Halvparten av Kongos befolkning HIV-smittet om 10 år

Den Demokratiske Republikk Kongo, ofte kalt Afrikas Hjerte, har mistet over 3,5 millioner av sine innbyggere i borgerkrigen (også referert til som Den Afrikanske Verdenskrigen). Nå står landet overfor det som har kommet for å drepe de overlevende – en massiv HIV/AIDS spredning.

Den britiske avisa The Independent skrev den 27. oktober i fjor at mer enn 40 000 kongolesiske jenter har blitt voldtatt siden borgerkrigen startert i 1998. Noen mener å ha bevis for at mange FN-soldater også begikk grove seksuelle overgrep mot de menneskene de skulle beskytte.

I dag er det anslått at mer enn 20 prosent av befolkningen i det østlige Kongo, hvor de fleste av kampene og konfliktene har pågått, har blitt smittet av HIV. Helseorganisasjoner har sendt ut varsler om at nærmere halvparten av befolkningen kan være smittet av viruset innen ti år. Det vil eventuelt være den høyeste andelen av et enkelt land i hele verden.

Et annet stort problem, ved siden av de pågående massakrene i landet, er den metale og fysiske helsetilstanden til Kongos kvinner. Den østlige delen av landet, hvor de fleste voldtektene har skjedd og fortsatt skjer, har bare to små sykehus til å behandle de titusenvis av voldtatte og skadde kvinner og menn.

Ofte har kvinnene blitt forlatt av sine ektemenn etter voldtektene, og de unge guttene som er voldtatt er det relativt lite informasjon om. I mange tilfeller har kvinnene allerede mistet flere barn og slektninger i massedrapene, så blitt voldtatt, deretter forlatt, og til slutt blitt dødssyke av AIDS.

Helseorganisasjoner har lenge desperat etterlyst mer helsepersonell innen alle områder, og særlig er det en prekær mangel på psykisk helsepersonell. Men så lenge en infrastruktur ikke gir muligheter for et hjelpearbeid, så er det lite organisasjonene kan få gjort. I noen tilfeller har støtten til hjelpearbeid i Kongo blitt trukket tilbake på grunn av manglende kommunikasjon, transportproblemer og dermed hjelp til for få mennesker i forhold til det totale kostnadene. Sikkerhetsnivået er også så dårlig at direkte angrep på humanitære operasjoner har forekommet flere ganger.
Ifølge Amnesty International har de stridende partene en klar ambisjon om å tappe mineraler og likvide midler ut av Kongo for å finansiere styrkene sine, og dette er grunn nok til å fortsette det verste blodbadet siden andre verdenskrig. På Amnestys nettside opplyses det om at det østlige Kongo har måtte betale et utenkelig pris for ufattelig grådighet: Av alle ofrene de siste årene, kom 70 prosent av de døde, og 90 prosent av de interne flyktningene fra den østlige delen av landet. 3,4 millioner mennesker var internt fordrevne i Kongo, i mange tilfeller helt utenfor nødhjelpens rekkevidde.

Den Demokratiske Republikk Kongo har gjentatte ganger blitt lammet av massakre, stammekriger og opprørskamper som har trukket inn nabostatene Burundi, Rwanda og Uganda. Men hvor startet det hele? Som tidligere belgisk koloni, var dette maksimalt rike landet på naturressurser bosatt av «negritoer» (eller pygmeer), men de ble senere jaget opp i fjellområdene da Bantu- og Niloticstammene invaderte landområdene deres.

På Berlinkonferansen i 1885, var det Kong Leopold II av Belgia som fikk Kongo som sin personlige eiendom. Dette kunne han takke den amerikanske korrespondenten og oppdageren Henry M. Stanley for, som nærmest sikret Leopold områdene. Den Belgiske kongen akkumulerte en enorm formue gjennom sitt slaveimperium av ibenholt og gummi. Kong Leopold sørget for at ti millioner mennesker antas døde av sult, arbeidsslitasje og henrettelser under hans fantastiske regime. På linje med nazistene etter andre verdenskrig, har belgiere og sympatisører av kololiene, nektet for at Kong Leopold noen sinne gjorde annet enn gode ting for Kongo. Hva som skjedde med de ti millioner “apene”, klarer de ikke å forklare.
Men alt har sin grense. Det internasjonale samfunnet kunne ikke lenger tolerere Leopolds brutale utnytting av Kongo, og den belgiske regjering tok over administrasjonen av landet. Kolonidriften fortsatte fram til 30. juni 1960, da frigjøringsaktivister endelig greide å få slutt på Belgias kontroll over Kongo. Patrice Lumumba, en venstreorientert politiker for Kongolesisk Nasjonale Bevegelse ble landets første statsminister. Problemene hadde så vidt startet.

