Voldsverstingen som ble redningsmann

I Young Guns kalte de ham bror. Store, sterke, våpenkyndige Mikael ble med tiden en av de sentrale i gjengen.
Foto: Ola Gjethammer
Endelig gikk alt på skinner for Mikael Niaz Ali. Så døde kjæresten hans. 
537Shares

Vi treffer han på en ute-kafé på Karl Johan. Sola skinner og Mikael kommer mot oss i Ola-skjorte og Ola-shorts. Vi behøvde ikke å ha lest oss opp for å vite at han driver med vektløfting. Mørkt hår gredd stramt bakover.

Den store kroppen setter seg ned foran oss ved bordet. Så begynner han å fortelle sin historie om hvordan en sjenert barneskolegutt ble en av Norges farligste personer.

Halvt pakistansk

– Jeg er oppvokst i Asker. Far er pakistansk, mor norsk. Jeg har to søsken. Vi fikk en vanlig, norsk oppdragelse.

Mikael gledet seg vilt til å begynne på skolen. Med ny sekk var han klar for det alle hadde snakket om i flere måneder hjemme: Skolestarten. Barn på høyere klassetrinn skulle være faddere.

«Pakkis»

– Allerede da fadderne hørte at jeg het Ali til etternavn startet mobbingen. Jeg ble ertet og kalt pakkis. Jeg valgte å le av det, men det sved skikkelig – ordene, og kroppsspråket deres,  minnes han.  Mikael ble redd. Gleden ved å være «stor skolegutt» ble snudd til frykt. Hver dag grudde han seg til å gå på skolen.

Følte seg dum

Ali klarte ikke å le da faren hans senere ble utsatt for rasisme. Sakte begynte det å bygge seg opp en sårhet og et sinne inne i han. Det gikk ikke så bra i det faglige heller, han hadde skrive- og lesevansker.

– Jeg ble ikke sett eller hørt og opplevde lite mestringsfølelse. Jeg følte meg dum.

Ensom også. Mikael søkte anerkjennelse hos likesinnede, litt slike som han, som heller ikke fant seg til rette på skolen.

– Jeg var lett påvirkelig, ønsket å bli sett. Et par av naboguttene fant på mye ugagn. Jeg ble med.

Telemarksbataljonen

Mikael hanglet seg gjennom ungdomsskolen og videregående. Vitnemålet var ingenting å skryte av. Han kompenserte med å bygge muskler – var han ikke noe god på skolen, skulle han iallfall være sterk!

Han fullførte førstegangstjenesten i Telemarksbaljonen. Der fant han seg godt til rette og gjorde seg fortjent til utlandskontrakt-tjeneste som profesjonell soldat ved NATOs operasjon i Kosovo.

Møtte kjærligheten

Da Mikael kom hjem til Norge, visste han alt om alle slags våpen, en kunnskap han dessverre skulle ha god nytte av senere.

Men dette interesserte ikke den unge mannen. Han hadde fått kjæreste og den svensk-kosovoalbanske jenta fylte hjertet og alle tankene hans.

Mikael har fortalt sin historie i en rasende fart hittil. Mannen prater som en foss, å ta notater nytter ikke.

Nå blir han stille, tar seg en slurk kaffe. Så smalner øynene og et stort smil brer seg i det runde ansiktet: – Jeg var så forelska! Vi skreiv brev til hverandre. Det lukta parfyme av hennes.

Dødsbudskapet

Livet var på opptur. Årene i militæret hadde bevist for Mikael at han dugde til noe og han hadde fått gode skussmål fra Forsvaret. Nå ville han forbedre karakterene fra videregående og så søke seg inn på Politihøgskolen.

Han hadde en plan og et mål. Endelig følte han at livet smilte. Så en kveld ringte et familiemedlem av kjæresten.

Kjæresten var død, noen hadde gitt henne en overdose. Grunnet omstendighetene rundt dødsfallet ble hun obdusert. Det kom fram at hun var gravid.

Der og da raste alt sammen for Mikael.

Prøvde å ta livet sitt

Politidrømmen ble lagt død og han ønsket sinnet og hatet velkommen inn.

– Jeg ga faen i alt.

Mikael satt på gutterommet med flaska ved siden av seg. Knust av sorg og bitterhet. Livet var så verdiløst at han ville avslutte det. Pistolen inn i munnen og han trakk av. Det sa klikk, men kula var defekt, den skilte seg av en eller annen grunn og han levde fremdeles.  Moren banket på døren. – Mikael, nå er det middag!

Young Guns

Så gikk han dit han fant andre sinte menn, alle forbanna på livet og med et ønske om å ruse seg vekk fra alt, sugne på penger, fellesskap og respekt.

I Young Guns kalte de ham bror. Store, sterke, våpenkyndige Mikael ble med tiden en av de sentrale i gjengen. Nå fikk han brukt kreftene sine til det han er blitt beryktet for over hele Oslo – Mikael var brutal og viste ingen nåde.

– Jeg hadde ingen impulskontroll. Ble jeg sint, smalt det.

Anabole stereoider og kokain

Smellene kunne komme fra våpen eller fra nevene. Eller fra noe annet han hadde for hånden. Torpedoen Mikael var fryktet av de andre gjengene de slåss om narkotikahandel med.

– Jeg brukte anabole stereoider og gikk på kokain. Du blir litt skrudd i hodet av det. Ser deg over skulderen hele tiden, provoseres av den minste ting. Kom noen i veien for meg, var refleksen å slå dem ned.

