De er født i Norge, deltar i utdanning og arbeidsliv og har mer kontakt med den øvrige befolkningen enn foreldregenerasjonen. Likevel opplever mange at samfunnet ikke fullt ut anerkjenner dem som norske eller aksepterer dem som den de er.
I en ny rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet svarer 94 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre fra utenfor Europa at de føler seg helt eller ganske integrert i det norske samfunnet. Bare 69 prosent svarer at de føler seg helt eller ganske akseptert.
Landgruppen omfatter blant annet land i Asia, Afrika og Latin-Amerika, i tillegg til enkelte land i Europa og Oseania. Det betyr at tallene ikke gjelder alle norskfødte med innvandrerforeldre, men en bred gruppe der mange har en synlig minoritetsbakgrunn.
Gapet har blitt større
Forskjellen mellom opplevd integrering og aksept er nå på 25 prosentpoeng. I den tilsvarende undersøkelsen fra 2023 følte 90 prosent i samme gruppe seg integrert, mens 70 prosent følte seg akseptert. Gapet var da på 20 prosentpoeng.
På to år har altså andelen som føler seg integrert, økt med fire prosentpoeng. Andelen som føler seg akseptert, har samtidig gått svakt ned. Undersøkelsene følger ikke nødvendigvis de samme personene, men inngår i en serie som skal gjøre det mulig å følge utviklingen over tid.
Kontrasten blir særlig tydelig når gruppene sammenlignes. Blant innvandrere fra den samme brede landgruppen føler 81 prosent seg integrert og 72 prosent seg akseptert. De norskfødte føler seg dermed betydelig mer integrert enn dem som selv har innvandret, men noe mindre akseptert.
Blant innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand er forskjellen nesten borte: 94 prosent føler seg integrert og 93 prosent akseptert. For innvandrere fra nyere EU-land i Øst- og Sentral-Europa er tallene henholdsvis 88 og 84 prosent.
Ser seg som norske – men er usikre på om andre gjør det
Det samme mønsteret kommer fram når deltakerne blir spurt om norsk identitet.
Blant personer med innvandrerbakgrunn samlet svarer 64 prosent at de ser på seg selv som helt eller ganske norske. Bare 45 prosent tror at andre ser på dem på samme måte.
Utviklingen har samtidig gått i positiv retning. I 2023 så 56 prosent på seg selv som norske, mens 32 prosent opplevde at andre gjorde det. Flere identifiserer seg dermed som norske, og flere føler at norskheten deres blir anerkjent. Likevel består en tydelig avstand mellom egen identitet og hvordan de tror de blir oppfattet av omgivelsene.
Tallene utfordrer en forståelse av integrering som en prosess der tilhørigheten automatisk øker når en person lærer språket, tar utdanning, kommer i arbeid og deltar i samfunnet. For norskfødte med innvandrerforeldre ser høy deltakelse ikke nødvendigvis ut til å bli fulgt av en tilsvarende opplevelse av aksept.
Gjør det godt på flere områder
IMDis indikatorrapport viser samtidig at norskfødte med innvandrerforeldre har hatt stor framgang på flere målbare områder.
I 2025 tok 48 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre mellom 19 og 24 år høyere utdanning. I befolkningen uten innvandrerbakgrunn var andelen 39 prosent, mens den var 24 prosent blant innvandrere.
Blant norskfødte med innvandrerforeldre mellom 20 og 66 år var 74 prosent sysselsatt. Det er seks prosentpoeng lavere enn i befolkningen uten innvandrerbakgrunn, men klart høyere enn blant dem som selv har innvandret. Forskjellen i sysselsetting mellom norskfødte med innvandrerforeldre og resten av befolkningen har også blitt mindre siden 2015.
– Integrering tar tid. Det store bildet viser en positiv utvikling fra en generasjon til den neste, sier IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn i forbindelse med publiseringen av rapporten.
De nye tallene viser imidlertid at framgang i utdanning og arbeid ikke alene er nok til å fjerne sosiale grenser.
Forskerne kaller det et integreringsparadoks
At personer som er født i Norge og deltar aktivt i samfunnet, likevel rapporterer om mindre aksept og mer diskriminering enn foreldregenerasjonen, omtales som «integreringsparadokset».
Forskerne peker på flere mulige forklaringer. Norskfødte med innvandrerforeldre deltar på flere arenaer der majoritetsbefolkningen dominerer. De kan derfor også bli mer eksponert for forskjellsbehandling, ekskludering eller situasjoner der de blir oppfattet som representanter for en gruppe framfor som enkeltpersoner.
En annen forklaring er at personer som har gått gjennom hele det norske utdanningssystemet, har høyere forventninger om likebehandling. De kjenner norske likhetsidealer og har ofte et sterkere språk for å gjenkjenne og beskrive diskriminering. Opplevelsen av urett kan dermed bli sterkere når behandlingen de møter, ikke samsvarer med idealene de har lært.
Dette betyr ikke nødvendigvis at mer integrering i seg selv fører til mer diskriminering. Forskerne kan ikke fastslå hvor mye av mønsteret som skyldes større eksponering for forskjellsbehandling, og hvor mye som skyldes økt bevissthet og høyere forventninger. Begge mekanismene kan virke samtidig.
Utrop har tidligere omtalt Fafos kvalitative undersøkelse av 19 unge voksne som hadde lykkes i høyere utdanning eller arbeidsliv. Flere fortalte at de følte at de måtte være feilfrie for ikke å bekrefte negative forestillinger om personer med samme bakgrunn. Forskerne advarte mot å tolke slike erfaringer som enten mislykket integrering eller overfølsomhet.
Den nye indikatorrapporten viser at avstanden mellom integrering og aksept ikke bare kommer fram i et begrenset intervjumateriale. Mønsteret finnes også i en stor, landsdekkende spørreundersøkelse.
Diskriminering svekker tilhørigheten
Opplevelsen av manglende aksept må også ses i sammenheng med diskriminering.
Hele 68 prosent av personer med innvandrerbakgrunn oppgir at de har blitt diskriminert eller behandlet dårligere enn andre i løpet av livet. I befolkningen uten innvandrerbakgrunn er andelen 43 prosent.
Diskriminering ved jobbsøking og på arbeidsplassen er mest utbredt. Personer med innvandrerbakgrunn rapporterer også oftere om forskjellsbehandling på skolen, på offentlige steder, i nabolaget, på boligmarkedet og som kunder. Fafo finner at forekomsten er høyest blant personer med synlig minoritetsbakgrunn, og aller høyest blant norskfødte med innvandrerforeldre.
Også befolkningen som helhet mener diskriminering er utbredt. I 2025 svarte 30 prosent at diskriminering av innvandrere forekommer i stor grad, mens 48 prosent svarte at det skjer i noen grad.
77 prosent mener diskriminering forekommer i stor eller noen grad ved ansettelser, og 66 prosent mener det skjer ved utleie av bolig.
Funnene tyder dermed ikke bare på at minoriteter har blitt mer oppmerksomme på diskriminering. Et stort flertall i befolkningen mener også at forskjellsbehandling faktisk forekommer.
