Kjærlighetsbeats fra Bergen

Amy Black Ndiaye har skrevet manus og spiller hovedrollen i TV-serien "Verden er min" på NRK.
Foto: Sissel Ofstad
Skuespiller og manusforfatter Amy Black Ndiayes kritikerroste hjertebarn, "Verden er min", bryter barrierer med følsom rap.
43Shares

– Nå skjer det mye, innrømmer serieskaper Ndiaye til Utrop en måned etter premieren på den tidskorrekte dramaserien.

Verden er min er noe så originalt som en rapsical, en idé manusforfatteren raskt innså var brilliant.

– Tiden dreper alle dårlige ideer og dette kunne jeg jobbe lenge med uten å gå lei. Dette var Bergen, musikk, kjærlighet og familien.

I seks episoder manøvrer hovedpersonen Odile seg gjennom et komplekst og komplisert landskap hvor de mellommenneskelige relasjonene står i fokus. Protagonisten har to store utfordringer; klarer hun å fortelle sin muslimske far at hun er lesbisk og overvinne sceneskrekken? Eller for å ikle det med statskanalens ord:

Vennene får seg jobb og barn, mens Odile bare vil henge i studio og lage musikk. Dramaserie om jakten på beats, sol og kjærlighet i Bergen.

I forkant var Ndiaye bekymret for om noe skulle bli feiltolket eller bli oppfattet som en fornærmelse.

– Jeg skjønner ikke at noen kan hate folk på grunnlag av hvem de elsker. Hvordan islam blir presentert i media, kjenner jeg meg ikke igjen i. Det var viktig å komme med noe som ikke problematiserer, men viser noe emosjonelt.

Hva var det du var mest bekymret for?

– Fake Woke Bitch. Kommer folk til å forstå konteksten, at det er Odile som er sjalu på Zoe og at hun egentlig snakker om seg selv, undret manusforfatteren seg.

Det viste seg at hun hadde uroet seg unødig.

– Responsen fra både publikum og kritikere har vært overveldende, forteller bergenseren.

En stor, harmonisk og kreativ gjeng

I utgangspunktet var Ndiaye innstilt på å bare være serieskaper. Men jakten på den rette Odile ville det annerledes. Da det ikke klaffet med noen av de aktuelle kandidatene, fordi de enten var opptatt eller ikke mestret dialekten i Bergen, avsluttet Ndiaye søket og innså at hun hadde lett etter seg selv.

Å få med seg resten av familien gikk som en lek. Foreldrene spiller foreldre, søster Siri gestalter rollen som søster og niesen er også niese på ekte, dog fra storebror.

– Familien min er en god gjeng og vi er veldig nære.

Med hovedrollen i sikte kom en ny utfordring.

– Jeg måtte lære meg å rappe og spurte Lars Vaular om han kunne hjelpe meg. Jeg ville også ha ham med i serien, men han ville bare være rapcoach. Heldigvis ombestemte han seg.

Alle sangtekstene er skrevet av Vaular og svaret på hvorfor de ikke er skrevet av Ndiaye selv, finnes muligens i en av seriens scener; metaøyeblikket hvor Odile er rapcoach for Marie.

– Jeg viste en av raptekstene mine til Lars og det er faktisk den Marie rapper for Odile og Zoe i garderoben. Lars så på meg. Når bruker de disse ordene her? Jeg løy og svarte hele tiden. Hva er det du prøver si? Nå rimer du bare for å rime. Da tenkte jeg at denne scenen må med.

Foruten å skryte uhemmet av Vaular, er Ndiaye full av lovord om medspiller Tinashe Williamson. Da karakteren Zoe ble unnfanget i manusforfatterens hode, var det med Williamson i tankene. Det var også hun som overtalte Ndiaye til å ta med sexscenen i serien.

– Jeg liker i utgangspunktet ikke å ha med sexscener, så jeg var i tvil. Jeg luftet ideen med vennegjengen min fra Bergen og de fleste var positive. Det var også NRK. Tinashe mente det måtte være med. I ettertid ser jeg at det var en klok avgjørelse.

Fra basketskole til scenekunst

Egentlig hadde Ndiaye andre planer for livet enn kunst. Syttenåringen hadde flyttet fra trygge Hop i Bergen for å strekke seg etter en plass i NBA, men endte humpende på krykker ved sidelinjen da knærne sviktet og drømmen brast. Fortvilet skrev hun til storebroren:

– Hva er meningen med livet hvis man ikke kan drive med det man elsker høyest?

Storebror påpekte det åpenbare. Den emosjonelle ordflommen i mailen avslørte et litterært talent. Før han tilføyde at basket er et privilegium og alt hun hadde lært på basketbanen som disiplin og arbeidsetikk ville følge henne videre.

Storebror fikk rett. Første stopp etter basketbanen ble skoleteater.

– Jeg fant ut at teater var som basket. Man er nødt til å kjenne alle på laget godt og i stedet for å sende ballen, sender man replikker. Så har man en feit trener som har regi.

Overgangen gikk likevel ikke helt knirkefritt. For i likhet med karakteren Odile synes Ndiaye at de første minuttene på scenen er nervepirrende.

– I basket holder det å justere håndleddet for å skåre. I teater er det annerledes og i begynnelsen synes jeg det var for svevete og underlig.

Etter en litt retningsløs periode med akademiske fag på timeplanen, foreslo moren at datteren burde begynne på teaterskole. I New York.

– Av alle som har gått på The American Academy of Dramatic Arts, valgte mamma å trekke fram Danny DeVito som tidligere elev og forbilde, humrer Ndiaye og rister på hodet.

I studietiden ble det tid til mer enn bare å stå på scenen. Ndiaye skrev to teaterstykker, startet teaterkompani som satte opp Shakespeares As you like it og hadde regi på tre teaterstykker. I tillegg til brødjobben som bartender i Brooklyn.

– Jeg hadde enorm sceneskrekk. Før jeg skulle stå på scenen kunne jeg ikke spise hele dagen og måtte styrte to shots Jameson backstage. Jeg fant ut at det ikke var verdt det.

Da ungjenta vendte snuta mot gamlelandet igjen, landet hun på manuslinja på Lillehammer. På CV’en står det oppført episoder for TV-seriene Aber og Wisting, og kortfilmene Mamma og Daddy’s girl. 

Slapper av på Færøyene

Hvis Ndiaye skal slappe av, må hun til bestemoren på 92 år i Klaksvik på Færøyene. Det var der hun ble født før familien flyttet til Senegal og senere til Bergen.

– Når vi er på Færøyene kjøper vi masse garn og strikker mens vi binger TV-serier. Forrige gang så vi alle sesongene av Game of Thrones.

Apropos flere sesonger, kommer det en oppfølger av Verden er min?  

– Det vet jeg ikke. Akkurat nå skriver jeg bok.