Den massakrerte identitet

Indias nyere historie har ofte vært tema i Bollywood de senere årene. Etter Hey Ram, Gadar, Bhagat Singh og andre filmer som satte fokus på frihetskampen og delingen av landet inn i India og Pakistan i 1947, kommer en film om 1984.
Bollywodd Masala
Latest posts by Bollywodd Masala (see all)

Drapet på Indira Gandhi ble fulgt av opptøyer hvor flere tusen sikher ble myrdet i Nord-India. Kaya Dharan eller Chrysalis er en film laget 20 år senere av fjernsynsjournalisten Sashi Kumar, som leder Asian College of Journalism i Chennai.

Hovedpersonen i filmen, Preet, er en ung sikh mann som føler seg kvalt av minnene fra barndommen, da han så sin bror og far bli drept av en mobb. Han husker hvordan han og moren løp unna, og kom seg over den høye muren til nonneklosteret i Meerut. Han forstår ikke hvorfor nonnene forandret hans identitet. Han husker hvordan han kom seg ut av klosteret i en likkiste. Dette skjedde i 1984, da han fremdeles var barn.

I 2002 er han 24 år og journalist og prøver å bli klok på Godhra-massakaren i Gujarat og opptøyene som kom etterpå, der delstatsregjeringen støttet angrep på muslimer.

Preet reiser fra Delhi til Meerut for å skrive en sak om konversjon, og snakker med abbedissen søster Agatha, som tok seg av ham og hans mor for 18 år siden. Dette er en reise som befrir ham fra minnene, hjelper ham å takle sin redsel. Preets befrielse og hans omvendelse til sin opprinnelig religiøse identitet er kjernen i Sashi Kumars første forsøk som regissør i hindi filmen Kaya Dharan.

Når et stort tre faller rister jorden, sa Rajiv Gandhi om opptøyene etter drapet på hans mor. Kaya Dharan er basert på en novelle skrevet av N. S. Madhavan i malayalam som heter Når store trær faller.

Som et moderne menneske er det naturlig for meg å ta opp dette med når man holder på å miste sin identitet, sier han, hvordan man med nød og neppe klarer å fange det igjen. Dette er en prosess som når en sommerfugl kommer ut av en puppe.

Det er å bli født på ny, en oppstandelse, men også en oppfordring til at man ikke skal være pessimist, å si at du kan hevde din identitet på nytt og gå videre.

I 1984 gikk angivelig kongressparti- aktivister løs på sikhene og mer enn 3 500 sikher mistet livet. Film etter film lages om frihetskampen og delingen av landet, men ingen regissør har våget å ta opp det som skjedde de gruoppvekkende dagene i november. Hvorfor tør ikke filmskapere røre dette temaet? Kumar vet ikke.
– Vi har hatt filmer om alt annet, men opptøyene i 1984 har av en eller annen grunn ikke blitt fremstilt i filmer, sier han. Det har etterlatt arr i sikhenes identitet. Det er godt å se at det ikke er noen hevnfølelse hos de fleste sikher. Det er mer en følelse av å ha blitt påført ubegripelig smerte. Jeg har prøvd å fange denne fornemmelsen av smerte i filmen.

Denne filmen er politisk uavhengig, ikke pro Congress eller BJP i det hele tatt, ikke en gang marxistisk. Jeg føler at marxister i Kerala er like skyldige i det som skjer med stammene i Wayanad som de andre – jeg prøver å se på disse spørsmål fra en kunstners synsvinkel. Dette er en film om identiteter, om ens egenart i et samfunn med flere folkegrupper. Særlig om dilemma du står overfor når du tilhører en minoritet. For de fleste hinduer er dette noe de ikke er bevisst over.

Preets letting etter sin identitet får fart når han barberer seg en morgen og bestemmer seg for å la skjegget vokse. I Meerut lærer han fra søster Agatha om det som skjedde I 1984. Abbedissen forklarer at hun kunne bare hjelpe ham og moren hans komme seg unna folkemassen ved å ødelegge hans sikh identitet. Nonnene tvang ham til å klippe det lange håret hans og gjemte ham i en likkiste for å smugle ham ut av klosteret.

18 år senere tar søster Agatha på håret hans og sier hun håper han ikke er sint mer når hun berører hodet hans.

Seema Biswas, som spilte Phoolan Devi i Bandit Queen, er abbedissen. Angad Bedi, sønn av cricket-legenden Bishan Singh Bedi, spiller Preet, mens Neelambari Bhattacharya, oldebarn av Indias første kommunistiske delstatsminister spiller den unge Preet.