Eventyrlige Leila

Norskiranske Leila Hafzi er i den internasjonale moteindustrien anerkjent for sine vakre kjoler. Og de er sjeldne fordi hun foreløpig er en av få designerne får sine kjoler produsert etter strenge etiske produksjonskrav og kun i miljøvennlige materialer. Kjolene hennes er inspirert og påvirket av ulike kulturer, som for eksempel kalligrafi fra Iran og norsk rosemaling. Men personlig liker hun ikke å bli plassert hverken som norsk eller iransk.

– Det at jeg kommer fra to kulturer – ikke bare Iran – har gitt meg et bredere syn, en annen kulturforståelse. Personlig liker jeg ikke å stemplet som enten norsk eller iransk. Jeg oppfører meg og ser på meg selv som en verdensborger og jeg tror det er lettere å samarbeide på tvers av kulturer, når man tar vekk det nasjonalistiske.

Hvorfor er det viktig for deg å stille strenge etiske krav til produksjonen?
– Jeg vet ikke, det faller naturlig. Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av at ting skal være rettferdig, av likeverd og sannhet, svarer Hafzi, og retter blikket mot det hvite landskapet utenfor vinduet.

Det at jeg kommer fra to kulturer – ikke bare Iran – har gitt meg et bredere syn, en annen kulturforståelse.

Hafzi mimrer tilbake til da hun var 5 år, det året krigen i Iran brøt ut. Til tross for at hun var liten, forstod hun at familien i Iran befant seg i et område der det var krig. Måten hun uttrykte dette på var ved å tegne, spesielt roser, men også av en jente med avkuttet fot, krykker og kjole. Over alle bildene skrev hun why – hvorfor.

Hafzi produserer sine kjoler i Nepal og tilbringer mye tid i fabrikken. Hun forteller at det er viktig for henne å være der og se at ting går bra for seg.

– Jeg føler et enormt ansvar for de som arbeider for meg. Nylig opplevde jeg at vi måtte flytte produksjonen fra en fabrikk etter 15 år. Det ble avdekket språkbruk og behandling av arbeiderne, som jeg rett og slett ikke kunne akseptere. Å komme til en fabrikk og se at de samme personene arbeider der etter flere år, er et godt tegn på at de har det godt i Nepal.

Mayalu – min kjære
Fredag 8. februar var Hafzi, etter to års pause, tilbake i Oslo Fashion Week med sin nye kolleksjon, Mayalu. Kolleksjonen er inspirert av tibetanske bønneflagg, som henger fra hustakene. Hafzis øyne lyser av engasjement, når hun forteller om inspirasjonskilden:

– Det er noe nydelig ved den myke og røffe kanten bønneflaggene får, etter å ha blitt slitt av sol og vind over tid. I Nepal er det et ordtak forbundet med bønneflaggene; When the wind blows, the ribbons – the believers prayers – are being transmitted to the sky. Vakkert, ikke sant?, spør hun meg, før hun fortsetter:

– Ordtaket henger sammen med det å gifte seg. Det handler om håpet, ønsket, drømmen og ikke nødvendigvis kun det religiøse, men også om tro, håp og kjærlighet, forteller hun med et smil.

Mayalu betyr min kjære på nepalsk, og Hafzi sine kjoler i denne kolleksjonen er først og fremst ment som brude- og selskapskjoler, men de kan også brukes på den røde løperen. Siden moteeventyret startet i 1997 har hun gått fra kun å være Leila Hafzi fra Stavanger, til å bygge merkevarenavnet og motehuset Leila Hafzi. 

– Det begynte med at jeg lette etter en jakke i alle butikkene, men ikke fant det jeg var på jakt etter. Da jeg kom hjem så jeg sofateppet til mamma og tenkte der er jakken min. Jeg fikk teppet, satte meg ned på gulvet med symaskinen foran meg og sydde jakken. Jeg har alltid sydd og liker best å sitte på gulvet mens jeg syr, hvor jeg bruker kneet til å tråkke på pedalen. Kanskje skyldes dette noen nomade-vaner jeg har fra farssiden, jeg vet ikke, sier hun.

– Mange av klærne jeg så for meg og lette etter, som for eksempel den jakka, så jeg noen måneder senere på catwalken. Det fikk meg til å lure på om jeg hadde designeren i meg? Jeg har alltid vært forut for min tid, og en designers styrke er nettopp å forutsi trendene, understreker Hafzi.

Bein i nesa
Hun forklarer at for å komme dit hun befinner seg i dag, så trenger man enten mye penger eller tid, i tillegg til bein i nesa og en god dose tålmodighet. Hafzi anser seg selv for å være ganske heldig, da hun har en innebygd markedsføringsevne.

– Jeg vet hva som skal gjøres for å kunne oppnå en gradvis stigning. Men veien hit har vært lang, kronglete, og av og til inn i mørke skoger. Det har vært svært mange utfordringer, men også et spennende eventyr, sier hun med et smil og fortsetter:

– Når unge folk kommer og spør meg hva de skal gjøre, har jeg lyst til å si “ikke gjør det”. Men allikevel gir jeg de råd og jeg ville nok gjort det igjen. Men jeg anbefaler ikke folk å gjøre som meg.

Hafzi selv har ikke noe høyere utdannelse, utover at hun gikk handel og kontor på videregående. I hennes tilfelle har ikke det vært noe hinder, men hun mener at unge designerspirer bør få seg en utdannelse og være lærling hos gode og dårlige læremestere, da man kan lære like mye av en god, som en dårlig lærer.

– Bruk lang tid på læringsprosessen, da det er noe helt annet å lære mens du bygger klosser, understreker hun.

Hvorfor kjoler?
– Fordi det er det jeg er flink på. Man trenger ikke lage alt for å være en god designer, fortalte en agent meg. Man skal finne ut hva man er best på. Samme agent sa til meg at jeg er best på kjoler og jakker og burde velge en av dem. Og jeg hørte på ham forteller Hafzi, før hun fortsetter:

– Noe av forlkaringen henger nok også sammen med prinsesse-drømmen. Da jeg var liten trodde jeg at jeg var prinsesse av Iran, ettersom jeg heter jo Leila, sier hun lattermildt.

– Men jeg liker å designe andre ting også. Akkurat nå kunne jeg tenkt meg å gjøre sko, Men det er noe med hvordan en kjole beveger seg på kvinnen og løfter henne. Kjoler er noe av det vakreste kvinner går i. Man merker med en gang når en kvinne har på seg en kjole, sier Hafzi med et smil.