Egypterne lukter vårbrisen

Kleopatra forelsket seg i sin Antonio i dette landet, og Alexander den store losset en gang sine skip ved havna, som senere ble oppkalt etter ham. Ingen av dem ville ha kjent igjen Egypt i dag. Bortsett fra en mandag i april. Da feirer egypterne vårfesten ”Sham El Nesim”, nøyaktig slik Kleopatra og hennes forfedre feiret den. ”Lukt - vår - bris”-festen er offentlig helligdag i Egypt.

I dag ville Antonio og Alexander den store sikkert valgt å losse sine skip i Port Said, og tatt snarveien fra nord til sør gjennom Suez kanalen. Byen ble grunnlagt i 1859, som en rasteplass for arbeidere som jobbet med utgravingen av Suezkanalen. Mot slutten av århundret, var Port Said blitt en viktig havn. Byen har ingen røtter til faraoene. Men denne mandagen i april feirer folket her, i likhet med egyptere land og strand rundt, våren slik egypternes forfedre gjorde det for tusener av år siden.
Dagen faller alltid om våren, men selve dagen varierer, da den følger den faraoniske tidsregningen. Tidsregningen brukes i dag av den koptisk ortodokse kirken, og sham el nesim kommer alltid dagen etter kopternes palmesøndag.

Med eller uten last
Klokken er ni om morgenen mandag den 2. mai. Trafikken flyter, og biler forbikjører oss. Enkelte av bilene har stablet stoler på taket, andre har så mye i bagasjerommet at de ikke har lukket den igjen. Uansett bil og bagasje, feirer egypterne hele dagen ute.
Et par hundre meter unna, ruller bølgene inn mot stranden. Det grå-grønne havet skyller sine brusende vannmasser i et tonefast mønster inn mot land.
Rødt bilkryss. En bil stopper ved siden av, og arabisk musikk strømmer ut og overdøver brusingen fra havet. Det er en Pegouet 504, en populær gammel 70-talls bil i Egypts gater. Bilen har vanligvis plass til 5 personer. Men i dag er det plass til 10 personer i den lille bilen. Det sitter to voksne i forsetet, og tre i baksetet med fire unger på fangene, i tillegg til sjåføren selvfølgelig. Barna vinker til oss og fortsetter syngingen uanfektet av våre glanende blikk.
Ved kysten er det ikke så mye som er synlig av sandstrendene. Det er telt, parasoller og stoler så langt øyet kan se. Mange av stolene er allerede bemannet av familier.
Ahmed Shabouri (20) jobber i en tekstilfabrikk. I dag tilbringer han og rundt 50 andre kollegaer dagen ved havet. Men det koster å leie telt, stoler og parasoller. – Bare for å sitte her må vi betale rundt 400 LE, i tillegg til det vi betaler for bussen, forteller han og peker på en buss lenger borte. Bussen har nok sett sine bedre dager.– Men vi har klart å få et par selskaper til å sponse oss, og betaler bare 20 LE hver for hele dagen inkludert mat, fortsetter han. Nahla Assal er opptatt med å ordne med matservering. For henne er det helt utenkelig å ikke feire dagen ute. – Selvsagt må vi kjenne på våren med kropp og sjel, forteller hun.

Gressplenen
Langt fra alle har råd til en hel dag ved havet. Hagga Adria (52) sitter på gressplenen i ”obilsk-torvet” midt i byen. Med seg har hun søsken, barna og barnebarna, venner og naboer.
– Det er like fint her. Dessuten er det gratis, sier hun. ”Teltet” her er helt gratis. Hver familie har tatt med seg et laken, noen gamle klessnorer, og vips blir teltet satt opp. Slike ”lakentelt” er satt opp så tett inntil hverandre, at det er vanskelig å vite hvilken telt som tilhører hvem. Et fortau skiller dem fra trafikken i gaten.
– Men bilene som kjører rundt dere da, er ikke det forstyrrende?
– Nei, vi koser oss likevel vi. Dessuten blir det nok stille her etter hvert som alle kommer seg frem dit de skal lukte brisen. Det viktigste er at ungene får lekt, sier Sabrin, en av Hagga Adrias barn. Hun tar frem seks kokte egg, noen pensler og vannfarger før hun roper på barna. – De elsker å farge eggene, sier hun og løsner på hodeskjerfet sitt. Hun er enkelt kledd i en utslitt lang kjole, som taler sitt tydelig språk om et liv uten mye luksus.
– Min mann er dagsarbeider. Han tjener ikke så mye. Jeg hjelper til og syr klær for naboer, sier hun. For et øyeblikk ser hun tomt fremfor seg. Hun legger til ”Hamdulallah”, takk Gud, og smiler i det ungene sloss om eggene.

