Homo i townshippene

 

Spørsmålene kom fra faren min. Jeg var 18 og tok siste år på videregående. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle si. I stedet gikk jeg for å søke råd hos moren min. – Fortell ham sannheten om deg selv. Han er ikke den eneste som sliter med å forstå deg.Dette sa moren min. To dager senere sa jeg i fra. Gikk rett på sak om at jeg er homo. Jeg hadde ikke klart det uten hjelp fra kjæresten min. Det var han som ga meg mot nok til å komme ut av skapet hjemme. Jeg heter Sipho. Navnet mitt betyr gave, men jeg var en gave faren min takket nei til. Ærligheten min hjalp ikke noe særlig. Etter at jeg hadde sagt i fra, kastet far meg ut. De andre i familien var enige med ham. Bortsett fra moren min. Hun ville ikke at jeg skulle jages ut. – Jeg kan ikke leve sammen med en som går mot Guds bud, sa far.Jeg slo meg sammen med noen venner i samme situasjon. De holdt til omtrent tre kilometer fra mor og fars hus. Jeg fortalte dem alt som hadde skjedd. De støttet meg. Oppmuntret meg. – I det minste ventet de med å kaste deg ut til du ble 18, sa en av dem, – jeg ble sendt på dør for godt da jeg var 14. Ta det med ro. Det er slik det er å være homo i et township. Kjæresten min hadde jobb på den tiden, så han forsørget meg og støttet meg på alle måter. Det hjalp meg til å få et positivt syn på livet. Jeg kom ut overfor alle og enhver og fikk bedre selvfølelse på grunn av vennene mine. Folk i townshippet så ikke på oss med blide øyne. De hatet oss og ga uttrykk for det. De kalte oss for ”stabane” og ”murphy’s” og andre nedsettende uttrykk. Rett som det var hendte det at guttegjengene kom for å bake oss opp og greide det. – Vi skal banke dere til dere blir mannfolk, for det ble dere født som, var omkvedet.

Vi gikk til politiet, men de tok oss ikke alvorlig. Men en av dem sa: – Dere må være stolte av dere selv, av det dere er.Vi gikk videre til politisjefen. Han kunne ikke gjøre noe, fortalte han oss. Det vi trengte var å snakke med en prest som kunne be for oss og velsigne oss slik at vi ble kvitt ”sodomiens åk”! Det er ikke mange som liker homofile i vårt township, men noen synes det er ok.Året etter begynte jeg på skolen igjen, for å ta avsluttende eksamen på nytt. Kjæresten min hjalp meg. Han ble også kastet ut hjemmefra i sin tid, så han visste hva det var jeg gikk gjennom. – Hvorfor forelsker du deg i menn? skrek foreldrene hans til ham.Livet på skolen var ubehagelig. De fleste av elevene trodde homser var menn som voldtok unge gutter og unger, så jeg fikk ingen venner der blant de mannlige elevene.

Selv lærerne sladret om meg bak ryggen på meg. Men en av dem som mente han var mer opplyst enn andre sa til meg: – Ta det med ro, gutt. Det er bare en fase du går gjennom!Men det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg var nødt til å bli på skolen for uten utdanning kommer du deg ikke ut av fattigdommen i townshippene.

Dessuten gjorde jeg noe smart: Jeg bestemte meg for å bli med i en av de homofile menighetene i Johannesburg- området. Det måtte bli en homsekirke for de heterofile bare ber for oss. De mener djevelen har taket på oss og styrer handlingene våre. Det er ikke sant. Jeg tror at Gud elsker oss alle på samme likeverdige måten. Jeg bryr meg heller ikke om kjønnsroller. Jeg ba ikke om å bli homo, jeg er født sånn. De eneste jeg har følelser for er folk som meg sjøl. I de svarte townshippene lever vi etter tradisjonene våre. Det gjør jeg også. Jeg følger tradisjonene og er en like god afrikaner som noen av dem. Det beste som er skjedd er at svarte homser har begynt å organisere seg. Da ANC fikk makten, fikk vi også rettigheter og nå må politiet arrestere de som plager oss. Etter fem år innså faren min at han kanskje hadde tatt feil så han spurte om jeg ikke ville flytte hjem igjen. – Jeg er lei for det, gutt, sa han. – Jeg forsto ikke at du bare lever ut kjærligheten din.I dag jobber jeg som personaldirektør i et veletablert firma. Forholdet til både familie og venner er veldig bra.