Volden ble også en slags rus for Mikael. – Spenningene i kroppen forsvant. Det var bedre enn sex.

Folk i miljøet var livredde Mikael. Også dem hjemme.

Mikael Niaz Ali var i mange år en av de sentrale i gjengen Young Guns. Nå hjelper han andre med å komme ut av kriminelle miljøer.
Foto : Ola Gjethammer

Ikke velkommen hjem

– Jeg har bedt om unnskyldning til foreldra mine. De har hatt det fælt på grunn av meg, sier han. – Jeg var ikke akkurat hyggelig å ha i huset.

En dag da han kom hjem, ga faren hans ham klar beskjed om at han ikke var velkommen og låste døra foran nesa hans.

– Det var et slags vendepunkt, det også. Jeg gikk ut i skogen for å sove. Tenkte at hva faen er det jeg driver med egentlig?

Tiltalt for drapsforsøk

I 2007 snudde livet nok en gang for Mikael. Han var tiltalt for drapsforsøk og stod foran en dom på tolv års fengsel. Mikael ble frikjent, men politiet anket. Mens Mikael ventet på at saken hans skulle bli gjenopptatt, ble hans daværende kjæreste  gravid.

Da fikk han igjen endelig noe å leve for. Mikael ga ikke lenger blaffen i alt. Han forstod at dersom han slapp fengsel og fortsatte som kriminell, hadde han fryktelige scenarier i vente:

Ville ut av Young Guns

– Jeg kunne bli drept, få forvaringsdommen, havne i psykiatrien eller ta en overdose. Jeg skjønte at jeg måtte ut av miljøet. Barnet mitt skulle ha en ordentlig pappa.

Mikael ble bare dømt til å betale erstatning, han slapp å gå i fengsel.

Nå skulle han ut av Young Guns.Det kan være forbundet med stor livsfare bryte med det kriminelle miljøet. For Mikael var det ikke det, han hadde ingen gjeld og alle visste hva han var i stand til. Han sluttet bare å møte opp, sa han ikke hadde tid når de ringte eller lot være å ta telefonen. Sakte fjernet han seg selv fra forbryterbanden. Så søkte han hjelp.

Hjelperne

Først gikk han til fastlegen sin for å få hjelp med rusavhengigheten. – Han gikk virkelig inn for å hjelpe meg, sier Mikael og virker fremdeles overrasket.

Fastlegen jobbet med Mikael langt utover normal arbeidstid. Sendte han videre til Alternativ til vold og psykolog. For han måtte også lære seg sinnemestring og opparbeide impulskontroll.

– Psykologen stilte også opp for meg mye mer enn man kunne forvente. Jeg tenkte at jeg ikke kunne skuffe dem når de var så snille.

En lang historie kort: Mikael fikk bukt med rusavhengigheten og det er ikke lenger en refleks å slå.

Tålte ikke sitt eget speilbilde

– Når ungene krangler med meg, blir jeg glad for at de tør!

Mikael smiler. Den en gang så farlige voldsmannen ser plutselig ut som en stor, trygg bamse. Akkurat dét vil han være for barna sine, som i dag er ni og ti år.

– Jeg går fremdeles til psykolog og skal fortsette med det en god stund til, sier han.

Psykologen hjelper han også med å takle hvem han har vært og hva han har gjort mot andre mennesker. Lenge klarte ikke Mikael å se seg selv i speilet.

Hjelper andre

Livet hans nå dreier seg om å hjelpe ungdommer ut av kriminalitet og å gi råd til pårørende. Han er miljøarbeider i Kirkens Bymisjon avdeling FRI. Til høsten skal han også samarbeide tettere med Forandringshuset gjennom KFUK- KFUM. Der skal de laget et “Exit-program” for avhoppere i destruktive  miljøer. Mikael har besøkt mange skoler og snakket med elevene om hva de ikke bør gjøre om de har det vanskelig.

Nå får Mikael opptil  25 henvendelser i uka fra fortvilte pårørende og ungdom som har havnet på skråplanet og søker råd. Mikael svarer alle.

Delvis enig med Bøhler

Fattigdom og trangboddhet blir ofte brukt som årsak til at innvandrerungdom trekker ut på gata og blir kriminelle.

Jan Bøhler (AP) gikk i sommer ut i media og sa at dårlig råd ikke var noen unnskyldning for ungdomskriminalitet. Bøhler vokste selv opp i en fattig familie som så mange andre etnisk norske på 1950-tallet. Lite penger var ikke godkjent som en unnskyldning for å bli kriminell.

Mikael er enig: – Nei, dårlig råd er ingen unnskyldning. Men du kan si det sånn at de norske som var fattige på den tiden, de hørte iallfall hjemme i Norge. Mangel på integrering er den avgjørende forskjellen på den gang og nå.

Det beste livet

I dag lever Mikael Niaz Ali et vanlig familieliv, slik han gjorde det i oppveksten. Han er stolt pappa, deltar på foreldremøter på skolen og er hjelpetrener for sønnens fotballlag. Bryr seg om medelevene til barna sine og sender gjerne et brev til rektor om han mener noen bør ha hjelp. Lager middag, steller hjemme, er sammen med barna, treffer kompiser, løfter vekter.

– Det er dette livet skal handle om, sier Mikael med et smil.