Hva nå, Euskadi?

Knapp seier for Ibarretxe og den institusjonelle nasjonalismen.

Moderat nasjonalismen representert ved partiet PNV kan ha spilt fallitt i iveren etter å presentere en plan mange mente ikke hadde noe videre politisk grunnlag. Etter nedstemmingen i kongressen i Madrid, ble ”lehendakari” Ibarretxe nødt til å oppløse regionalforsamlingen og skrive ut nyvalg på regionalforsamling. Valget fant sted 17. april, og endte med lite tilfredsstillende resultat for hans parti. I baskernes parlament tapte regjeringspartiet 4-5 seter, en markant nedgang for et parti som stort sett har fått regjere (noen ganger i koalisjoner med mer eller mindre radikalnasjonalistiske partnere) med forholdsvis stort flertall.
Sosialistene gikk klart frem, mens de konservative (PP) sliter fortsatt. Oppgangen ble ikke så stor som forventet, og partiet har i likhet med moderpartiet i Madrid fortsatt vanskelig med å gjenvinne velgernes gunst i kjølvannet av 11. mars-kommisjonens sluttrapporter, samt valgnederlaget våren i fjor. Mange nasjonaliststemmer gikk til det nyopprettede EKHA (Kommunistene i Baskerland). EKHA er et dekknavn for flere representanter fra forbudte ekstreme grupperinger og partier, som ble forent under en felles liste, og som ikke har forbindelse til det opprinnelige spanske kommunistpartiet. Baskernes leder blir nå nødt til å forhandle med ytterliggående nasjonalister for å få flertall til neste parlamentsperiode.
Øvrige partier som IU-EB (Forente Venstre, en slags variant av SV) fikk 5,4% mens det sterk nasjonalistiske Aralar-partiet fikk inn sin første representant noensinne. Sistnevnte går enda lenger enn Ibarretxe, og ønsker blant annet en prosess som ender i en egen baskisk republikk. Foreløpig ser partiet ut til å gi, sammen med det kontroversielle EKHA, sin støtte til den noe svekkede nasjonalistkoalisjonen.
Valgresultatet må ses på med klar bekymring. At opposisjonsalliansen mellom konservative og sosialister ikke oppnådde til sammen en bedre oppslutning viser at radikalnasjonalismens budskap fortsatt går hjem hos en del og at frykttaktikken (sporadiske besøk med trusler om å stemme på rett parti, trakassering av ikke-nasjonalistiske partipolitikere) også har en del å si.
Hvordan vil så baskerpresidenten agere i en eventuell neste regjeringsperiode? Valgresultatet gir hodebry, spesielt etter fiaskoen med å få fristat-planen godkjent. Mye tyder på at han vil fortsette i samme sti, og trolig vil de politiske strømmene bestemme om en ny ”revidert” plan kommer til å bli radikal eller nasjonalistisk ”myk”.
Ibarretxe er likevel en mann med stor tålmodighet og politisk kløkt, som ikke gir seg så lett.
Siden han ble valgt som baskernes store lederemne i 1998 på sterke nasjonalistiske valgløfter, har han klart å holde på makten ved å vise sterk politisk lederskap. Han er en god taktiker, som i dette øyeblikket flørter med ytterliggående nasjonalister i eget parti (som i mer ETA-vennlige kretser) for så å gå over til å snakke om enighet, likhet og fred for alle spanjoler og baskere. Balansegangen mellom populisme og politisk korrekthet har klart å holde ham på makten, og gjort ham både elsket og hatet. For mange terroroffer organisasjoner og for mange på høyresiden er ”lehendakari” Ibarretxe symbolet på det å snakke med to tunger, og ofte beskyldt ham for ikke å ha et klarere standpunkt mot ytterliggående og voldelige nasjonalist grupper.