer til. Derfor skal Maryan sendes tilbake til Italia. Maryan sier at hennes drømmer om å få opphold i Norge døde med fingeravtrykket hun avga i Italia. Hun mener at å leve i Italia som flyktning er som å være hjemløs og bo på gata.

– Og dette er ikke noe jeg håpet å oppleve da jeg begynte min reise fra Mogadishu. Hadde jeg visst eller trodde at jeg skulle oppleve et slikt liv i Europa, ville jeg ikke forlatt familien min, sier hun.

Fra Somalia til Libya
Det er mange måter å komme i kontakt med smuglere på for somaliere. Reisen som brakte Maryan til Europa, begynte i Mogadishu.

Hun var på Bakaraha-markedet med moren sin da hun uventet traff en ung kvinne som hun kjente fra nabolaget sitt, men som hun ikke hadde sett på flere måneder. Den unge kvinnen som nettopp hadde kommet tilbake fra Etiopia, fortalte Maryan at hun planla en reise til Libya. Hun fortalt at det finnes smuglere som ikke krever penger før de kommer til Italia. Dette var en god nyhet for henne, så hun begynte å forberede seg til turen. Noen få uker senere reiste hun og venninnen til Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Der tok de kontakt med en mann som jobber for smuglerne i Libya. Mannen var fra Sudan, men bodde i Etiopia, sier Maryan.

– Vi var i Addis Abeba i tre uker, deretter reiste vi til Sudan.

Flyktningene og de som smugler dem, kan oppholde seg i transittland i lange perioder, ofte under ekstremt stressende og usikre forhold. Smuglerne rekrutterer agenter i lokalsamfunnene for å ta imot flyktningene og plassere dem i leiligheter. Sudan er et av de viktigste transittlandene for menneskesmuglerne i Libya. Smuglerne har flere hemmelige hus i byene Khartoum og Dungula, der flyktningene og migrantene holdes mens de venter på biler som skal kjøre dem videre til Libya.

– Da vi kom til Khartoum, ble vi plassert i et hus. Der traff jeg flere somaliske flyktninger, både menn og kvinner, som skulle til Libya. Vi bodde sammen med andre migranter, bl a fra Etiopia og Eritrea. Alle ønsket å komme seg til Libya og deretter ta seg til Europa via sjøveien. To uker etter vi kom til Khartoum, kom smuglerne en natt med flere biler. De satte oss umiddelbart inn i bilene og kjørte til grensen mellom Sudan og Libya. Så, etter å ha kjørt i flere timer, stoppet smuglerne bilen midt på veien. De fortalte oss at var i nærheten av grensen til Libya og at måtte krysse grensen til fots, sier Maryan.

Fordi de fleste somaliske flyktningene mangler gyldige papirer, havner de ofte i konflikt og voldelige konfrontasjoner med kriminelle gjenger og grensevakter når de krysser grenser mellom transittland, forklarer hun. Maryan og hennes gruppe ble stoppet av sudanske grensevakter.

– Vi forklarte at vi var fra Somalia, og flyktet fra krig. Vi ba dem om å la oss gå, men de nektet. Noen i gruppa forsøkte å rømme, men de ble skutt og drept av vaktene, sier Maryan.

De andre ble kjørt tilbake til grensebyen Dungula, og der ble de holdt i byens politistasjon. Det hun så denne natten, vil hun aldri glemme.

– De drepte unge mennesker og slo oss brutalt. Jeg forstår ikke hvorfor de gjorde dette mot oss, sier hun.

Etter Maryan og de andre migrantene ble løslatt av politiet to uker senere, ble de igjen kontaktet av smuglerne som ventet på dem i byen. Denne gangen lyktes de i å krysse grensen.

Fanget i Libya
– Da vi kom til Sahara-ørkenen, leverte smuglerne oss til en libysk milits som jobber for Magafe.

Magafe er et navn som somaliske flyktninger bruker på en smugler eller smuglerliga som har gjort det til en forretning å kidnappe fattige migranter på vei til Europa via Sahara-ørkenen og har fått en nærmest mytisk status blant mange flyktninger. Ingen vet sikkert om det dreier seg om én eller flere personer, eller hvem disse er.

– De kjørte oss videre til Libya. Da vi kom til Libya, holdt de oss fanget på en gård utenfor byen Kufra. De sa at ingen av får forlate huset før de betaler løsepenger. De begynte også å slå oss, sier Maryan.