”Allenby” brennes
I Port Said hadde vårfeiringen inntil i år et særtrekk. Hvert år startet feiringen natt til ”Sham El Nesim” med brenning av ”Allenby”-dukken. Overalt ble utstoppete dukker laget og brent. General Allenby ble utnevnt av London til å skape ro og orden i Egypt under 1919-opprøret mot den britiske okkupasjonen. Han styrte landet, og Port Said med en jernhånd. Folk i Port Said har siden frigjøringen videreført hatet til ham ved å brenne dukkefigurer av ham. De siste tjue årene har ”Allenby-dukken” blitt et politisk manifest på alt fra Israels overgrep mot palestinerne, til prisstigningen i landet.
I år er denne feiringen forbudt på grunn av brannfare, etter at byens gassnettverk er i satt i drift. Mohamed Al Kholi (22) er sint. – ”Allenby-brenningen” var blitt et høydepunkt for å fremme politiske krav, sier han og avviser at det er nødvendig å forby brenningen. – Vi har en lang nok strand her, der brenning av ”Allenby” ikke vil være noe farlig, uttaler han. Al Kholi er overbevist om at innbyggerne vil gjeninnføre brenningen på strendene til neste år

Fisken
Middagen hos egypterne i dag er fisk, med lemens, purre og grønn salat til. De aller fleste spiser røkt makrell. De bedre stilte kjøper seg raket middelhavsfisk, fisikh. Til tross for stadig advarselskampanje er dette folkerett nummer en til ”Sham El Nesim”. Fisken legges ute til den svulmer opp for deretter å legges i salt i lufttette tønner, nøyaktig slik den ble tilbredt i faraoenes oldtid.
– Det er viktig at fisken behandles riktig, ellers kan den føre til forgiftning som i verste fall kan ende med en smertefull død, sier Zakaria Ahmed (45), en av selgere på fiskemarkedet i Arabi-kvartalet i Port Said. Fasakhani-yrket har gått i arv i Ahmeds familie. – Selv om vi selger fisikh hele året er ”Sham El Neseem” høysesongen vår, forteller Ahmed. Butikken er ikke større enn fire kvadratmeter, og gaten taes i bruk for å få plass til tønnene. På veggen inne i butikken henger et gammelt bilde av Ahmeds bestefar.
– Kjenner du noen som er blitt forgiftet?
– Ikke av vår fisk nei, sier han selvsikkert. Han legger til at det finnes de som forsøker å tjene penger ved å rake fisk, uten å mestre håndverket.
Ahemd El Masry, en av de mange kundene i køene skal ikke ha fisikh.
– Det er for dyrt for meg. Jeg nøyer meg med røkt makrell og salta sild, sier han.

Baksiden
Folkefesten er nesten over. Sola står som en ildrød ball og dens stråler tar avskjed med vårfeirende egyptere. Det er fortsatt ganske folkefullt langs strendene og på gressplenene i byen, men vårbrisen er kjøligere nå som sola tar farvel for dagen.
Noen kilometer unna stranden i forgiftningsavdelingen ved et av Port Saids offentlige sykehus har en sykebil akkurat parkert og en pasient fraktes inn.
– Uansett hvor mye vi advarer, er det mange som forsøker å rake fisken selv, eller kjøper billig fisikh hos spekulerende selgere, sier dr. Emad Mohamed. Han er lege ved forgiftningsavdelingen.
– Er det mange som forgiftes hvert år?
– Mange nok, sier han kort og skynder seg bort til den nyankomne pasienten. Dr. Mohamed forteller at ingen har dødd av denne forgiftningen de siste årene ved hans avdeling.
I ettertid viser offentlig statistikk at 28 egyptere mistet livet i årets ”Sham El Nesim”.
Boshra Ahmed er 50 år, og mor til tre barn. Hun ble forgiftet av fisikhen som hun selv hadde raket hjemme. Tydelig medtatt og med intravenøst hengende ved sengekanten, smiler hun og mumler frem et hei til oss. Lakenet hun ligger på bærer preg av at hun ikke er den første som ligger på det.
– Om jeg skal slutte å feire ”Sham el Neseem”? Nei, selvsagt skal jeg feire det, men neste år kjøper jeg fisikhen. Jeg skal ikke lage den selv igjen, smiler hun og sier noe som på godt norsk kan oversettes med ” Når enden er god, er allting godt.”