Etter regjeringens selvstendighet var et faktum, tok det nesten fire år med intens borgerkrig før Kongo oppnådde en slags form for politisk stabilitet. Den 17. januar 1961, bare seks måneder etter sin innsettelse, ble statsminister Lumumba myrdet av en belgier etter Kongos Statsoverhode, Joseph Kasavubu (ABAKO partiet), overleverte han til ledere for store minedistrikter. Amerikansk og belgisk medvirkning til drapet er dokumentert.

Dette var første gang i Kongo at USA, sammen med forretningspartner Belgia, drepte en demokratisk valgt afrikansk leder for å sikre sine interesser i minedriften. Som de fleste vet, skulle det langt fra bli siste gang verden fikk oppleve dette. To år senere, i 1963, involverte USA og Belgia seg igjen for å rydde unna politisk motstand i det såkalte demokratiske Kongo. Et område nord-øst i landet som USA mente var støttet av kommunister, ble knust iløpet av meget kort tid. Fienden var igjen beseiret. I mellomtiden fløt mineraler og annet inn i lommene på amerikanske, belgiske, britiske og andre lands selskaper.

I 1965 ble verden presentert for mannen som vil husket som kanskje den mest korrupte leder i nyere historie. General Joseph-Desiré Mobutu var leder for all militær aktivitet i landet. Han hadde sine egne visjoner for Kongo, og grep all makt da en intern konflikt nok en gang dukket opp mellom statsministeren og statsoverhodet. Ved å dytte begge partene langt ut i grøfta, greide den nye presidenten å nasjonalisere Mineunionen, det belgiske kobberselskapet som hadde hatt stor makt siden kolonitiden.

“Nasjonalistiske” Mobutu eliminerte all politisk opposisjon og vant konsekvent alle valg og avsteminger i 1970, samtidig som han nasjonalisterte Kongolesisk økonomi, sperret ut religiøs opplæring i skolen og oppmuntret heftig til å bruke afrikanske navn. Blandt annet forandret han landets navn til Zaire. Mobutus horrible uttyning av Zaire kom til en endelig slutt mai 1997, etter 32 år med diktatur.

Inn kom Laurent Kabila og hans ikke så velkjente, men sterke Folkets Revolusjonsparti og tok kontroll over Zaire i mai 1997. Etter syv måneder med militære og politiske kampanjer av ulike slag, måtte de daværende lederne pakke koffertene sine i et heidundrande tempo for å komme seg unna. Fortsatt er en av verdens absolutt største formuer, Mobutus utallige milliarder (i dollar), gjemt bort i konti i Sveits og andre paradis for verdens diktatorer.

Kimberlyprosessen, en internasjonal handlingsplan for å få bukt med illegal diamanthandling, er et relativt nytt merkingsprosjekt for registrering av diamanter ved tollpassering. En kjent foretningsprofessor i Australia, fortalte undertegnede at de store vestlige land kommer aldri til å ta hensyn til lokalbefolkninger når det gjelder all mineral, edelsten og generell råvarehandel. Professoren mente det var naivt å tro at det fantes en regjering i verden som ville prøve å “ødelegge” for en så stor inntektskilde som f.eks diamantindustrien. Undersøkelser har i årevis ligget tilgjengelig og vist at diamanthandlere helt ned til butikkselgernivå har visst at det er er mye blod som er vasket av smykkene de selger, uten at noen har grepet inn med tiltak som er noe mer enn et spytt i fjeset på alle de drepte og amputerte i bl.a Kongo.

