Rullestol ingen hindring

Syriskfødte Mohamad Abdelalim kom til Norge som flyktning i 2016. Som amputert har han de siste to årene engasjert seg i rettighetsarbeidet for funksjonsnedsatte.
Foto: Claudio Castello
For Mohammad Abdulalim er funksjonsnedsettelse ingen byrde.
676Shares

– I Syria var jeg ingenting som funksjonsnedsatt. Her i Norge kan jeg ta tog og buss, og gå på skolen. Jeg føler meg som om jeg er født her og har vært norsk hele livet, sier syrisk-fødte Abdulalim til Utrop.

22-åringen ble født i Damaskus i Syria og kom til Norge som kvoteflyktning
i september 2016.

– Livet har egentlig vært godt i alle disse årene, med både nedturer og oppturer. Noen dager har vært strålende, andre ikke så veldig.

Livreddende amputasjon

Abdulalim ble født med ryggmargsbrokk, noe som gikk utover ryggen og føttene. Kort etter ankomsten til Norge fikk han råd av sin fastlege om å amputere begge føttene for å få livreddende protese, en operasjon han gjennomførte høsten 2018.

– Jeg tok til meg rådet, selv om det har betydd at jeg har blitt avhengig av rullestol for resten av livet.

Organisasjonsliv som integreringsverktøy

For å gi tilbake til Norge ble Abdulalim aktiv i delen av organisasjonslivet  og frivilligheten som jobber med funksjonsnedsattes rettigheter.

– Jeg ble aktiv i NFHU, ungdomsavdelingen til Norges Handicapforbund i 2018, og sitter nå som kasserer i styret.

– Er dette noe du synes er givende?

– For meg er dette som har hjulpet til å få venner og bekjentskaper i et nytt  land, og til å jobbe med noe jeg er engasjert i. Gjennom NFHU, litt avhengig av oppdrag, har jeg reist langs Norge og blitt bedre kjent med landet.

– Vil du si at dette har hjulpet deg i din integreringsreise?

– Kanskje indirekte. Jeg har ikke blitt integrert av å jobbe i NFHU eller med interessesaker for funksjonsnedsatte. Jeg tenker at viljen til integrering  i et nytt samfunn skal komme innenfra, at det skal komme av deg selv.

Kampens frustrasjon

Gjennom NFHU har Abdulalim sett politiske prosesser innenfra. Noen ganger kan det være spennende, men noen ganger også frustrerende.

– Her i Norge har man i lang tid snakket om å få til “universell utforming”.  Likevel ser vi at det fortsatt er et stykke å gå før det er en realitet.  Jeg opplever ofte at dette er en kamp hvor det lenge går tregt med å få gjennomslag, men så kommer det plutselig en mulighet. Et møte med et politisk utvalg eller andre organisasjoner. Så det handler mye om stå-på-vilje.

Fra storby til stillheten

Kontrasten fra millionbyen Damaskus til Toten, som tok imot Abdulalim som kvoteflytkning er for ham fortsatt fascinerende.

– I Toten er det fint og rolig, kanskje for rolig. Jeg savner  storbyatmosfæren, det å kunne samles og ta en ordentlig fest og en drink sammen med venner. Her i Oslo får jeg sjansen av og til, når jeg er på besøk.

For tiden fremover har 22-åringen satt seg ambisiøse mål.

– Erfaringen min fra organisasjonslivet har jeg lyst til å utvikle videre. Gjerne utdanne meg til diplomat, og representere Norge i internasjonal sammenheng, enten via FN eller andre viktige institusjoner.

Kunsten å ikke gi seg

Om det ikke skulle bli helklaff, har han også en plan B.

– Hvis ikke finner jeg en jobb som passer for meg, gjerne innenfor finans, i bankvesenet eller i administrasjon. Selv om jeg egentlig ikke er glad i å styre med tall. Matematikk er ikke min store styrke, men jeg prøver uansett.

Er det en ting som livet har lært Abdulalim, så er det å aldri gi seg for tidlig.

– En må alltid prøve uansett, og yte sitt beste.