- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
Det viktigste er å arbeide for at vi har lover i Norge som ivaretar rettigheter og sikkerhet for befolkningen, slik det er tradisjon for. Samtidig må loven gi beskyttelse fra forfølgelse og undertrykking. Det er ingen liten oppgave å sørge for både indre sikkerhet og beskyttelse for flyktninger. Vi forventer at debatten om dette dilemmaet kommer til å fortsette.
Vi vil her også minne om at den nye loven, som trår i kraft 1.1.2010, på ingen måte er noen fasit for hvordan en lov om «utlendingers adgang til riket» kan utformes. I USA har man for eksempel som prinsipp at alle som er født i landet automatisk får statsborgerskap. I Tyskland får barn samme rettighet automatisk hvis én av foreldrene er født i landet. Noen land aksepterer doble statsborgerskap, andre ikke. På samme måte kan vi se at tiden det tar før man kan søke statsborgerskap varierer fra land til land, alt fra fast bosetting i ni år og helt ned til to år praktiseres. Vår nye utlendingslov bringer ingen endringer i så måte.
På den annen side har situasjonen for innvandrere og flyktninger i Norge forandret seg de siste ti år. Globaliseringen av verden gjør at mange flere flytter over landegrenser, spesielt fra fattige områder til land i Vesten der en får høre at landene flyter av honning og melk. Smuglerorganisasjoner har i stor grad tatt over og fungerer i dag som multinasjonale selskaper som raskt undergraver retten til beskyttelse. Tall viser at 90 prosent av alle som kommer til Norge fra land utenfor EU kommer gjennom disse nettverkene.
Loven skjerpes i forhold til dem som skjuler papirløse, men her stilles vi overfor både profesjonelle smuglere og vanlige familier som vil ha sin nærmeste til Norge, samt legitime organisasjoner som hjelper folk på som etter internasjonale konvensjoner har krav på det. Her trengs gode framgangsmåter for å skille mellom disse gruppene. Politiet må profesjonaliseres ytterligere og slå hardere ned på mafiagrupper, men samtidig makte å skille ut og hjelpe de papirløse som av ulike grunner ikke kan returneres til hjemlandet.
Reglene for familiegjenforening endres ikke vesentlig, men underholdskravet skjerpes. Det var strengt tidligere, og blir nå enda strengere. Dette ble vedtatt av stortinget under punktet som beskriver tiltak mot tvangsekteskap, samtidig som dette kravet til inntekt på knapt 200 000 kr i året gjøres gjeldende for alle. Vi kjenner veldig godt den tornefulle vei som mange familier må gå – både for å få familiegjenforening og se sine nærmeste. Selv etter både sju og ti års botid i Norge har mange problemer med å få innvilget innreise for sine slektninger. Byråkratiet er dessverre fremdeles ugjennomtrengelig og behandlingstiden under enhver kritikk, både når det søkes fra Norge og fra utlandet. Alt for mange mistenkes som mulige avhoppere. Den nye loven gir små utsikter til forandring i holdninger hos politiet og UDI.
Det er imidlertid positivt at humanitær hjelp til papirløse nå er en eksplisitt rett i loven. Allerede i dag bor flere tusen uten papirer i Norge, og innsatsen for å beskytte disse folkene, som er utnyttet av mafiaer og bedrifter som slavearbeidskraft, bør intensiveres. Det ser også ut til at flere kan få flyktningstatus, i tråd med flyktningkonvensjonen til FN. Det er meget viktig at asylinstituttet forsterker sin status. Et mål for Norge bør være å tredoble flyktningtallet, slik at vi når opp til 5-6000 mennesker som kan få muligheten til et nytt liv i Norge hvert år.