En av de første ting Kabila gjorde var å forandre landets navn tilbake til Den Demokratiske Republikk Kongo. Store deler av befolkningen var overlykkelige og øynet nye muligheter for vekst og fred. Men den gang ei…

Gleden forsvant meget raskt da Kabilas styresett gikk fra demokratisk til autokratisk. Så én diktator slo ut den andre. Kabila var helt ute av stand til å bygge opp landet i forventet fart. Løftene hans var tomme og det ble fiender av tidligere allierte. Nabolandene Rwanda og Uganda, som hadde støttet ham, ladet nå geværene og siktet på hodet hans. Å irritere disse naboene var Kabilas fatale feil som skulle forårsake disse vanvittige massemordene og blodbadene i Den Demokratiske Republikk Kongo.

17. januar 2001 ble president Kabila myrdet. Sønnen hans, Joseph Kabila, var intet annet enn en novise i politikken. Likevel imponerte han det internasjonale samfunn ved å legge biffen på bordet og kreve en slutt på borgerkrigen og startet umiddelbart samtaler med Rwanda og Uganda. Idag er situasjonen fortsatt helt ute av kontroll. Så og si hver eneste dag meldes det om nye massakrer og massevoldtekter i de østlige områdene. Snart vil man ikke lenger trenge å skyte befolkningen i Kongo, de vil snart dø likevel, av AIDS.

I dag har det østlige Kongo, med befolkningens omlag 20 prosent HIV-smittede og AIDS-syke mennesker svært få muligheter til å snu situasjonen, eller stabilisere den.

Økonomisk har dette katastrofale virkninger på befolkningens evne til å unngå kriser. En må aldri glemme primærnæringens stilling i de fleste land sør for Sahara. Gjennomsnittelig er 55 prosent av arbeidskraften i disse landene ansatt i jordbruk alene.

AIDS skiller seg fra andre sykdommer ved at den angriper i menneskenes mest produktive år. Effektene varierer fra land til land, avhengig av infrastruktur og nasjonal økonomi. Det mange har misforstått når det gjelder HIV/AIDS sør for Sahara er det faktisk ikke de fattigste som oftest blir smittet.

Høyest oppe i et økonomisk system finner du høyest andel av smittede, så synker tallene helt ned til de dårligst betalte arbeiderne. Når vi snakker om så store tall som i Kongo, får vi ikke bare et problem med tap av arbeidskraft til jordbruk, vi snakker om en katastrofe for bedrifter og selskaper som er avhengige av fagkyndige mennesker. Siden disse er de som dør først, klarer en ikke å erstatte de døde raskt nok, og ringvirkningene ned til de fattigste er rimelig selvforklart.

For nordmenn kan en US dollar om dagen virke som meget lite lønn. En vanlig kongoleser derimot, som er velsignet med jobb, må faktisk jobbe elleve måneder for å betale for en begravelse. Hvis en vil holde barnet, kona, eller mannen i live en stund, vil det kreve 119 dagers jobbing i gjennomsnitt for å betale den første medisineringen. Samtidig sitter styrtrike mennesker og klapper hverandre på skuldrene og koser seg med inntektene fra plydringene av gruvene og andre lukerative tyveriobjekter. En må nesten stille spørsmålet om en kongoleser er mindre verdt enn en diamant.

Mr. Anthony Sherratt, en medielærer ved Queensland University of Technology i Australia fikk spørsmålet om hvorfor ikke mediene brydde seg om Kongo. Han svarte raskt at de var svarte, så hvem bryr seg?

Kongo trenger ikke flere bedriftsvoldtekter! Kongo trenger mediefokus nå! Kongo trenger gratis medisiner, kraftig økt sikkerhetsnivå, mat, hjelp til oppbygging av infrastruktur og et engasjement fra alle mulige som er interessert i hvordan det går med noen «ville aper» der nede i jungelen.

Da tsunamien slo til, var en hel verden på tærne. I seks år har nesten fire millioner mennesker blitt slaktet i Kongo, mange flere venter nå på å dø av AIDS. Vi skal ikke si at noen millioner svartinger er viktigere enn 300 000 asiatere, men hvorfor er det OK at et helt land med uskyldige mennesker går til grunne foran våre øyne, mens et helt land skal i sorg over noen få nordmenn som døde i en ulykke?

HIV og AIDS henger tett sammen med menneskerettigheter. I Kongo finnes ingen rettigheter og ingen beskyttelse, ingen behandling og ingen sympati, bare en uvisshet om hva som kan skje i morgen.