I rapporten “Ungdom i flyktningfamilier. Familie og vennskap – trygghet og frihet?” har NOVA-forskerne Ada Ingrid Engebrigtsen og Øivind Fuglerud prøvd å finne ut om somaliske og tamilske ungdommer reproduserer forskjellene vi finner i foreldregenerasjonen. I mange statistikker kommer som kjent tamiler best og somaliere dårligst ut.
Men denne utviklingen ser ut til å snu ifølge de to antropologene som har intervjuet 61 somaliske og tamilske ungdommer i Oslo og Tromsø, dessuten 13 ungdomsarbeidere. I tillegg har de brukt nye tall fra NOVAs surveyundersøkelse Ung i Oslo 2006 (NOVA = Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).
Til tross for kortere botid i Norge, et lavere utdanningsnivå fra hjemlandet og en lavere levestandard blant somaliske familier er det bare små innbyrdes forskjeller mellom disse ungdommenes nettverk, skoleprestasjoner og livsglede, og det vi finner blant ungdom med tamilsk bakgrunn og blant norske ungdommer, slår rapporten fast.
Det er nok fortsatt slik at somalierne henger etter i de fleste skolefag, men forskjellene er små. Gjennomsnittskararkteren i norsk skriftlig er rundt 3.5 for somaliere. Tamilere (3.7) og nordmenn (4.0) er bare litt flinkere. I samfunnsfag kommer somaliske elver hjem med 3.9 i snitt (tamiler 4.2, nordmenn 4.3).
Grunnen til at somalierne klarer seg så godt er ungdommenes, skolens og foreldrenes samlede innsats, skriver forskerne. Men somaliernes framgang skyldes ikke at de har gitt opp somaliske tradisjoner og er blitt som nordmenn flest. Det motsatte er tilfelle. Somalierne er ifølge rapporten så flinke fordi de “føler en sterk tilhørighet til sin egen gruppe” og fordi de er lojale mot foreldrene sine. Det samme gjelder også tamilske ungdommer.
Det er ikke lett å være minoritetsungdom. Å bli behandlet som annerledes og mindreverdig av politikere, politimenn og pressefolk gjør noe med et menneske. I en slik situasjon er familiens og gruppens støtte ekstra viktig. Både somaliske og tamilske foreldrene og ungdommer har store ambisjoner når det gjelder utdanning og de har en langt større tillit til skolen enn norske ungdommer. Ungdommene la vekt på foreldrenes sterke engasjement i deres skolegang og deres egen lojalitet til foreldre som viktige motivasjonsfaktorer.
Men den sterke lojaliteten til familien og ens “etniske gruppe” innebærer ikke at ungdommene avviser fra “den norske kulturen”. Tvert imot. De fleste ungdommene i Ung i Oslo undersøkelsen trives der de bor. Selv om over 90% sier at de føler seg som “utlending” føler de fleste seg også norske. Interessant: Omtrent hver femte ungdom føler ikke at de tilhører noen folkegruppe– de ser seg kanskje heller som verdensborgere?.
Som flere andre forskere oppdaget også de to antropologene kosmopolitiske holdninger blant ungdommene. Alle ungdommer tar avstand fra etnisitet som grunnlag for vennskap. Det å ha venner fra forskjellige nasjonaliteter betrakter de som riktigere enn bare å ha venner fra egen nasjonalgruppe. Tamilske og somaliske ungdommer (spesielt jentene) er mye åpnere enn etnisk norske ungdommer. På spørsmålet om de “liker å møte og bli kjent meg folk fra andre folkegrupper” scorer somaliske (94%) og tamilske jenter (97%) høyest mot bare 74% av norske gutter.
Klassebakgrunn ser ut til å spille en større rolle enn etnisitet som grunnlag for vennskap. Informantene i Oslo kommer stort sett fra østkanten som er langt mindre hvit og overklassepreget enn vestkanten. “Det var en helt klar oppfatning av at vestkantungdom er bortskjemte, engstelige og overlegne, og at mange av dem ga uttrykk for at vestkantungdommen ikke var interessert i kontakt med «utlendinger» i det hele tatt”, skriver forskerne. En tamilsk gutt fortalte at folk løp fra ham da han med noen kompiser spurte etter veien oppe på Holmenkollen: “Så han trudde vi skulle banke han fordi vi var mange utlendinger, så løp han.”
Det er nok likevel slik at mange kun har venner med samme religiøse eller nasjonale bakgrunn som dem selv, men det skyldes delvis minoritetssituasjonen (“Vi møter andre problemer som norske barn. Da er det greit å snakke om det med andre som har det sånn,” sa en tamilsk gutt) og press fra foreldrene og miljøet som ikke verdsetter for mye kontakt med folk med en annen etnisk eller religiøs bakgrunn.
Her ser vi et viktig poeng: Når en studerer mennesker må en se på betingelsene som de lever under, understreker Engebrigtsen og Fuglerud. Derfor, kan vi legge til, er kulturelle forklaringer (”Tamiler er flinke fordi det er typisk tamilsk å jobbe hardt”) ikke mye verdt. Det vi gjør og tenker er et resultat av samhandling med våre omgivelser. Å være somalier i USA er ikke det samme som å være somalier i Norge (mange lykkes bedre “over there”). Flere somaliere enn tamiler føler seg diskriminert– noe som påvirker deres muligheter i Norge.
Selv om rapporten stort sett er oppløftende lesning, må en ikke overvurdere resultatene. Som også forskerne påpeker, er en del av dataene basert på intervjuer og spørreundersøkelser og har derfor begrenset verdi (Det er ikke alltid samsvar mellom det som folk sier og det de faktisk gjør). Dessuten overskygger sammenligninger på etnisk grunnlag forskjellene innenfor en etnisk gruppe. Undersøkelsen Ung i Oslo 2006 skiller mellom gutter og jenter, men ikke mellom klasse, foreldrenes bakgrunn og andre variabler som kan være mer utslagsgivende enn ens etniske bakgrunn.
Men likevel: Rapporten føyer seg inn i en stor rekke av undersøkelser som viser hvor mye bedre “minoritetsungdom” klarer seg nå, blant annet i skolen, på universitetet og arbeidslivet. Den bekrefter også det som Knut Kjeldstadli sa i forbindelse med sitt arbeid med Norsk innvandringshistorie: En innsikt som historien gir er at etnisk definerte motsetninger, kulturkonflikter og angst for fremmede er blitt tonet ned over tid eller har forsvunnet.
Derimot peker tallene fra Ung i Oslo 2006 på at det fins alvorlige problemer blant en annen innvandrergruppe: De såkalt “vestlige innvandrere”. Innvandrerungdom fra Vesteuropa og Nordamerika har det klart verst (altså verre en somaliere og tamiler) når det gjelder psykiske problemer og selvmordstanker, de føler seg mest ensomme og har også mest erfaring med narkotika– både hasj og tyngre stoffer som kokain og heroin. “Dette er en gruppe”, avslutter forskerne, som ikke diskuteres når man snakker om ungdom, migrasjon og problemer, men som bør vies oppmerksomhet og muligens prioriteres for forskning.”
Last ned rapporten: http://www.nova.no/asset/2558/1/2558_1.pdf
