Hvor flinke er nordmenn?

Studier om integrering av ikke-norske innvandrere i Norge finnes det tusenvis av. Derfor er det gledelig at det i det siste har dukket opp forskning om nordmenns integrasjonsevne når de flytter til utlandet – for eksempel til Spania. Ifølge antropolog Cecilie Skjerdal som studerte europeiske innvandrere i Spania skal det være rundt 20 000 fastboende nordmenn i Spania, minst 130 000 eier bolig der. Spania virker som en forlengelse av Norge: FrP har dannet lokallag i Alfaz del Pi og Torrevieja, og også Arbeiderpartiet har vurdert å drive valgkamp der.

Både avisoppslag og forskning tyder på at nordmenn har mye til felles med tyskere, tyrkere og pakistanere: De legger stor vekt på å vedlikeholde kontakten med landsmenn og det de oppfatter som “sin kultur”. I den lille landsbyen Arguineguin på Gran Cararia der det ifølge avisa Gjengangeren bor 5000 nordmenn, kan norske innvandrere se norske tv-programmer, besøke den norske Sjømannskirken og sende barna til den norske skolen. Et nettsøk avslører at de har flere norske lokalaviser der vi ser annonser for en norsk lege med domenet www.norsklege.com (”tilbyr vanlige legetjenester, slik som man er vant hjemme i Norge”) og en norsk brudeservice (”Sjømannskirken i Arguineguin er det stedet utenfor Norge som vier flest nordmenn”). Nordmennene har dannet sine egne innvandrerorganisasjoner, blant annet Norskeklubben.

Hvordan er så forholdet til spanjolene? Det er sikkert store variasjoner, men både journalister og forskere påpeker at nordmennene har en tendens til å omgåes mest med sine landsmenn:
“De færreste nordmenn deltar i det lokale samfunnet, og samtaler avslører at knapt noen har nære venner blant lokalbefolkningen”, skriver antropolog Cecile Skjerdal i en kronikk i Aftenposten.

En grunn er språket: De færreste nordmenn er flink i spansk. Carl Ivar Hagen forsvarte i fjor nordmennenes dårlige språkkunnskaper. På et møte i i Alfaz del Pi sa han: – Innvandrere i Norge må lære seg norsk. Det samme bør spanjoler i Spania gjøre hvis de vil jobbe med nordmenn i Spania.
Det er faktisk allerede slik at det heller er spanjolene som lærer innvandrernes språk enn omvendt, skriver Skjerdal i sin hovedoppgave. I Torrox Costa bor det mange tyskere som også etter over 20 år i landet ikke snakker spansk (kun 2.6 prosent snakker flytende spansk). Derfor har mange spanjoler begynt å pugge tysk.

Men manglende språkkunnskaper forklarer langt fra alt. Skjerdal kunne bekrefte tidligere funn fra den spanske antropologen Medina Baena: Isolasjonen er frivillig og i mange tilfeller et bevisst valg. Mange av disse frivillige europeiske innvandrerne ser seg som kulturelt overlegen og ser ned på lokalbefolkningen: “En kan jo bare snakke med været om dem”, sa en innvandrer som faktisk snakker spansk flytende.

“Nordmenn”, skriver også Solfrid Spachmo i sin reportasje i Drammens Tidende, “tror at norsk er synonymt med kvalitet, og velger bort det spanske fordi de tror det er mindreverdig. Det gjør at de heller går på norsk bar og spiser fiskekaker med kålstuing.”

Det er vel slik at en av og til lengter etter det kjente i nye omgivelser og at det gir trygghet? Ingunn Skjerve studerte norske innvandrerkvinner i Dubai og påpeker i et intervju med forskningsmagasinet Kilden at istedetfor å integrere seg og lære arabisk, fokuserer de norske kvinnene på norsk kultur:
– De fleste sa at det var først når de flyttet utenlands, at de hadde innsett hvor viktig det var for dem å være norske. Flere sa de først hadde lært seg å lage tradisjonelle retter som fårikål, raspeball og kjøttkaker i brun saus etter at de kom til Dubai.

Men trangen til å ta vare på det kjente er ikke bare tilstede når en flytter til utlandet, får vi vite i en fascinerende 16 år gammel hovedoppgave som nettopp er blitt digitalisert og publisert i MUNIN, det digitale arkivet til Universitet i Tromsø. Antropolog Vibeke Bårdsdatter Bårnes viser at østnorske innvandrere i Indre Troms (som kalles “døler”) har beholdt mye av sin egenart, sin dialekt, sine mattradisjoner og byggeskikker siden de kom dit for over 200 år siden. Turistkontorene og kommunene Målselv og Bardu skryter av “dølakulturen” på nettsidene sine.

Dølene er etterkommere av innvandrere fra Gudbrandsdalen og Nordøsterdalen som på slutten av 1700-tallet ble rekruttert av myndighetene for å dyrke jord og befolke strategisk viktige grenseområder. Hele familier og bygder migrerte nordover.

De første generasjoner utgjorde et lukket samfunn uten mye kontakt med den nordnorske kystbefolkningen. Det kan synes som om de la vekt på å bevare “dølablodet ublandet”, skriver antropologen. Dølene har praktisert “henteekteskap”: “Det hendte at sønner til de eldste kolonistene reiste ens ærend til Tynset eller Alvdal for å hente seg en bedre halvdel”, står det i bygdeboka fra 1950. Søskenbarn- og tremenningsgifte var svært vanlig. I en slektsgruppe har denne ekteskapspraksisen fram til nålevende generasjoner (1991) ført til at kvinner ikke har behøvd å skifte etternavn ved giftermål, fordi mannens etternavn var identisk med konas pikenavn.

Og selv om det etterhvert ble mindre strenge regler for valg av partnere, har praksisen med å gifte seg med folk av “dølaætt”, og ofte med slektninger, holdt seg helt opp til nålevende generasjoner. Slektens betydning er fortsatt stor: Det arrangeres stadig slektstreff og slektsreiser til Østerdalen eller Gudbrandsdalen, skriver hun.

Som hos nordmennene i Spania har også denne isoleringen vært frivillig og henger dels sammen med dølenes selvbilde. De ser seg som representanter for “norskhet” innen omgivelser med en mer tvetydig etnisk karakter (mange kvener og samer blant nordlendinger) og som etterkommere av spesielt dyktige arbeidssomme folk. Antropologen har støtt på uttalelser både fra kystbefolkninga og dølene selv som tyder på at dølene har følt at de kulturelt og moralsk har stått på et “høgere plan” enn kystbefolkningen.

– Men kanskje kan vi se det også slik at folk med en relativt kort historie på et nytt område har et spesielt behov for å befeste sine røtter og bevisstgjøre sin egenart vis a vis omverden, undres antropologen. Dette fenomenet kan vi jo også registrere hos norsk-amerikanere.

Omtalte oppgaver: Cecilie Skjerdal (2005): Pan Pa’Hoy – Hambre pa’ manana. On processes of change in an agricultural village on Costa del Sol. www.duo.uio.no
Vibeke Bårdsdatter Bårnes (1991): Dølakultur som delkultur. Kontinuitet og endring hos ei østnorsk innvandrerbefolkning i Indre Troms. http://www.ub.uit.no/munin