– En av smuglerne kom hver dag med en mobiltelefon og beordret oss til å ringe familiene våre, og si at de måtte betale løsepenger, og det gjorde vi. De truet oss med at de skulle drepe dem som sine ikke fikk familien til å betale, og det gjorde de, sier Maryan.

– Fire unge menn og en kvinne ble alvorlig torturert hver dag. De hadde familier som ikke var i stand til å betale løsepenger. De fem ble tvunget til å arbeide for å betale ned gjelden sin, mens kvinnen ble voldtatt gjentatte ganger og seksuelt misbrukt av smuglerne.

– Hun var jo en snill dame. Hun fortjente ikke å bli voldtatt. Under reisen i ørkenen tok hun seg av oss. Hun pleide å holde seg våken for å passe på oss om natten. Hennes godhet og sjenerøsitet er fortsatt i mitt hjerte, sier Maryan. 

Etter at smuglerne fikk løsepengene som de krevde, tok de med seg dem som hadde betalt gjennom ørkenen til kysten og overleverte dem til andre menneskehandlere.

– De tvang oss til å betale en viss sum penger for å ta dem over Middelhavet til Italia.

Maryan var en av heldige som hadde en familie som kunne betale for henne. Hun ble flyttet fra Kufra til Zuwara, der hun ble overleverte til en smuglerne som skulle ta henne over Middlehavet.

Zuwara ligger nær grensen til Tunisia og er et sentralt utreisested for båtflyktningene som smuglerne i Libya sender over Middelhavet i retning Europa.

Turen til Italia
I de siste fem årene, etter at Libya ble destabilisert som følge av den vestlige intervensjonen, har menneskesmugling blitt en lukrativ virksomhet i Nord-Afrika. Menneskesmuglerne er så godt etablert i Nord-Afrika at de har gjort smugling til en industri. De sender folk fra mange afrikanske land, men hovedsakelig fra Somalia, Eritrea og Etiopia, til Europa. De siste tre årene har menneskesmuglere i Libya smuglet flere tusen unge somaliere til Italia og hundretusenvis flere som har forsøkt til å krysse Middelhavet har forsvunnet eller blitt funnet druknet. 

– De tok oss til en strand utenfor byen, hvor det var hundrevis av mennesker i en leir, alle ventet på å få komme seg på en båt, sier Maryan.

Hun forteller at de fleste var fra Øst-Afrika, men det var også noen hun mener var fra Syria, og Egypt og kanskje også Algerie. Mange var menn, men det var kvinner og familier med små barn også.

– Det er ingen faste priser; den avhenger av hvilket land du er fra og hvor desperat du er. Somaliere er de som betaler den høyeste prisen. Jeg betalte 4000 dollar (tilsvarte da ca 33.500 NOK). Etter smuglerne fikk pengene, tok de oss til et hus ved kysten, hvor det var flere hundre mennesker fra forskjlellige land som ventet på å ta sjøveien til Italia. To timer etter kom smuglerne og sa at båten var klar til å dra. De kjørte oss til stedet vi skulle seile fra. Da vi kom dit, så vi en gammel kommersiell fiskebåt – så gammel at den ikke kunne brukes. Vi ble satt i båten og fraktet over Middelhavet, sier Maryan.

– Da båten forlot kysten, bekymret vi oss for at motoren skulle bryte sammen, men vi innså snart at det største problemet var bølgene. Båten var ikke bygget for den reisen, og den ble hun snudd tilbake hver gang en stor bølge rammet. Videre visste kapteinen som førte båten ikke engang veien til Italia. Han hadde ikke engang vært kaptein før.

– Vi brukte ti dager på sjøen. Alle om bord var redde. Mange av oss følte oss syke. Inne i båten var det forferdelig – overbefolket og skittent, folk ble syke. Det var ikke vann, og ingen steder å gå på toalettet. Alt jeg kunne gjøre, var å si min siste bønn. Jeg følte at jeg var død allerede. Til slutt ble båten oppdaget og stoppet av den italienske kystvakten, som plukket oss opp og tok oss med til den italienske øya Lampedusa, sier Maryan.

Dagen etter at vi møtte henne, reiste hun til Italia for å søke asyl. Hvis hun får permanent oppholdstillatelse i Italia, vil hun komme tilbake til Skandinavia. I Italia får flyktningene verken et sted å bo eller nødvendig medisinsk assistanse. 

– Det er ikke et godt liv for flyktninger der. Mange blir boende på gata, sier hun.