Foto: Pixaby
Den afrikanske union (AU), Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) og Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) har startet arbeidet med felles kontinentale retningslinjer for savnede migranter.
Målet er å gjøre det lettere å forebygge forsvinninger, finne savnede mennesker og gi familiene informasjon om hva som har skjedd.
Arbeidet kommer samtidig som IOM anslår at mer enn 140 000 familiemedlemmer fortsatt leter etter en savnet slektning langs migrasjonsruter i Afrika.
Seks områder skal samordnes
På et teknisk møte 27. og 28. august ble deltakerne enige om en struktur for de kommende retningslinjene.
Arbeidet skal dekke seks hovedområder: forebygging, søk og redning, støtte til familier, deling av data, samarbeid over landegrensene og identifisering av menneskelige levninger.
Tanken er å skape mer sammenhengende rutiner mellom land som i dag kan ha svært ulike systemer for registrering, etterforskning og identifisering.
– Målet er å styrke samarbeidet slik at savnede migranter ikke forsvinner mellom ulike nasjonale systemer, i følge IOM.
Retningslinjene er ennå ikke ferdig utarbeidet eller formelt vedtatt av Den afrikanske union.
Minst 697 døde eller savnede i år
IOM hadde fram til slutten av august registrert 697 migranter som døde eller forsvant på migrasjonsruter i Afrika i 2026.
Dette er dokumenterte minimumstall.
Mange dødsfall og forsvinninger blir aldri registrert, særlig i ørkenområder, på avsidesliggende grenseoverganger og på sjøveier der ingen myndighet får melding om hendelsen.
Det reelle antallet kan derfor være betydelig høyere.
Familier kan vente i årevis
Når en migrant forsvinner, kan familien bli stående uten dødsattest, gravsted eller sikker informasjon om hva som har skjedd.
Manglende samarbeid mellom land gjør sporingen vanskeligere.
En person kan ha forlatt ett land, blitt registrert i et annet og forsvunnet i et tredje. Informasjonen finnes dermed ofte hos forskjellige politimyndigheter, sykehus, grensemyndigheter og humanitære organisasjoner.
De nye retningslinjene skal blant annet se på hvordan slike opplysninger kan deles på en tryggere og mer systematisk måte.
DNA og identifisering blir sentralt
Et annet område er identifisering av personer som blir funnet døde.
I mange tilfeller finnes det ikke dokumenter som gjør en direkte identifisering mulig. Da kan opplysninger fra familien, fingeravtrykk, tannjournaler eller DNA bli avgjørende.
Et felles system kan også gjøre det lettere å koble registrerte savnetsaker i ett land med uidentifiserte levninger i et annet.
Samtidig reiser slik informasjonsdeling spørsmål om personvern, lagring av sensitive opplysninger og hvem som skal få tilgang til databaser.
Kan også berøre familier i Norge
Arbeidet kan få betydning langt utenfor Afrika.
Familier i Norge og andre europeiske land kan ha slektninger som har forsvunnet under migrasjon gjennom Afrika eller på reisen mot Europa.
I Norge kan blant annet politi, Røde Kors og internasjonale organisasjoner være involvert i sporing og identifisering i slike saker.
Det er foreløpig ikke offentliggjort en endelig tidsplan for når de afrikanske retningslinjene skal være ferdige, hvordan systemet skal finansieres eller hvilke nasjonale myndigheter som skal ha ansvar for oppfølgingen.
